Færøyenes historie

Færøyene ble sannsynligvis oppdaget av irske eremittmunker som slo seg ned der fra ca. 650, men den egentlige kolonisering skyldtes norske landnåmsmenn som innvandret fra omkring 800. De grunnla en fristat med et Lagting som øverste lovgivende og dømmende myndighet. I 1035 ble Færøyene gjort til skattland under den norske kronen. Også etter at Norge var blitt forent med Danmark i 1380, hørte øygruppen med til det norske riket, men i 1709 ble den administrativt lagt under Sjællands stiftsamt (fylke), og ved freden i Kiel i 1814 overtok Danmark selve suvereniteten. Det førte til at Færøyene i 1816 ble organisert som et vanlig dansk fylke, mens Lagtinget, som fra 1200-tallet etter hvert sank ned til å bli et kongelig rettsorgan, ble avskaffet.

Det eldste færøyske samfunn bygde i stor utstrekning på selvberging med jordbruk og saueavl som de dominerende næringer. Eksporten til utlandet bestod nesten utelukkende av ull og ullvarer. Den gikk i den eldste tiden for det meste til Bergen, hvor de hanseatiske kjøpmenn i 1361 ble likestilt med de norske i handelen med Færøyene. I 1529 fikk private kjøpmenn i Hamburg monopol på Færøy-handelen og rett til kronens inntekter på øygruppen. Dette førte til dels til grov utbytting av befolkningen, særlig i de siste halvt hundre år før 1709.

Færøyene i moderne tid

Fra omkring 1850 skjedde det et «hamskifte» på Færøyene. Det gamle patriarkalske bondesamfunnet ble etter hvert omdannet til et pengesamfunn, der fisket trådte frem som den dominerende næring på jordbrukets bekostning. Samtidig fikk færøyingene ny politisk innflytelse. De ble representert i Rigsdagen i København etter den danske forfatningsreform i 1849 på linje med innbyggerne i alle fylker, og i 1852 ble Lagtinget gjenopprettet. Der fikk imidlertid embetsmennene ledelsen, og tingets myndighet var bare rådgivende med forslagsrett til Rigsdagen i København.

Gjenopprettelsen av Lagtinget var likevel en forutsetning for at nasjonalismen på Færøyene kunne bli en politisk faktor. Det startet med en nærmest romantisk bevegelse for bevaring av færøysk språk og kultur, først organisert i København, hvor færøyske studenter i 1882 stiftet Føroyingafelag, en parallell til Det norske selskap, og siden i Tórshavn, der den nasjonale lederskikkelsen Jóannes Patursson i 1889 satte seg i spissen for dannelsen av Føringafelag.

Foran riksdagsvalget 1906 la Patursson frem krav om at Lagtinget skulle bli et rent folkevalgt organ med selvstendig myndighet i lokale saker og rett til å skrive ut skatt. De ledende befolkningslag så dette som en trussel mot sin posisjon og reagerte med å danne Færøyenes første politiske parti, Sambandspartiet. Patursson svarte med å stifte Selvstyrepartiet, som satte kravet om rent folkevalgt hjemmestyre på sitt program.

Uenigheten omkring forholdet til Danmark ble ikke avklart i denne perioden, men Rigsdagen vedtok å utvide Lagtingets myndighet noe, og å demokratisere valgreglene.

En forutsetning for denne nasjonale og politiske utvikling var det også at de økonomiske kår på øygruppen bedret seg fra midten av 1800-tallet frem mot første verdenskrig. Et økende befolkningspress tvang færøyingene ut på havet for å finne et nytt eksistensgrunnlag. Dermed fikk kystfisket en stadig større betydning, men dominerende i Færøyenes økonomi ble fisket først mot slutten av 1800-tallet, da man begynte å bruke storbåter i de nordlige havområder.

Da 1930-årenes økonomiske verdenskrise også nådde Færøyene, trådte det nasjonale spørsmål i noen grad i bakgrunnen. Ved hjelp av Sambandspartiet, det sosialdemokratiske parti som var blitt stiftet i 1925 etter initiativ fra det danske sosialdemokrati, og deler av Selvstyrepartiet ble det vedtatt en rekke tiltak som skulle bøte på krisens virkninger. Dette så den gamle ildsjelen Jóannes Patursson som et forræderi mot den nasjonale sak. I 1939 forlot han Selvstyrepartiet og dannet et nytt nasjonalt parti, Folkeflokken.

Krig og hjemmestyre

Det store vendepunkt i Færøyenes moderne historie kom 12. april 1940, da britiske tropper besatte øygruppen tre dager etter den tyske okkupasjon av Danmark. Den ledende danske embetsmann, amtmannen, overtok da sentralregjeringens funksjoner og Lagtinget Rigsdagens. Men det ble ellers ikke gjennomført andre tiltak enn de som det faktiske brudd med København gjorde nødvendig. Det stimulerte likevel den nasjonale selvfølelse sterkt at Færøyene gjennom krigsårene i vesentlig grad måtte stå på egne ben, politisk som økonomisk. En sterk økning i tilslutningen til Folkeflokken ble følgen. Det var i denne situasjon utelukket å gå tilbake til den gamle fylkesordningen på Færøyene da Danmark igjen ble fritt 5. mai 1945.

I november 1945 kom den danske regjering med et tilbud om den fremtidige styreform på øygruppen. Færøyene kunne oppløse fellesskapet med Danmark eller få et omfattende lokalt selvstyre. Sambandspartiet og Sosialdemokratene foretrakk en lokal selvstyreordning. 1946 ble det avholdt folkeavstemning om saken. 48,7 prosent av stemmene ble avgitt for løsrivelse, mens 47,2 prosent var for lokalt selvstyre. Valgdeltagelsen var bare 66,4 prosent. Folkeflokken tolket resultatet som en tilslutning til kravet om løsrivelse og fikk Lagtinget til å vedta med 12 mot 11 stemmer at suvereniteten over Færøyene nå var gått over på færøyingene selv. Den danske regjering mente derimot at med oppsplittingen av de stemmeberettigede i tre omtrent like store grupper hadde folkeavstemningen ikke gitt noe klart utfall. Den oppløste Lagtinget, og ved nyvalget i november fikk de partier som ville opprettholde forbindelsen med Danmark, et knapt flertall. Likevel krevde det et års forhandlinger før man kom frem til en hjemmestyrelov som både Rigsdagen og Lagtinget kunne godta. I 1948 ble den sanksjonert av kongen (se avsnittet om forfatning).

Etterkrigstiden

Ut fra de muligheter den nye selvstyreloven gav, overtok Landsstyret (regjeringen) stadig flere av de administrative funksjoner, bl.a. på den sosiale sektor og på utdannelsessektoren. Dette har likevel ikke skapt ro omkring det nasjonale spørsmål. I 1946 grunnla Jóannes Paturssons sønn Erlendúr det republikanske parti. Det gikk inn for full løsrivelse fra Danmark og ville, uten å være marxistisk, omforme det færøyske samfunn i sosialradikal retning. Partiet fikk sitt gjennombrudd ved lagtingsvalget i 1954, da det proklamerte seg som NATO-motstander og rettet skarp kritikk mot den danske regjering som i 1949 hadde tatt Færøyene med i NATO-området uten å spørre Lagtinget. Gjennom 1960- og 1970-årene opprettholdt partiet sin posisjon som en av de store politiske grupperinger. Men noen bestemmende innflytelse på Færøyenes forhold til Danmark fikk det ikke. Fra 1970 velger Færøyene to representanter til Nordisk Råd.

Takket være det meget innbringende fiskesalget til Storbritannia i 1940-årene strømmet en tidligere ukjent rikdom inn over Færøyene. Meget gikk med til gjenoppbygging og modernisering av fiskeflåten, men store summer ble brukt til uproduktive formål. Resultatet var en alvorlig økonomisk krise som først ble brakt under kontroll i 1955 da Færøernes Realkreditinstitut ble opprettet i Tórshavn med støtte fra den danske stat og garantier fra Nationalbanken i København. Med den kapital som her ble tilgjengelig, kunne færøyingene bygge en rekke trålere for fangst i Norskehavet og fjernere nordlige farvann, samtidig som kystfiskeflåten ble modernisert.

Sjøgrensespørsmålet

Sjøgrensespørsmålet ble etter hvert en hovedsak i færøysk politikk. Ved Nordsjø-konvensjonen i 1882 var det fastsatt at sjøterritoriet også for Færøyene skulle ha en bredde på tre nautiske mil, og dette ble bekreftet ved en dansk-britisk avtale i 1901. Men med de fiskeritekniske fremskritt utover i hundreåret kunne et så smalt territorium ikke i lengden beskytte kystfisket mot utenlandske trålere. Færøyingene mente at de i hvert fall trengte en 12-mils sjøgrense for å være på den sikre side. Etter langvarige forhandlinger mellom regjeringene i København og London ble dette kravet delvis imøtekommet etter en dramatisk episode på fiskefeltet i 1961 og helt ut i 1963. Færøyene innførte en 200-mils beskyttelsessone 1. januar 1977. Havfisket ble sikret bl.a. gjennom avtaler med Island i 1976 og Norge i 1977 om særrettigheter for færøyske fiskere innenfor disse lands 200-milssoner.

Et lignende problem hadde oppstått da Danmark gikk inn i EF i 1973. Da man i Tórshavn ikke kunne anerkjenne Fellesskapets fiskeripolitikk, ble Færøyene holdt utenfor den danske EF-avtalen. Men i 1974 fikk færøyingene en spesiell avtale som sikret deres livsviktige fiskeeksport til EF-landene.

Politiske forhold

De parlamentariske forhold, med fire jevnstore partier som både har en nasjonal og økonomisk dimensjon, har ført til at Færøyene har vært preget av koalisjoner. Ved valget 1958 gikk sosialdemokratene inn for å gjennomføre den danske folkepensjonsordningen av 1957. De nasjonalt aktive partiene var imot av frykt for økt finansiell avhengighet av Danmark, men sosialdemokratene og sambandspartiet vant og gjennomførte reformen. I 1962 seiret de nasjonalt aktive partiene ved lagtingsvalget, men da deres forsøk på å få i stand et utvidet hjemmestyre mislyktes, vesentlig på grunn av innbyrdes strid, led de nederlag igjen i 1966. Den tidligere koalisjonen av sosialdemokratene og Sambandspartiet kom på nytt til makten og beholdt den i de følgende åtte årene. Ved valget i 1974 ble det vanlige partipolitiske mønsteret brutt. Færøyene stod da overfor livsviktige internasjonale forhandlinger om havretts- og fiskerispørsmål. Situasjonen krevde et parlamentarisk sterkt landsstyre, og Atli Dam fikk i stand en koalisjon av Sosialdemokratene, Folkeflokken og det republikanske parti. Samarbeidet sprakk imidlertid 1980. Ved lagtingsvalget 1988 ble Folkeflokken det største partiet, men det måtte en tiukers regjeringskrise til før det lyktes å få i stand en regjering ledet av Folkeflokkens Jógvan Sundstein. Koalisjonsregjeringen brøt sammen 1990, og det ble avholdt nyvalg. Sosialdemokratene ble igjen det største partiet og dannet koalisjonsregjering med Folkeflokken. Lagtingsvalget 1994 medførte omfattende endringer i Lagtingets politiske sammensetning. Sosialdemokratene gikk kraftig tilbake, den nydannede Arbejderfronten ble representert, og flere småpartier fikk styrket sin stilling. Etter valget ble det dannet en koalisjonsregjering av fire partier, der Edmund Joensen fra Sambandspartiet avløste sosialdemokraten Marita Petersen som lagmann.

Samtidig var Færøyene i 1990-årene inne i en økonomisk depresjon som i praksis pekte mot konkurs. En rekke bedrifter gikk over ende, ledigheten økte, inflasjonen og utenlandsgjelden likeså. Skattene ble satt opp, mens lønnsnivået sank. Kollapsen inntraff etter en periode med jappetidstilstander i 1980-årene, da en høykonjunktur utløste en kraftig og langt på vei lånebasert investeringsvekst innen fiskerinæringen. En utvidet og modernisert fiskeflåte gav store gevinster på kort sikt, men pengestrømmen ble kanalisert til privat forbruk og offentlige tjenester – og i liten grad til ny næringsvirksomhet. Flåten viste seg snart å være overdimensjonert i forhold til fiskeriressursene og FNs nye havrettstraktat. Også bankvesenet ble hardt rammet av krisen. Den danske stat måtte gå inn med betydelige støttetiltak, på betingelser som bidrog til en tillitskrise mellom Danmark og Færøyene; kravene omfattet bl.a. kutt i budsjettet og flåten. Det økonomisk sett største problemet knyttet seg til overtakelsen av Føroya Bankin fra Den Danske Bank i 1993, noe som påførte Færøyene en gjeld på seks milliarder kroner. En granskningskommisjon noen år senere konkluderte med at verken landsstyret eller den danske regjering hadde vært tilstrekkelig informert om at banken slet med svære underskudd. Folketinget rettet sin kritikk primært mot bankledelsen. Men også flere danske regjeringer ble kritisert for sin håndtering av Færøyenes økonomiske krise. I 1998 ble det inngått en avtale av historiske dimensjoner om langsiktig tilbakebetaling og delvis ettergivelse av gjelden. Danmark forpliktet seg samtidig til å avstå fra innblanding i Færøyenes økonomiske politikk. Men dermed gav avtalen også ny næring til de krefter som gjennom alle år hadde holdt liv i tanken om løsrivelse fra Danmark.

Valget i 1998 gav en kraftig fremgang for selvstendighetspartiene; det liberalkonservative Folkeflokken kom ut som Lagtingets største parti etter å ha økt sin velgerandel fra 13 til 23 %. Resultatet ble en koalisjonsregjering av de tre partiene som har uavhengighet på programmet, men som frem til da hadde vært ideologisk splittet. I regjeringserklæringen ble Færøyene utropt til en suveren nasjon, som kunne delegere myndighet på avgrensede saksområder til Danmark – ikke omvendt. En ny grunnlov skulle utarbeides, basert på felles valuta og kongehus. Den årlige overføringen fra Danmark på ca. en milliard kroner skulle være gjenstand for langsiktig nedtrapping. Mange øynet nå en parallell til utviklingen som førte til Islands selvstendighet i 1944. Færøyingene var imidlertid fortsatt delt i synet på selvstendighet. En lagtingsdebatt i 1999 om den videre prosessen for løsrivelsen viste – eller bekreftet – at et knepent flertall, 18 av tingets 32 medlemmer, støttet prosjektet. Det store mindretallet, ledet av sosialdemokratene og det borgerlige sambandspartiet, hadde lenge advart mot troen på at en egen stat ville ha et tilstrekkelig økonomisk fundament. En ekspertgruppe hevdet derimot at fundamentet var til stede, forutsatt en stram finanspolitikk og at avviklingen av tilskuddet fra Danmark kunne strekkes over 15–20 år. Meningsmålinger antydet at befolkningen var delt omtrent på midten i uavhengighetsspørsmålet.

På nyåret i 2001 hadde landsstyret opplegget klart for en folkeavstemning. I mai samme år skulle velgerne svare et prinsipielt ja eller nei til løsrivelse og gjennom flere spørsmål ta stilling til en nærmere beskrevet avviklingsprosess. Det hele skulle munne ut i en ny, endelig avstemning om færøysk suverenitet i 2012. Danmark gjorde det imidlertid klart at et løsrivelsesvedtak ville medføre avvikling av de økonomiske overføringene i løpet av fire år. Og den uavhengighetsskeptiske opposisjonen erklærte for sin del at man ikke ville anse seg forpliktet til å kjøre løpet videre etter et eventuelt regjeringsskifte. Folkeavstemningen ble dermed lagt på is. Og lagtingsvalget i 2002 ble tolket som et signal om at færøyingene ønsket større selvstyre, men intet snarlig brudd med Danmark. Sambandspartiet fikk størst fremgang, mens selvstendighetspartiene samlet sett gikk tilbake; i sum fikk man et lagting delt nøyaktig på midten. Langvarige forhandlinger endte med at selvstyrepartiene regjerte videre i en utvidet koalisjon, uten en egen selvstyreminister og for øvrig med redusert tempo i selvstyrebestrebelsene. Økonomisk var Færøyene nå inne i en ny blomstringstid, med ledigheten i null og en god buffer mot fall i fiskeprisen. Koalisjonen sprakk i desember 2003 – på gamle personstridigheter – og et nyvalg etter årsskiftet resulterte i en ny, bred koalisjon, denne gang under ledelse av sosialdemokratene.

Den danske og den færøyske regjeringen stod bak en lov som trådte i kraft 1. januar 2005 og som åpner for gradvis utvidelse av selvstyret, innen rammen av riksfellesskapet. Det økonomiske tilskuddet utgjør dermed ikke lenger noe stort stridsspørsmål. Danmark tok imidlertid ett forbehold om størrelsen, og det gjelder Færøyenes mulige oljeinntekter i fremtiden. En avtale med EU fra 2003, som gir Færøyene rett å videreselge bearbeidet fisk fra utenlandske fartøyer, åpner for en mer variert næringsstruktur. Men overenskomsten av 1999 om oljeutvinning i 200-milssonen mellom Storbritannia, Danmark og Færøyene, har skapt forventninger om at olje og gass på lengre sikt kan avlaste fiskerinæringen som bærebjelke i øygruppens økonomi.

Videre lesning

Forfattere av denne artikkelen

Det er gjort 2 revisjoner og har kommet 1 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Færøyenes historie

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.