fundamentalisme – erkjennelsesteori

Fundamentalisme, henviser i erkjennelsesteori til ideen om at all begrunnelse, erkjennelse og kunnskap til syvende og sist har grunnlag i et absolutt og urokkelig epistemisk fundament. Tanken er at begrunnelsen og gyldigheten av hele vårt kompliserte system av erkjennelse, kunnskap og mer eller mindre sikre oppfatninger må tuftes i et solid grunnlag, som så fungerer som erkjennelsens absolutte og sikre utgangspunkt. Dersom vitenskapen eller våre oppfatninger ikke lar seg lede tilbake til et slikt utgangspunk, må disse forkastes eller revideres.

Navnet skriver seg fra at man metaforisk ligner erkjennelsen med et byggverk. Ofte finne man for eksempel bruken av pyramiden som et bilde på hvordan erkjennelsen i sin helhet må hvile trygt på ett bredt, solid og urokkelig fundament.

Et argument for at det må eksisterer et slikt fundament - et argument som går like tilbake til Aristoteles - anfører at dersom ingenting er sikkert, urokkelig og begrunner seg selv, så vil man alltid måtte vise til videre begrunnelse ad infinitum. Da vil man enten måtte bevege seg i en sirkelslutning, eller man ender opp i en filosofisk regress, hvilket i begge tilfeller vil si at det ikke gis solid begrunnelse for det vi tror vi vet. Man unngår bare dersom det eksisterer et utgangspunkt der ytterligere begrunnelse ikke behøves: enten fordi det begrunner seg selv, eller fordi det ikke trenger begrunnelse.

Det finnes flere ulike varianter av denne typen fundamentalisme: René Descartes´modell basert på selverkjennelsens datum, rasjonalisme, empirisme, intuisjonisme, samt Immanuel Kants transcendentalfilosofiske modell. I nyere debatter har også den såkalte kunnskap-først epistemologien forsvart en moderat form for fundamentalisme. 

Koherentisme, naturalisme og erkjennelsesteoretisk holisme blir gjerne regnet som alternative måter å tenke om begrunnelse og kunnskap på.

Fundamentalisme er også kjent under navn som fundasjonalisme eller fundamentteori.

I filosofen René Descartes´filosofiske verker benytter han seg av metodisk tvil for å finne frem til det han mener er et urokkelig og ubetvilelig fundament for all erkjennelse. Med sin metodiske tvil finner han først at det aller meste av det vi tror vi vet for sikkert kan rasjonelt betviles. For eksempel er det ikke ubetvilelig at det han sitter og ser rundt seg nå er virkelig, siden hele denne opplevelsen kan være gjenskapt i en livaktig drøm. Videre tenker han seg at han heller ikke kan rasjonelt utelukke at en ond og allmektig demon har satt alt inn på å lure han om alt mulig. Følgelig kan et rasjonelt betviles at han har en kropp, at det eksisterer en ytre verden, og så videre, siden alt dette kan være noe han er blitt forledet til å tro av den onde demonens manipulasjoner.

Det han derimot ikke kan rasjonelt tvile på er at han selv eksisterer. Grunnen til at dette er ubetvilelig, ifølge Descartes, er at han for å tvile må tenke og følgelig må han i det minste eksisterer som noe tenkende. Cogito ergo sum, skriver han. Jeg tenker ergo er jeg. I verket Meditasjoner supplerer han så dette med utsagnet: Ego cogito, ego existo. Jeg tenker, jeg eksisterer. 

Descartes konkluderer derfor med at hans egen eksistens som en tenkende ting (latin: res cogitans) er et ubetvilelig faktum og noe han følgelig kan vite for sikkert - en tanke som er garantert ved ekstensiv bruk av den metodiske tvil. Descartes´fundamentalisme tar nå form som et erkjennelsesteoretisk byggverk reist og tuftet i denne sikre selverkjennelsen om hans egen eksistens som noe tenkende. Først gjennom et bevis for Guds eksistens. Deretter gjennom et bevis som utelukker eksistensen av en ond allmektig demon. Til sist gjennom et bevis for at han kan stole på egne erkjennelsesevner og sanseevner dersom han bruker dem riktig. På bakgrunn av dette mener han seg følgelig å ha gitt vitenskapen et solid og urokkelig utgangspunkt - et erkjennelsesteoretisk fundament - for all videre erkjennelse og kunnskapsproduksjon.

Kritikken av Descartes´modell har gjerne fokusert på tre ting. For det første, har han høstet kritikk for gudsbeviset og det faktum at hans variant fundamentalisme risikerer å ende opp i solipsisme dersom eksistensen av en gud ikke lar seg bevise. For det andre ser det ut til at Descartes´argumenterer i sirkel, siden eksistensen av gud bevises gjennom bruken av de samme erkjennelsesevnene som gud senere brukes som garantist for gyldigheten av. For det tredje, har det blitt anført av blant annet filosofen Bertrand Russell at eksistensen av tenkning - altså, av tvilsakten - på ingen måte nødvendigvis betyr at det finnes en substans der som tenker.

Ifølge de rasjonalistiske variantene av fundamentalisme er det en eller flere fornuftssannheter som kan fungere som grunnteser eller aksiomer for erkjennelsen og på denne måten tjene som dens sikre utgangspunkt. Filosofene Baruch Spinoza og Gottfried Leibniz tar for eksempel begge utgangpunkt i ulike postulater de mener er selvinnlysende og som man følgelig ikke trenger å begrunnes ytterligere. Rasjonalister hevder gjerne at det å benkte slike grunnteser vil innebære å gå inn for noe som er absurd og logisk selvmotsigende. Enkelte rasjonalister har også pekt på at dette er medfødte ideer, som mennesket ikke kan la være å tenke at er sanne. Rasjonalistisk fundamentalisme tenker seg videre at all annen gyldig menneskelig erkjennelse og kunnskap kan føres tilbake til - og på denne måten finne sin begrunnelse i - slike selvinnlysende og sikre postulater.

Rasjonalistisk fundamentalisme har i all hovedsak blitt kritisert for at de postulatene de anfører som erkjennelsesteoretisk utgangspunkt og fundament ikke er så universelle og opplagte som de hevder. De har også blitt kritisert for påstanden om at disse er medfødte. En annen form for kritikk har gått på at postulatene enten er så trivielle og selvinnlysende at de ikke avgjør eller forteller oss noe som helst om verdens beskaffenhet, eller at de gjør det men at prisen de betaler for dette er at de ikke lenger er selvbegrunnende. Særlig har det vist seg at de fleste rasjonalistiske postulater - som til eksempel at alle ting eller hendelser har en årsak, at gud eksisterer, at det finnes substanser, eller at ingenting kommer av ingenting - er påstander som lar seg benekte uten at det fører til logiske selvmotsigelser. Dersom de lar seg benekte på en konsistent måte, kan man etterspørre grunner for å ikke benekte dem. Følgelig, vil de ikke kunne stå som ubegrunnede aksiomer i et fundamentalistisk system.

(ARTIKKELEN ER UNDER ARBEID)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.