tvangssalg

Tvangssalg av vanlig løsøre, det vil si løsøre som ikke er realregistrert, er regulert i kapittel 8. Praktisk talt alle former for rettsbeskyttet løsørepanterett kan tjene som tvangsgrunnlag, dessuten må pantekravet være forfalt og misligholdt. Salget gjennomføres av namsmannen. Det skal skje på den måten som antas å ville gi størst utbytte; innenfor denne rammen bestemmer namsmannen på hvilken måte salget skal skje. Valget står mellom underhåndssalg eller salg ved auksjon. Namsmannen kan på egen hånd få i stand et underhåndssalg, men han kan også gi en medhjelper oppdraget med å gjennomføre salget. Ofte vil det være naturlig å bruke vanlige salgskanaler for tingen det gjelder, for eksempel en bruktbilforhandler. Kjøperne må varsles om at salget er et tvangssalg og at de derfor bare vil få en begrenset adgang til å påberope mangler ved tingen. Salgene må normalt skje til en pris som gir full dekning av krav som er bedre prioritert enn saksøkerens rett, typisk ved at de er tinglyst før saksøkerens krav.

Tvangssalg av realregistrerte formuesgoder (fast eiendom, skip, luftfartøy og tillatelse registrert i Petroleumsregisteret) er regulert i kapittel 11. Særlige tvangsgrunnlag er registrert pantebrev, registrert utleggspant og registrert legalpant i det formuesgode som skal selges, samt legalpant som har rettsvern uten registrering. Er pantebrevet et skadesløsbrev, må pantekravets omfang være fastsatt ved dom eller annet tvangsgrunnlag. Pantekravet må dessuten være forfalt og misligholdt.

Tingretten avgjør på grunnlag av hva som antas å ville gi størst utbytte om tvangssalget skal skje som et underhåndssalg ved bruk av medhjelper eller ved auksjon holdt av namsmyndighetene. Ved medhjelpersalg oppnevnes medhjelperen av tingretten; han må fylle de lovbestemte krav for yrkesmessig omsetning av formuesgoder av vedkommende slag. Ved salg av fast eiendom kan eiendomsmeglere, men også advokater og lensmenn oppnevnes. Medhjelperen er tenkt å skulle utnytte sin markedskunnskap, og salgsarbeidet må derfor legges så nær som mulig opp til et frivillig salg. Kjøpsinteresserte må imidlertid informeres om at salget er et tvangssalg. Får medhjelperen et eller flere bud som han mener bør godtas, må han forelegge dem for saksøkeren. Ønsker saksøkeren å godta et bud, avgjør tingretten stadfestelsespørsmålet.

Skal salget foregå ved auksjon, bestemmer tingretten om retten eller namsmannen skal holde auksjonen; gjelder salget en eiendom i et lensmannsdistrikt, skal auksjonen i alminnelighet holdes av namsmannen. Tingretten avgjør om et bud skal stadfestes.

Vilkårene for stadfestelse er stort sett de samme ved medhjelpersalg og ved auksjonssalg. Stadfestelse skal blant annet nektes hvis det er sannsynlig at nye salgsforsøk vil lede til større utbytte, hvis budet ikke dekker samtlige heftelser med bedre prioritet enn saksøkerens krav, og hvis budet ikke er bindende for budgiveren etter alminnelige avtalerettslige regler.

En kjennelse som stadfester et bud, kan angripes ved anke. At fornyede salgsforsøk sannsynligvis vil føre til større utbytte, kan imidlertid ikke godtas som ankegrunn.

Tvangsdekning i omsettelige verdipapirer (fondsaktiver, verdipapirer og enkle pengekrav), etter verdipapirhandelloven § 1–2.3, skal skje ved salg av formuegodet gjennom et verdipapirforetak som medhjelper, se tvangsloven §§ 10–4 til 10–6. Tvangsdekning i enkle pengekrav skjer ved at kravet blir anvist saksøkeren til innkreving, tvangsloven §§ 10–7 til 10–11.

• tvangsfullbyrdelse
• namsmyndighet

• Lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse. (Lovdata).
• Ordliste tvangssalg