inntektspolitikk – Store norske leksikon

Inntektspolitikk er politiske tiltak for å påvirke fordelingen av inntekt i samfunnet. Inntektspolitikk regnes som del av den økonomiske politikken i flere land, deriblant Norge.

Inntektspolitikk kan bygge på mål om en gitt fordeling, men har historisk ofte vært like sterkt motivert av ønsker om å påvirke andre størrelser i økonomien, slik som pris- og kostnadsvekst og konkurranseevne. Inntektspolitikken har ofte vært sett på som en del av stabiliseringspolitikken.

Historisk har begrepet inntektspolitikk for det meste vært brukt om å påvirke fastsettingen av lønnsnivåer for større grupper gjennom tariffavtaler. Men også andre politikkområder, slik som beskatning og trygd, kan sees på som mulige virkemidler i inntektspolitikken.

Forsøk på inntektspolitikk sto sentralt i stabiliseringspolitikken i en rekke land i 1950-, 1960- og 1970-årene. Etter at særlig pengepolitikk fikk en stadig større rolle i stabiliseringspolitikken fra 1980-årene, mistet inntektspolitikk mye av sin gamle posisjon og betydning.

Inntektspolitikk i Norge

I Norge ble forsøk på å påvirke lønnsfastsettelsen i tariffoppgjørene mellom LO og N.A.F. et hovedvirkemiddel i stabiliseringspolitikken etter andre verdenskrig og ut 1970-årene. Oppgjørene ble koblet til direkte regulering og subsidiering av priser. Inntektspolitikken ble i mange tilfeller motivert av ønsker om å stoppe prisveksten. Men også fordelingsambisjoner hadde betydning, ikke minst ambisjonen om å utjevne inntektsforskjeller mellom industriarbeidere og bønder.

Trepartssamarbeidet mellom myndighetene, LO og N.A.F. ble i disse årene særlig tett. Myndighetene tok i forbindelse med inntektspolitikken initiativ til en rekke institusjoner som har preget lønnsoppgjørene siden, slik som Kontaktutvalget (1962) og Det tekniske beregningsutvalget (1967).

Myndighetene nådde bare unntaksvis nådde de målene de satte for inntektspolitikken i etterkrigstiden. Mange vil likevel hevde at det nære inntektspolitiske samarbeidet i Norge 1945–1978 bidro til å opprettholde et lavt konfliktnivå i arbeidslivet og til å opprettholde relativt små inntektsforskjeller mellom mange grupper.

Kombinerte oppgjør

I 1970-årene ble inntektsoppgjørene organisert som såkalte kombinerte oppgjør, hvor staten gikk direkte inn med skatteletter og andre tiltak for å forplikte partene til ønsket lønnsvekst. Disse tiltakene var omfattende og oppgjørene ble svært kostbare for staten.

I 1980-årene inntok myndighetene mer av en tilretteleggerrolle overfor partene i arbeidslivet. Gjennom ulike omstillingsperioder har likevel samarbeidet vært intensivert fra både myndighetenes og partsorganisasjonenes side, slik som for eksempel under solidaritetsalternativet 1993–1997.

Norske myndigheters inntektspolitikk har fra årtusenskiftet i stadig sterkere grad basert seg på styrking av og tilrettelegging for den såkalte frontfagsmodellen for koordinering av lønnsdannelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Regjeringen: Inntektspolitikk og lønnsoppgjør

Litteratur

Skånland, Hermod (1981) Inntektspolitikkens dilemma: Kan det løses? Cappelen
Lie, Einar (2012) Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget.
Bergh, Trond (1977) "Norsk økonomisk politikk 1945-1965", i Bergh, Trond (red.) Vekst og velstand: Norsk politisk historie 1945-1965. Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Økonomisk politikk

Eivind Thomassen

Førsteamanuensis, Universitetet i Sørøst-Norge