inntektspolitikk

Inntektspolitikk er politiske tiltak for å påvirke fordelingen av inntekt i samfunnet. Inntektspolitikk regnes som del av den økonomiske politikken i flere land, deriblant Norge.

Inntektspolitikk kan bygge på mål om en gitt fordeling, men har historisk ofte vært like sterkt motivert av ønsker om å påvirke andre størrelser i økonomien, slik som pris- og kostnadsvekst og konkurranseevne. Inntektspolitikken har ofte vært sett på som en del av stabiliseringspolitikken.

Historisk har begrepet inntektspolitikk for det meste vært brukt om å påvirke fastsettingen av lønnsnivåer for større grupper gjennom tariffavtaler. Men også andre politikkområder, slik som beskatning og trygd, kan sees på som mulige virkemidler i inntektspolitikken.

Forsøk på inntektspolitikk sto sentralt i stabiliseringspolitikken i en rekke land i 1950-, 60- og 70-årene. Etter at særlig pengepolitikk fikk en stadig større rolle i stabiliseringspolitikken fra 1980-årene mistet inntektspolitikk mye av sin gamle posisjon og betydning.

Inntektspolitikk i Norge

I Norge ble forsøk på å påvirke lønnsfastsettelsen i tariffoppgjørene mellom LO og N.A.F. et hovedvirkemiddel i stabiliseringspolitikken etter andre verdenskrig og ut 1970-årene. Oppgjørene ble koblet til direkte regulering og subsidiering av priser. Inntektspolitikken ble i mange tilfeller motivert av ønsker om å stoppe prisveksten. Men også fordelingsambisjoner hadde betydning, ikke minst ambisjonen om å utjevne inntektsforskjeller mellom industriarbeidere og bønder.

Trepartssamarbeidet mellom myndighetene, LO og N.A.F. ble i disse årene særlig tett. Myndighetene tok i forbindelse med inntektspolitikken initiativ til en rekke institusjoner som har preget lønnsoppgjørene siden, slik som Kontaktutvalget (1962) og Det tekniske beregningsutvalget (1967).

I 1970-årene ble inntektsoppgjørene organisert som såkalte kombinerte oppgjør, hvor staten gikk direkte inn med skatteletter og andre tiltak for å forplikte partene til ønsket lønnsvekst. Disse tiltakene var omfattende og oppgjørene ble svært kostbare for staten.

Myndighetene nådde bare unntaksvis nådde de målene de satte for inntektspolitikken i etterkrigstiden. Mange vil likevel hevde at det nære inntektspolitiske samarbeidet i Norge 1945–1978 bidro til å opprettholde et lavt konfliktnivå i arbeidslivet og til å opprettholde relativt små inntektsforskjeller mellom mange grupper.

I 1980-årene inntok myndighetene mer av en tilretteleggerrolle overfor partene i arbeidslivet. Gjennom ulike omstillingsperioder har likevel samarbeidet vært intensivert fra både myndighetenes og partsorganisasjonenes side, slik som for eksempel under solidaritetsalternativet 1993–1997.

Norske myndigheters inntektspolitikk har fra årtusenskiftet i stadig sterkere grad basert seg på styrking av og tilrettelegging for den såkalte frontfagsmodellen for koordinering av lønnsdannelsen.

Les mer i store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Skånland, Hermod (1981) Inntektspolitikkens dilemma: Kan det løses? Cappelen
  • Lie, Einar (2012) Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget.
  • Bergh, Trond (1977) "Norsk økonomisk politikk 1945-1965", i Bergh, Trond (red.) Vekst og velstand: Norsk politisk historie 1945-1965. Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg