Sluttforvaring, avsluttende behandling og sikring av radioaktivt avfall som for eksempel brukt kjernefysisk brensel, radioaktive komponenter i en kjernereaktor og andre radioaktive elementer brukt for tekniske eller medisinske formål. Hvis avfallet ikke lenger kan brukes til nyttige formål, må en sluttforvaring ta hensyn til at avfallet skal skjermes fra omgivelsene i et svært langt tidsperspektiv; i verste fall over 100 000 år.

Ulike metoder for sluttforvaring av radioaktivt avfall har vært studert, og materialets halveringstid og lokale forhold vil være avgjørende.

Av metoder som er til vurdering kan nevnes:

Forvaring i dype, stabile geologiske formasjoner innebærer at avfallet innkapsles og deponeres i 3-5 km dype sjakter som senere forsegles. På dette dypet finnes grunnvann som har vært isolert fra biosfæren i millioner av år, noe som reduserer faren for lekkasje av radioaktivitet via grunnvann. Når sjakten er forseglet, blir det vanskelig å komme til det brukte kjernebrenselet. Faren for spredning av det plutoniumet som finnes i avfallet, og som kan brukes til kjernevåpen, blir derfor minimal.

En annen metode innebærer at avfallet plasseres i selvdrenerende og tørre rom i fjellet som så stenges av etter deponeringen. Metoden forutsetter at det ikke skal være nødvendig med noen form for overvåking eller vedlikehold. I et langt tidsperspektiv kan det være vanskelig å garantere at beholderne med avfall forblir tette, og i særlig grad vil det være vanskelig å garantere for sikkerheten etter neste istid.

Der er også foreslått å deponere avfallet i dyphavsavleiringer på en måte som gjør at det langsomt synker ned i jordens mantel. Selv om metoden kan ha visse fortrinn, og bidra til en allmenn løsning på problemet, er den i konflikt med internasjonale havrettskonvensjoner. Metoden forutsetter derfor at disse konvensjonene må justeres. Et mer omstridt forslag er å spre avfallet i havet slik at de radioaktive elementene fortynnes til et nivå som ikke utgjør noe sikkerhetsproblem. Dette forslaget kommer også i konflikt med gjeldende havrett.

Rent teknisk er det mulig å sende avfallet ut i rommet, men både høye kostnader og fare for katastrofale følger av et mulig uhell under utskytingen, gjør dette alternativet uaktuelt.

Transmutasjon innebærer at de mest langlivede elementer i avfallet omdannes til elementer med kortere halveringstid eventuelt til helt stabile elementer. Det vil føre til at mengden med radioaktivt materiale som må sluttforvares i mer enn 1 000 år blir sterkt redusert. Metoden er ennå på forskningsstadiet og det vil formodentlig gå mange år før teknikken når et industrielt og kommersielt nivå.

Formeringsreaktorer kan bruke fertilt uran (238U) og transuraner som brensel, noe som utgjør mesteparten av det radioaktive avfallet som krever lang forvaringstid (1000-100 000 år). Metoden kan ennå ikke tas i bruk i stor skala siden det i dag bare finnes noen få formeringsreaktorer i drift.

De færreste land har en klar strategi for hvordan de skal sluttbehandle det radioaktive avfallet. Sverige og Finland er blant de landene som har kommet lengst i retning av å forplikte seg til en fastsatt forvaringsteknologi. Finland tar sikte på å forvare alt kjernefysisk brensel i innenlandske, dype geologiske formasjoner. Eget anlegg for dette formål er under oppbygging og går under navnet Onkalo.

Et av formålene med Gen IV–programmet er å utvikle reaktorer som kan «brenne opp» de langlivede transuranene i det kjernefysiske avfallet (se også formeringsreaktoren). Avfallet kan da ses på som en verdifull ressurs som kan brukes i en fremtidig energiproduksjon. Det kan derfor være grunner til å avvente en form for sluttforvaring som utelukker fremtidig bruk av denne ressursen.  

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.