eiendomsord

Eiendomsord er ord som uttrykker eiendomsforhold, for eksempel min, din, sin, vår. Disse ordene kan bøyes i kjønn (intetkjønnsformene er mitt, ditt, sitt, vårt) og tall (flertallsformene er mine, dine, sine, våre). I tillegg finnes de ubøyelige formene hans, hennes, dens, dets og deres, samt høflig form Deres.

Faktaboks

uttale:

'æiendomsor

også kjent som:

possessiver

Tidligere ble disse ordene kalt eiendomspronomen. Innen lingvistikken defineres de som possessive determinativer (bestemmerord).

Eiendomsordene kan brukes i attributiv posisjon, enten foran eller etter substantivet. Når eiendomsordet kommer etter substantivet, må også substantivet være i bestemt form slik at det blir en form for dobbelt bestemthet:

  • Dette er min blyant. Dette er blyanten min.
  • Dette er ditt viskelær. Dette er viskelæret ditt.
  • Dette er våre bøker. Dette er bøkene våre.

I tillegg kan eiendomsordene brukes i predikativ posisjon etter et uselvstendig verb, som være eller bli:

  • Blyanten er min.
  • Viskelæret var ditt.
  • Bøkene ble våre.

De ubøyelige eiendomsordene beholder formen uavhengig av posisjon og kjønn eller tall:

  • Dette er hans blyant/viskelær/bøker.
  • Blyanten/viskelæret/bøkene er hennes.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Det er verdt å påpeke at i norsk brukes determinativen både før og etter substantivet for å uttrykke nyanse:
«Dette er blyanten min» er nøytralt deskriptivt (og en form for dobbel determinativ).
«Dette er min blyant» framhever eiendomsforholdet, ɔ: «Dette er min, ikke din, blyant».
Denne forskjellen ser ut til å begynne å utviskes, muligens påvirket av dansk/tysk/engelsk ordstilling, men det er fortsatt riktig å i norsk skille mellom disse to formene.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg