Eiendomsord er ord som uttrykker eiendomsforhold, for eksempel min, din, sin, vår. Disse ordene kan bøyes i kjønn (intetkjønnsformene er mitt, ditt, sitt, vårt) og tall (flertallsformene er mine, dine, sine, våre). I tillegg finnes de ubøyelige formene hans, hennes, dens, dets og deres, samt høflig form Deres.
Faktaboks
- Uttale
-
'æiendomsor
- Også kjent som
-
possessiver
Tidligere ble disse ordene kalt eiendomspronomen. Innen lingvistikken defineres de som possessive determinativer (bestemmerord).
Eiendomsordene kan brukes i attributiv posisjon, som vil si enten foran eller etter substantivet. Når eiendomsordet kommer etter substantivet, må også substantivet være i bestemt form slik at det blir en form for dobbelt bestemthet:
- Dette er min blyant. Dette er blyanten min.
- Dette er ditt viskelær. Dette er viskelæret ditt.
- Dette er våre bøker. Dette er bøkene våre.
I tillegg kan eiendomsordene brukes i predikativ posisjon, som vil si etter et uselvstendig verb, for eksempel være eller bli:
- Blyanten er min.
- Viskelæret var ditt.
- Bøkene ble våre.
De ubøyelige eiendomsordene beholder formen uavhengig av posisjon og kjønn eller tall:
- Dette er hans blyant/viskelær/bøker.
- Blyanten/viskelæret/bøkene er hennes.
Kommentarer (1)
skrev Tor-Ivar Krogsæter
Det er verdt å påpeke at i norsk brukes determinativen både før og etter substantivet for å uttrykke nyanse:
«Dette er blyanten min» er nøytralt deskriptivt (og en form for dobbel determinativ).
«Dette er min blyant» framhever eiendomsforholdet, ɔ: «Dette er min, ikke din, blyant».
Denne forskjellen ser ut til å begynne å utviskes, muligens påvirket av dansk/tysk/engelsk ordstilling, men det er fortsatt riktig å i norsk skille mellom disse to formene.
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.