eiendomsord

Artikkelstart

Eiendomsord er ord som uttrykker eiendomsforhold, for eksempel min, din, sin, vår. Disse ordene kan bøyes i kjønn (intetkjønnsformene er mitt, ditt, sitt, vårt) og tall (flertallsformene er mine, dine, sine, våre). I tillegg finnes de ubøyelige formene hans, hennes, dens, dets og deres, samt høflig form Deres.

Faktaboks

Uttale

'æiendomsor

Også kjent som

possessiver

Tidligere ble disse ordene kalt eiendomspronomen. Innen lingvistikken defineres de som possessive determinativer (bestemmerord).

Eiendomsordene kan brukes i attributiv posisjon, enten foran eller etter substantivet. Når eiendomsordet kommer etter substantivet, må også substantivet være i bestemt form slik at det blir en form for dobbelt bestemthet:

  • Dette er min blyant. Dette er blyanten min.
  • Dette er ditt viskelær. Dette er viskelæret ditt.
  • Dette er våre bøker. Dette er bøkene våre.

I tillegg kan eiendomsordene brukes i predikativ posisjon etter et uselvstendig verb, som være eller bli:

  • Blyanten er min.
  • Viskelæret var ditt.
  • Bøkene ble våre.

De ubøyelige eiendomsordene beholder formen uavhengig av posisjon og kjønn eller tall:

  • Dette er hans blyant/viskelær/bøker.
  • Blyanten/viskelæret/bøkene er hennes.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Tor-Ivar Krogsæter

Det er verdt å påpeke at i norsk brukes determinativen både før og etter substantivet for å uttrykke nyanse:
«Dette er blyanten min» er nøytralt deskriptivt (og en form for dobbel determinativ).
«Dette er min blyant» framhever eiendomsforholdet, ɔ: «Dette er min, ikke din, blyant».
Denne forskjellen ser ut til å begynne å utviskes, muligens påvirket av dansk/tysk/engelsk ordstilling, men det er fortsatt riktig å i norsk skille mellom disse to formene.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg