Fotografi av tyske tropper som rykker inn i en polsk landsby, 1939

Tyskland angrep og okkuperte de vestlige delene av Polen i september 1939. Dette innledet andre verdenskrig.

Andre verdenskrig var en global krig som varte fra 1939 til 1945.

På den ene siden av krigen stod aksemaktene: Tyskland, Italia (1940–1943), Slovakia (1939–1945), Den uavhengige staten Kroatia, Bulgaria, Romania og Ungarn (alle fire 1941–1944), samt Japan (1941–1945) og Thailand (1942–1945). Finland var i årene 1941–1944 i en løs allianse med Tyskland som begrenset seg til krigen mellom Finland og Sovjetunionen.

På den andre siden stod de allierte: Polen, Storbritannia med Samveldet av nasjoner og Frankrike (alle tre fra 1939), Norge, Belgia og Nederland (alle tre fra 1940), Jugoslavia, Hellas, Sovjetunionen og USA (alle fire fra 1941), Tyrkia (1945), samt Kina; dessuten en rekke land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

De allierte vant krigen.

Bakgrunn og forutsetninger

Hitler og Mussolini står oppe på et podium. Mussolini holder den ene armen løftet til en fascistisk hilsen. Folkemengde i bakgrunnen.
Aksemaktenes to diktatorer, Italias Benito Mussolini (Il Duce) og Tysklands Adolf Hitler (Der Führer), undertegnet i mai 1939 den såkalte Stålpakten, en tysk-italiensk militærallianse.
Fotografi av signeringen av tremaktspakten
Signeringen av tremaktspakten i 1940 mellom Tyskland, Italia og Japan. Ved bordet sitter (fra venstre) Japans Saburo Kurusu, Italias Galeazzo Ciano og Tysklands Adolf Hitler.
Av /United States government.
Foto av de alliertes ledere Stalin, Roosevelt og Churchill på Teherankonferansen i 1943

De allierte bestod først og fremst av Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og USA. «De tre store» – lederne for de allierte statene under andre verdenskrig på Teheran-konferansen i desember 1943. Sovjetunionens leder Josef Stalin til venstre, USAs president Franklin D. Roosevelt i midten og Storbritannias statsminister Winston Churchill til høyre.

Mindre enn 21 år etter at første verdenskrig var slutt, brøt det igjen ut krig i Europa, en krig som kom til å overgå den første både i geografisk omfang, tap av menneskeliv og økonomiske omkostninger. Noe av bakgrunnen lå i fredsoppgjørene fra den første, som hadde skapt misnøye og frustrasjon både blant seierherrer og beseirede.

Versaillesfreden opprørte Tyskland, som både berøvet det landområder og påla erstatninger og militære restriksjoner. Seirende makter som Italia og Japan hørte også til de misfornøyde fordi fredsoppgjøret ikke hadde tilfredsstilt deres territorielle ambisjoner. Den internasjonale økonomiske krisen i 1930-årene forsterket nasjonalismen i mange land. I Italia kom Benito Mussolini og fascistene til makten allerede i 1922, i Tyskland Adolf Hitler og nasjonalsosialistene i 1933, mens ytterliggående militaristiske krefter fikk stadig sterkere innflytelse i den japanske politiske ledelsen.

I de tre landene var disse kreftene innstilt både på en endring av den politiske verdensorden og en omfordeling av verdens markeds- og råvareressurser. De fikk lett spill i 1930-årene. USA trakk seg inn i isolasjonisme, mens Sovjetunionen dels ble holdt utenfor, dels isolerte seg selv. De to stormaktene som forsvarte fredsordningen, Frankrike og Storbritannia, viste samtidig manglende vilje og evne til å opprettholde den. Da japanerne okkuperte Mandsjuria i 1931, skjedde det uten internasjonal inngripen, mens Mussolinis invasjon av Etiopia i 1935 bare resulterte i halvhjertede og ufullstendige sanksjoner mot Italia.

Tyskland representerte det sterkeste urosenteret i Europa. Hitlers maktovertakelse i 1933 brakte ny kraft og dynamikk inn i tysk utenrikspolitikk og nye ambisjoner om å hevde seg som stormakt kom på sikt til syne. Militær opprustning ble satt i gang og allmenn verneplikt, som var forbudt i Versaillestraktaten, ble innført i 1935, noe som straks førte til en tallmessig mangedobling av den tyske hærens personellstyrke. Samme år ble det inngått en britisk-tysk flåteavtale som tillot den tyske marinen å ekspandere noe og et tysk flyvåpen opprettet. I 1936 utfordret Tyskland den første verdenskrigs seierherrer åpenlyst ved å sende tyske tropper inn i det demilitariserte Rhinland.

Tyskland og Italia formaliserte sine styrkede vennskapsbånd, basert på en felles ideologisk plattform, gjennom allianseavtalen Berlin–Roma-aksen. Dette ble fulgt av de to landenes tilnærming til Japan. I mars 1938 ble Østerrike innlemmet i Tyskland (Anschluss). Hitler krevde deretter de sudettyske områdene av Tsjekkoslovakia. Den britiske statsminister Neville Chamberlain var innstilt på å imøtekomme enkelte av Hitlers krav for å oppnå avspenning og forsoning. Denne «appeasement-politikken» kulminerte med München-avtalen i september 1938 mellom Chamberlain, Hitler, Mussolini og den franske statsminister Édouard Daladier, der Tsjekkoslovakia ble tvunget til å avstå Sudetenland til Tyskland. Men i mars 1939 besatte tyske tropper resten av Tsjekkoslovakia og viste med det at appeasement-politikken hadde mislyktes.

Storbritannia garanterte nå flere utsatte staters uavhengighet: Hellas, Romania og Polen. Fastleggingen av Polens grenser etter første verdenskrig hadde delt Tyskland i to gjennom den såkalte polske korridor, og gitt Polen en stor tysk minoritet. I 1939 krevde Tyskland en eksterritoriell vei og jernbane gjennom korridoren og innlemmelsen av byen Danzig (Gdańsk), en fristat som stod under Folkeforbundets kontroll. Polakkene, som stolte på egen militære styrke og håpet å kunne balansere mellom Tyskland og Sovjetunionen, avviste kravet. Storbritannia inngikk i april 1939 en militærallianse med Polen som var ment å skulle garantere landets selvstendighet.

Sommeren 1939 forsøkte vestmaktene å bygge opp en allianse med Sovjetunionen rettet mot Tyskland. Sovjeterne nølte med å ta imot tilbudet, idet de var mistenksomme overfor vestmaktene og ikke forberedt på en krig med Tyskland. Tyskerne hadde begynt å forberede en invasjon av Polen, men våget ikke å risikere en tofrontskrig og gikk i forhandlinger med sovjeterne. 23. august 1939 kunne den politiske sensasjonen kunngjøres: En tysk-sovjetisk ikkeangrepspakt. I en hemmelig tilleggsprotokoll fikk sovjeterne tyskernes velsignelse til å annektere tidligere russiske områder som Finland, Estland, Latvia, det østlige Polen og Bessarabia i Romania. Hitler, som nå fikk frie hender, angrep Polen 1. september.

Storbritannia og Frankrike forlangte at Tyskland innstilte angrepet og trakk sine styrker ut av Polen, og oversendte den tyske regjeringen et ultimatum med kort svarfrist 3. september. Da Hitler ikke bøyde av, erklærte Storbritannia og Frankrike samme dag Tyskland krig.

Krigens gang

Andre verdenskrig utviklet seg til den mest omfattende og ødeleggende krig i historien, og den skulle bli langvarig. Tyskernes suksess i krigens første fase berodde på at de hadde utviklet en ny mobil krigføring, «lynkrig», med konsentrert innsats av stridsvogner og motortransportert infanteri som støttet av overlegne flystyrker, brøt gjennom fiendens stillinger.

To kart over Europa og Nord-Afrika under andre verdenskrig. Landene har ulike farger etter hvilken allianse de tilhører. Det første kartet viser krigens første fase, fra 1939 til 1942. Det andre kartet viser krigens siste fase, fra november 1942 til mai 1945. Rundt årsskiftet 1942-1943 snudde krigen til fordel for de allierte.
Kart over andre verdenskrig i Europa og Nord-Afrika
Av .

Polen nedkjempes

Tyske tropper marsjerer inn i Polen over en grensebro i september 1939
Tyske tropper marsjerer inn i Polen over en grensebro i september 1939
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter Storbritannias og Frankrikes krigserklæring sendte britene et ekspedisjonskorps til kontinentet. Den franske hæren gikk i stilling langs den befestede Maginotlinjen og rykket 7. september inn i Saarland, hvor de inntok noen landsbyer og mindre byer i grenseområdene, for to uker senere å trekke seg tilbake mot grensen.

Polen ble nedkjempet av tyskerne på få uker, uten at de allierte gjorde noe forsøk på å komme polakkene til unnsetning. Den polske hæren ble knust av den overlegne tyske krigsmakten. Warszawa kapitulerte 27. september etter en lengre beleiring og seig motstand. 17. september invaderte også sovjeterne Øst-Polen, møtte bare spredt motstand fra tallmessig underlegne polske hærstyrker. Tyskerne og sovjeterne nedkjempet de siste polske avdelingene og fullførte 6. desember erobringen av Polen, som de så delte mellom seg. Etter dette fortsatte en polsk eksilregjering krigen fra London sammen med polske militære enheter som hadde reddet seg ut av hjemlandet via Romania og over til Storbritannia og Frankrike.

Franskmennene trakk seg av sine siste okkuperte deler i Saarland den 7. oktober, da et tysk motangrep kom. I tiden som fulgte var situasjonen rolig på vestfronten. De to armeene forholdt seg avventende og voktet på hverandre i det som humoristisk ble kalt «The phony war» («den falske krigen») av britene, «Sitzkrieg» av tyskerne og «Drôle de guerre» av franskmennene. I Øst-Europa konsoliderte Sovjetunionen sin maktstilling. Gjennom en ny avtale med Tyskland ble også Litauen anerkjent som sovjetisk interessesfære. Sovjetunionen presset deretter de tre baltiske statene til å inngå en avtale som åpnet landene for sovjetiske militærbaser. I juni 1940 ble de okkupert og innlemmet i Sovjetunionen.

Vinterkrigen

Sort-hvitt fotografi av fire soldater som ligger i snøen. Den ene ser inn i siktet på et maskingevær.

Overfor Finland fremsatte sovjeterne krav om visse grenserevisjoner for å styrke forsvaret av Murmanskbanen og Leningrad. Finnene nektet å gi etter for alle kravene, og 30. november 1939 gikk Sovjetunionen til krig mot Finland. I den første fasen av vinterkrigen led sovjeterne nederlag; troppene var til dels dårlig utrustet og under dårlig ledelse. Sympatien i Vest-Europa lå hos finnene og på et tidspunkt syntes det som om flere land skulle bli trukket inn i denne krigen. Vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) planla å sende et ekspedisjonskorps gjennom Norge og Sverige for å komme finnene til hjelp. Samtidig ville de også få kontroll over malmutvinningen i Nord-Sverige og malmtransporten over KirunaNarvik. Men da finnene ikke klarte å stå i mot overmakten stort lenger og sluttet fred med Sovjetunionen 12. mars 1940, ble planene skrinlagt.

Kamp på flanken: angrepet på Danmark og Norge

Oscarsborg 9. april 1940

Den tyske krysseren Blücher ble senket ved Oscarsborg, noe som forsinket den tyske erobringen av Oslo og førte til at de sentrale myndighetene kom seg i sikkerhet.

Parallelt med vestmaktenes planer om å få støttepunkter i Norge eller minelegge skipsleia for å stanse malmtransporten, hadde tyskerne også sine. De ønsket å hindre at britene satte seg fast i Norge; de var interessert i å sikre seg ressurser fra Norge og Sverige – og å skaffe seg fly- og ubåtbaser for angrep på Storbritannia.

I det planlagte angrepet på Norge (kodenavn: Weserübung) inngikk også okkupasjon av Danmark som oppmarsjområde. Den britiske flåten dominerte fortsatt på havene, og det tyske angrepet på Danmark og Norge 9. april 1940 var en uhyre dristig aksjon. Felttoget ble utført med relativt små troppestyrker, men med sterk flystøtte. Etter cirka to måneders kamp måtte et alliert ekspedisjonskorps og de dårlig utrustede og utrente norske troppene gi tapt.

7. juni 1940 forlot kong Haakon og den norske regjeringen landet og dro til Storbritannia for å fortsette kampen derfra, mens hæren kapitulerte 10. juni. Britene hadde okkupert Færøyene 12. april og Island 10. mai. Nederlaget i Norge fikk politiske konsekvenser i Storbritannia. Neville Chamberlain måtte vike for kritikken over Norgesfelttoget, og Winston Churchill overtok som statsminister.

Frankrikes fall

Frankrike 1940
Store deler av Frankrike ble okkupert av Tyskland. Kart over Frankrike i 1940.
Landsby i ruiner

Etter å ha erobret Danmark, Norge, Nederland og Belgia våren 1940 gikk Tyskland løs på sin gamle erkefiende, Frankrike. Paris falt allerede 14. juni. Bildet viser en sønderskutt landsby ved Marne.

Landsby i ruiner
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Hitlers strategi var nå å knuse Frankrike, Belgia og Nederland for å kunne etablere seg i kanalhavnene og true Storbritannia derfra. Felttoget i vest begynte 10. mai. Igjen feiret den tyske lynkrigstaktikken triumfer. Nederland falt i løpet av få dager etter et voldsomt bombardement av Rotterdam. Dronning Vilhelmina og regjeringen flyktet til Storbritannia. Noen få dager senere kapitulerte også den belgiske hær. Kong Leopold ville ikke forlate landet og ble internert.

Det tyske hovedfremstøtet kom midt på Vestfronten. I Nord-Frankrike rullet tyske stridsvogner mot kanalkysten og avskar de allierte styrkene i Belgia og trengte dem sammen rundt Dunkerque. En senere omdiskutert stoppordre fra Hitler gav storparten av de omringede britiske og franske styrkene her muligheten til å unnslippe. En storstilt mobilisering av alle typer fartøyer sørget for at mer enn 338 000 soldater ble evakuert fra Dunkerque over til Storbritannia. Nesten alt det tunge utstyret gikk tapt.

Tyskerne vendte seg så mot sør, og overalt vek franskmennene. 10. juni gikk Italia inn i krigen og falt Frankrike i ryggen. Tyskerne tok Paris 14. juni, og 22. juni måtte Frankrike undertegne en avtale om våpenhvile – i den samme jernbanevognen i Compiègneskogen hvor franskmennene hadde diktert tyskerne sine våpenhvilebetingelser i 1918.

Størstedelen av Frankrike ble okkupert inntil den endelige fredsslutningen, mens resten (Vichy-Frankrike) fikk opprettholde en formell suverenitet. Flåten skulle ligge avvæpnet i sine havner. Det kom til kamp med britene flere steder. Da britene forsøkte å få tak i en fransk flåtestyrke som lå i havnen ved Oran i Algerie, ble flere franske krigsskip senket. Fra hovedstaden Vichy gikk den nye franske regjeringen under ledelse av statssjefen marskalk Philippe Pétain inn for å føre en slags samarbeidspolitikk overfor tyskerne. Det franske folket ble splittet.

En gruppe under ledelse av general Charles de Gaulle flyktet til Storbritannia for å fortsette kampen mot Tyskland derfra. Hans frie franske styrker gjorde et mislykket forsøk på å erobre Dakar. De Gaulle fikk imidlertid senere større suksess i andre deler av det franske koloniriket, og i samarbeid med britene fikk han etter hvert kontroll over franske områder i Midtøsten og Sentral-Afrika.

Slaget om Storbritannia

Slaget om Storbritannia

Sommeren og høsten 1940 raste luftkampene over Storbritannia, det såkalte «slaget om Storbritannia». Bildet viser St. Paul's Cathedral i røyken fra det brennende City of London under «blitzen» høsten 1940.

Slaget om Storbritannia
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Storbritannia stod nå alene, bare beskyttet av Kanalen og sin flåte. Fredsfølere fra Hitler ble omgående avvist av Churchill, og Hitler forberedte seg på en invasjon av øyriket (Operation Seelöwe). Den første betingelsen for suksess var å få luftherredømme over invasjonsområdet. Den tyske luftoffensiv ble innledet 10. august, men allerede under denne første delen av «slaget om Storbritannia» viste det seg at Luftwaffe ikke maktet å sette britenes Royal Air Force ut av spill.

Allerede 17. september besluttet Hitler å utsette invasjonen på ubestemt tid. Luftwaffe gikk over til å bombe britiske byer, men greide ikke å bryte ned britenes moral eller ødelegge deres industriproduksjon. Luftoffensiven pågikk til mai 1941.

Sjøkrigens første fase

Slaget om Atlanterhavet
Besetningen på det amerikanske skipet «Spencer» ser på idet en synkemine eksploderer i Nord-Atlanteren, 500 nautiske mil sørvest for Irland, 17. april 1943.

Helt fra krigsutbruddet forsøkte tyskerne å blokkere Storbritannia først og fremst ved hjelp av ubåtvåpenet. Det var imidlertid utilstrekkelig utbygd i startfasen; av 57 ubåter egnet bare 22 seg til operativ tjeneste i Atlanterhavet. Tyskerne oppnådde likevel store resultater, og i den første fase av «slaget om Atlanterhavet» i 1940–1941 ble ti millioner tonn alliert tonnasje senket. Under felttoget i Norge led både britiske og tyske sjøstridskrefter betydelige tap.

Det lyktes britene å opprettholde sitt herredømme i Middelhavet. Ved Italias inntreden i krigen representerte den italienske flåten en betydelig trussel mot alliert skipsfart og de britiske besittelsene i området. Flåten ble imidlertid i november 1940 tilføyd alvorlige tap i havnen ved Taranto av britiske fly fra hangarskip, og i mars 1941 ved Kapp Matapan i Hellas av en britisk flåtestyrke.

Den første fasen i Afrika

Erwin Rommel i Nord-Afrika
Afrikakorpset var en tysk militær ekspedisjonsstyrke som opererte i området Libya, Egypt og Tunisia i 1941-1943, ledet av Erwin Rommel.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Italienerne angrep i september 1940 Egypt fra Libya. De ble imidlertid snart slått og drevet 1200 kilometer tilbake. De hadde besatt Britisk Somaliland, men i 1941 gjenerobret britiske imperietropper kolonien, befridde Etiopia og tok Italiensk Somaliland og Eritrea.

Italienerne måtte ha hjelp fra tyskerne i Afrika, og Hitler sendte «Afrikakorpset» under ledelse av general Erwin Rommel. Med sine tyske og italienske tropper trengte han i mars–april 1941 frem mot Egypt, men ble stoppet ved grensen, og noen måneder senere kastet britene dem tilbake og inn i Libya. Krigslykken vekslet. Rommel slo britene på ny og nådde i juni 1942 helt frem til El-Alamein, få mil fra Alexandria og Suezkanalen.

Balkan og Øst-Europa

Tito på Vis

Josip Tito (i midten) i de jugoslaviske partisanenes hovedkvarter på øya Vis, Kroatia, i 1943. Til venstre, nærmest Tito, Edvard Kardelj, lengst til høyre Milovan Djilas.

Av /NTB Scanpix ※.

Allerede i april 1939 hadde italienerne okkupert Albania. 28. oktober 1940 angrep de Hellas uten å informere Hitler, men ble slått tilbake av grekerne.

Under begivenhetene i vest sommeren 1940 hadde Sovjetunionen konsolidert sin maktposisjon i Øst-Europa. Romania var blitt presset til å avstå Bessarabia og deler av Bukovina. Dette uroet tyskerne, som trengte rumensk olje. Romania måtte også avstå områder til Ungarn og Bulgaria, og i oktober rykket tyske tropper inn for å beskytte oljekildene. Etter en indre omveltning ble general Ion Antonescu leder for et autoritært regime som støttet seg til Tyskland.

I september 1940 hadde Tyskland, Italia og Japan undertegnet en tremaktspakt, som også Bulgaria, Romania, Slovakia og Ungarn sluttet seg til. I mars 1941 tillot Bulgaria stasjonering av tyske tropper i landet. Det sovjetiske presset mot Romania og tyske mottrekk skapte spenning mellom Tyskland og Sovjetunionen. Og i den nazistiske ideologien levde tankene om Lebensraum i Sovjetunionen og Øst-Europa. Samtidig ble Hitler mer og mer opptatt av at Tyskland burde befri seg fra denne potensielle trusselen i øst. Tyskerne måtte stå sterkere og med ryggen fri ved det endelige oppgjør med Storbritannia, og et angrep på Sovjetunionen ble planlagt til våren 1941. Hitler regnet med at felttoget ville vare i tre måneder.

Italias problemer i Hellas og et tyskfiendtlig statskupp i Jugoslavia rettet mot en jugoslavisk tilslutning til tremaktspakten forsinket planene om felttoget mot Sovjetunionen. 6. april 1941 angrep Tyskland både Jugoslavia og Hellas, som begge ble erobret i løpet av få uker. I Jugoslavia fortsatte imidlertid motstanden i form av partisankrig rettet mot okkupantene. Kong Georg 2 av Hellas og kong Peter 2 av Jugoslavia forlot sine land, og det ble dannet eksilregjeringer.

Angrepet på Sovjetunionen

Tyske tropper krysser grensa til Sovjet
Sommeren 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen og hadde til å begynne med stor fremgang. Tyske styrker krysser den sovjetiske grensen 22. juni 1941.
Wehrmacht-soldater
Om høsten, da regn, søle og etter hvert snø gjorde fremrykkingen vanskelig, stoppet den tyske offensiven opp på flere frontavsnitt. November 1941: Den tyske offensiven mot Moskva kjører seg fast i gjørme.

Forsinkelsene på Balkan førte til at angrepet på Sovjetunionen (Operation Barbarossa) først begynte 22. juni 1941. Tyskland ble støttet av Finland, Romania, Slovakia og Ungarn, mens Bulgaria holdt seg formelt nøytralt. Finnenes mål var å gjenerobre det som var tapt i vinterkrigen. De overskred den gamle grensen på Det karelske nes, men deltok ikke i angrepet på Leningrad. På østfronten deltok også italienske styrker, en spansk «blå divisjon» og frivillige fra en rekke europeiske land (blant annet de norske frontkjemperne) som ble organisert i Waffen-SS.

Tyskerne satte inn en invasjonshær på tre millioner soldater fordelt på 152 divisjoner, støttet av 3350 stridsvogner og 2770 fly. Hovedangrepet ble ført i tre retninger fra den tysk-sovjetiske grensen: Armégruppe Nord (sjef generaloberst Ritter von Leeb) gikk mot Leningrad, som skulle omringes, Armégruppe Sentrum (sjef generalfeltmarskalk Fedor von Bock) gikk mot Moskva og Armégruppe Sør (sjef generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedt) gikk mot Kiev og videre inn i Ukraina. Målsettingen for alle armégruppene var å nå en linje som strakte seg fra Arkhangelsk i nord til Astrakhan i sør.

Angrepstyngdepunktet lå i den første fasen i midten. Sovjeterne forsvarte seg standhaftig; tyskerne vant store, men ikke avgjørende seirer. Ved hjelp av lynkrigstaktikk ble sovjetiske armeer omringet og nedkjempet i store slag hvor tyskerne tok hundretusener av fanger, men nye sovjetiske divisjoner ble stilt opp. Etter at Japan og Sovjetunionen hadde sluttet en nøytralitetsavtale 13. april 1941, kunne sovjeterne overføre reserver fra Sibir til krigen mot tyskerne. I juli 1941 kom en allianse i stand mellom Sovjetunionen og Storbritannia, og begge land forpliktet seg til ikke ensidig å slutte våpenstillstand eller separatfred. Høsten 1941 begynte vestmaktene å sende våpen og forsyninger til Murmansk og andre havner.

De tyske forsyningslinjene ble stadig lengre, veiene var dårlige og en viss utmatting begynte å gjøre seg gjeldende i de tyske rekkene. På midtfronten stoppet offensiven opp ved Smolensk, delvis på grunn av troppeoverføringer til sørfronten, for å gjøre det mulig å erobre Kiev og nedkjempe en større sovjetisk styrke nord for byen. Storoffensiven mot Moskva, Operasjon Tyfon, kom først i gang 2. oktober. Sovjeterne hadde da vunnet tid til å bygge ut et sterkt dybdeforsvar. Vinteren satte også inn og ble hard for tyskerne, som bare i begrenset grad var utstyrt for et vinterfelttog. Noen tyske avdelinger nådde utkanten av Moskva i begynnelsen av desember, men var da tom for krefter og all fremrykking stanset opp.

En stor sovjetisk motoffensiv 5. desember tvang tyskerne tilbake. Flere tyske armégruppe- og armésjefer ønsket retrett til en vinterlinje lenger bak, men Hitler forlangte at hæren holdt stillingen. Hitler avskjediget Walther von Brauchitsch fra stillingen som hærsjef og overtok selv ledelsen 19. desember. I sør hadde tyskerne tatt størstedelen av Krim og en rekke store byer, blant annet Kharkov og Rostov, men også her ble de drevet tilbake av sovjetiske motangrep. Mest alvorlig var situasjonen for tyskerne vest for Moskva, hvor den sovjetiske motoffensiven tvang dem rundt 250 kilometer tilbake før fronten stabiliserte seg mot slutten av vinteren 1941/1942. Bare ved en kraftanstrengelse klarte den tyske hæren å forhindre et frontsammenbrudd. Også på andre avsnitt av østfronten slo tyskerne tilbake sovjetiske angrep.

Tyskland forberedte en ny storoffensiv til sommeren 1942, men vinterens store tap hadde redusert de tyske styrkene i øst til 2,5 millioner soldater. Det ble derfor bare mulig å gå over på offensiven på en av de tre armégruppenes avsnitt. Hitlers valg falt på sør, fremfor på Moskva-fronten. Fremstøtet gikk mot sørøst i retning av Kaukasus og oljekildene i Batum og Baku. På den venstre flanken nådde general Friedrich Paulus og den 6. armé Volga og byen Stalingrad, men tyskerne greide bare å erobre deler av Kaukasus, før fremrykkingen stanset opp grunnet spredning over for brede fronter, krevende fjellterreng og hard sovjetisk motstand. Frontlinjene gikk nå fra det beleirede Leningrad vest for Moskva og videre til Stalingrad og inn i Kaukasus, ikke langt fra Det kaspiske hav; samtidig nærmet Rommel seg Alexandria i Egypt. Tyskerne hadde nådd høyden av sin makt.

Verdenskrig: USA og Japan går inn i krigen

Kart, andre verdenskrig

Krigen i Asia og Stillehavet 1941–1945.

Av /Store norske leksikon ※.
Pearl Harbor

7. desember 1941 angrep Japan den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii, og dermed kom USA med i krigen på de alliertes side. Bildet viser en del av de store ødeleggelsene i havnen.

Pearl Harbor
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk
Amerikanske styrker på Bataan

Amerikanske styrker under tilbaketrekning på Baatan i januar 1942, under Japans angrep på Filippinene.

Amerikanske styrker på Bataan
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I Øst-Asia hadde Japan på ny angrepet Kina i 1937. Målet var å trekke Kina inn i en ny asiatisk orden under japansk lederskap. Japanerne hevdet at de ville befri de asiatiske folk fra koloniherrene, men ønsket selv å inkorporere dem i Japans eget økonomiske system, som trengte tilførsler av råvarer og markeder. Ved tremaktsavtalen av 27. september 1940 mellom Italia, Japan og Tyskland fikk Japan retten til å organisere det østasiatiske området, mens Europa ble overlatt til Italia og Tyskland. Kretser i Japan kunne tenke seg å gå sammen med Tyskland mot Sovjetunionen, mens de toneangivende ville utnytte krigen i Europa og kolonimaktenes svekkede posisjon, og gå til ekspansjon i Sørøst-Asia.

I juli 1941 besatte japanske tropper Fransk Indokina. Men i Øst-Asia kom ikke Japan utenom USA, som under forhandlingene i 1941 viste seg uvillig til å anerkjenne Øst-Asia som japansk interessesfære. Ved å slå til raskt håpet japanerne likevel å oppnå gunstige resultater og eventuelt tvinge vestmaktene til en kompromissfred. USA forlangte japansk tilbaketrekning fra Kina og Fransk Indokina. Japan var avhengig av oljeimportert fra USA, men da amerikanerne nedla forbud mot salg av olje og skrapjern til Japan, så landet seg tvunget opp i et hjørne. Å erobre oljekildene i Ostindia ved en krig ble da et alternativ.

I mellomkrigsårene hadde USA trukket seg tilbake til en isolasjonistisk utenrikspolitikk, og det ble nedlagt forbud mot salg av våpen til krigførende land. Mot slutten av 1930-årene gjorde president Franklin D. Roosevelt seg til talsmann for andre strømninger. Hans «karantenetale» i oktober 1937 var rettet mot Italia, Japan og Tyskland. Etter krigsutbruddet i Europa, og særlig etter hans gjenvalg som president i 1940, la Roosevelt gradvis kursen om, og det skjedde en glidning i USAs holdning fra nøytralitet til økende støtte for Storbritannia.

I 1939 overlot USA 50 eldre destroyere til Storbritannia mot å få baser på Newfoundland, Bermuda og de britiske karibiske øyer. Ved Cash and Carry-klausulene fikk britene rett til kjøp av våpen i USA mot kontant betaling og frakt på egen kjøl, og ved Lend and Lease-loven av 11. mars 1941 fikk de kreditt til våpenkjøp (senere fikk Sovjetunionen de samme betingelser).

For å beskytte sjøfarten sin bygde USA opp baser på Grønland og Island, og støtten til Storbritannia ble mer åpenlys ved konvoiering av alliert skipsfart. President Roosevelt ble mer og mer overbevist om at også USAs sikkerhet var truet, og liksom president Wilson under første verdenskrig med de «14 punktene», kunne vestmaktene nå gi krigen en ideologisk basis.

I en tale til Kongressen i januar 1941 sa Roosevelt at de allierte kjempet for fire friheter: talefrihet, religionsfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt. Disse tankene ble senere utdypet under et møte med Churchill i august 1941 i Atlanterhavserklæringen.

En militærregjering under general Hideki Tojo overtok ledelsen i Japan. Den 7. desember 1941 slo japanerne til: ved et ødeleggende flyangrep på flåtebasen Pearl Harbor ble fem amerikanske slagskip senket og tre skadet. Få dager senere senket japanerne to britiske slagskip utenfor Malayahalvøya. Dermed hadde japanerne fått maritim overvekt i Stillehavet. Samtidig erklærte også Italia og Tyskland USA krig.

Det japanske hovedangrepet ble rettet mot Sørøst-Asia. Japanerne møtte liten motstand og hadde selv små tap. I løpet av et halvt år erobret de Filippinene, Hongkong og Malayahalvøya med britenes store flåtebase Singapore, besatte Thailand og deler av Burma, og truet India. I sør og øst tok de en rekke øyer og øygrupper i Stillehavet som Guam og Wake. De erobret mesteparten av Nederlandsk Ostindia, trengte inn på Ny-Guinea, tok Salomonøyene og Bismarck-arkipelet og truet dermed Australia. Størstedelen av den japanske hæren var imidlertid bundet i Kina.

Japanerne hadde nå de råstoffkilder de trengte. Forbindelseslinjene var blitt lange; de la seg på defensiven og håpet på en kompromissfred. Britene var engasjert i Europa, og USA mangelfullt opprustet og svekket av nederlaget ved Pearl Harbor. Det tok tid før den amerikanske industrien ble omstilt til krigsproduksjon og før en millionhær var oppsatt og trenet. De allierte var også enige om å prioritere Europa. Men allerede i 1942 ble grunnlaget for deres senere seier lagt ved sjøslag i Korallhavet og ved Midway, som påførte den japanske marinen større tap enn den amerikanske; ved Midway mistet japanerne fire hangarskip. I tillegg var konvoirutene mellom USA og Australia sikret.

Hitler-Tyskland på høyden av sin makt

Generalplan øst
Fritz Todt (nummer fire fra venstre, i sivile klær) sammen med (fra venstre) Rudolf Hess, Heinrich Himmler, Philipp Bouhler, Reinhard Heydrich og Konrad Meyer på et møte om Generalplan øst (en plan om germanisering og tysk okkupasjon av store deler av Sentral- og Øst-Europa) 20. mars 1941.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

På samme tid som japanernes makt kulminerte i Stillehavet mot slutten av 1942, behersket Tyskland et større område enn noen gang ellers i sin historie. Av de okkuperte land ble enkelte grenseområder inkorporert i riket (blant annet Alsace-Lorraine og deler av Polen). I andre territorier valgte tyskerne ulike løsninger: Böhmen og Mähren var blitt et protektorat, Polen et generalguvernement, mens Belgia og den okkuperte delen av Frankrike stod under militær kommando. I Nederland og Norge var det innsatt rikskommissærer.

Bulgaria, Kroatia, Romania, Slovakia og Ungarn var forbundsfeller eller stod under vennligsinnede regimer. Irland, Portugal, Spania, Sveits og Sverige var formelt nøytrale. I sin «Festung Europa» utnyttet tyskerne både sine alliertes, de vennligsinnedes og ikke minst de okkuperte landenes tilgang på råvarer og ressurser. Etter angrepet på Sovjetunionen fremstilte krigspropagandaen Tyskland som et bolverk mot bolsjevismen. Tyskland ville etter seieren gjennomføre en nasjonalsosialistisk nyordning av Europa. Men hva den egentlig gikk ut på, ble aldri helt klarlagt. Ifølge planene skulle enkelte land inkorporeres i et storgermansk rike, mens andre skulle være «livsromsområder».

Okkupasjonsmakten ble møtt med ulike reaksjoner, fra forsøk på samarbeid til åpen motstand. Motstanden fikk karakter av sivile holdningskampanjer eller sabotasjeaksjoner og gerilja. I noen land oppstod både borgerlige og kommunistiske motstandsbevegelser, som dels også bekjempet hverandre (Hellas, Jugoslavia). I Jugoslavia utviklet det seg en regulær krig mellom tyskerne og partisanene.

Motstanden i Europa møtte nådeløs terror fra SS og Gestapo i form av fengslinger, henrettelser, gisselmord og represalier rettet mot hele landsbyer som Lidice i Tsjekkoslovakia og Oradour-sur-Glane i Frankrike. I deler av Sovjetunionen hadde tyskerne mulighet for å vinne visse grupper av befolkningen for en nyordning av Europa, men den ble forspilt da det viste seg at tyskerne behandlet alle som slavefolk. I Sovjetunionen oppstod sterke partisangrupper bak de tyske linjer, som bandt betydelige troppestyrker, og hele det sovjetiske folk samlet seg i en patriotisk kamp; krigen ble «den store fedrelandskrigen».

Indre forhold i Tyskland

Hitler hadde i desember 1941 selv tatt over kommandoen over de væpnede styrker og gikk inn i rollen som feltherre. Også den sivile makten lå i hans hender. Etter fullmakt gitt av Riksdagen i 1942 kunne hans handlinger ikke begrenses av noen lov, og han var høyeste dommer. I administrasjonen og forvaltningen hersket det en viss overlapping og rivalisering mellom ulike institusjoner og personer. Det oppstod en rekke forvaltningsenheter som fikk spesielle fullmakter og privilegier, slik som SS og Organisation Todt.

Storbritannia var først ute med å sette alle sine ressurser inn i krigsøkonomien; Tyskland gikk forholdsvis sent inn i den «totale krig», som først ble lansert av propagandaminister Joseph Goebbels etter nederlaget ved Stalingrad. Hitler vek lenge tilbake fra å senke levestandarden til det tyske folk for mye. Krigen ble finansiert ved lån og obligasjoner, ikke ved skatter. Først da Tyskland måtte innstille seg på en lang krig, ble den private økonomien integrert i krigsøkonomien i sterkere grad. Mangelen på drivstoff ble etter hvert et alvorlig problem, særlig etter at de rumenske oljefeltene gikk tapt i 1944.

Hermann Görings fireårsplan for økonomien virket ikke; Albert Speer overtok etter hvert ledelsen av krigsproduksjonen. Med tvangsutskrevet arbeidskraft og kartellisering av industrien steg den i årene 1942–1944 til tross for allierte flyangrep.

Omslaget

Slaget ved Stalingrad

Etter ny fremgang sommeren 1942, led Tyskland sitt mest skjebnesvangre nederlag ved Stalingrad i januar 1943. Restene av 6. armé, som var omringet i den utbombede byen, kapitulerte etter store tap. Bildet viser sovjetiske soldater under de bitre kampene i byen.

Slaget ved Stalingrad
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

I 1942 så det en tid mørkt ut for de allierte. Japanerne triumferte i Øst-Asia, i Nord-Afrika stod tyske og italienske tropper nær Nilen og Suezkanalen, og i Sovjetunionen hadde tyskerne nådd Kaukasus. Mulighetene var til stede for at tyskerne kunne nå Den persiske bukt, true India og rulle opp Midtøsten. På havet var alliert skipsfart alvorlig truet av de tyske ubåtene. Men da krigen trakk i langdrag, ble det avgjørende hvem som hadde de største ressursene.

De allierte samordnet sine krefter. Samarbeidet mellom Storbritannia og USA ble særlig intimt. De to la opp felles strategi og generalstabsarbeid, de ble enige om å definere Tyskland som hovedfienden og i første omgang sette kreftene inn i Europa. Forholdet mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen var ikke uten spenninger. De allierte hadde avtalt å ikke slutte separatfred, men samtidig mistenkte de hverandre gjensidig for slike planer. Sovjeterne var misnøyde med at de måtte bære hovedbyrdene, og krevde stadig «en annen front» i Europa. Men USA trengte tid, og Storbritannia prioriterte Nord-Afrika.

Ved årsskiftet 1942/1943 kom omslaget. I Nord-Afrika ble Rommel kastet tilbake av den britiske 8. armé i en offensiv ledet av general Bernard Montgomery. Samtidig angrep de allierte fra vest. I november 1942 gikk britiske og amerikanske styrker under ledelse av den amerikanske general Dwight Eisenhower i land i Algerie og Marokko. De gikk mot Tunisia der italienske og tyske styrker hadde rykket inn. Vichy-regimets tropper gjorde begrenset motstand mot de allierte. Øverstkommanderende, admiral François Darlan, innstilte kampene, men ble myrdet julaften 1942 i Algerie. General Henri Giraud overtok ledelsen, som imidlertid etter hvert gled over til lederen for de frie franske styrker, general Charles de Gaulle.

Samtidig med kampene i Nord-Afrika besatte tyskerne hele Frankrike. De fikk imidlertid ikke tak i den franske flåten i Toulon; den ble senket av besetningene. Aksemaktene kjempet nå en tofrontskrig i Afrika. Den varte til våren 1943, da de siste italienske og tyske avdelingene måtte overgi seg. I denne tidsperioden inntraff også omslaget i Sovjetunionen. Sovjeterne gikk til storoffensiv ved Stalingrad og omringet general Friedrich Paulus og hans 6. armé.

Etter harde strider kapitulerte Paulus 31. januar 1943 med restene av den opprinnelig sterke armeen på 300 000 mann. Rundt 90 000 overlevende gikk i fangenskap. Stalingrad ble senere selve symbolet på det tyske nederlaget.

I løpet av 1943 ble slaget om Atlanterhavet vunnet av de allierte. Virkemidler som sterkere flystøtte og eskorte av konvoier, anvendelse av sonar for lokalisering av ubåter og armering av handelsskip gjorde utslaget. Tilveksten av nye allierte skip oversteg fra nå av tapene ved senkningene. Sjefen for det tyske ubåtvåpenet, admiral Karl Dönitz, som også etterfulgte admiral Erich Raeder som øverstbefalende for marinen, avbrøt de sluttede ubåtangrepene på konvoiene i Atlanterhavet. I alt senket tyskerne cirka 23 millioner tonn alliert tonnasje under krigen, mens de selv mistet 784 ubåter.

De allierte på offensiven

Amerikanske styrker på Sicilia

Amerikanske styrker kjører gjennom en by på Sicilia i juli 1943.

Etter gjennombruddet ved Stalingrad kom den sovjetiske sørfronten i bevegelse. Troppene i Kaukasus ble trukket tilbake, og overalt var tyskerne på retrett. På nordfronten fikk Leningrad unnsetning i januar 1943. Om sommeren forsøkte tyskerne igjen å ta initiativet på østfronten, men et sovjetisk motstøt tvang dem tilbake etter et stort panserslag ved Kursk. Under Casablanca-konferansen i januar 1943 ble Churchill og Roosevelt enige om å invadere Sicilia og eventuelt det italienske fastland for å få Italia til å kapitulere.

De allierte gikk i land på Sicilia i juli. Det fascistiske storråd avsatte Mussolini 25. juli, og marskalk Pietro Badoglio dannet regjering. Mussolini ble holdt som fange, men senere reddet av tyske fallskjermsoldater. De allierte erobret Sicilia på vel en måned, og 3. september satte britenes 8. armé over Messinastredet. Samme dag bad Italia om våpenhvile. Den ble offentliggjort 8. september 1943, og Italia erklærte Tyskland krig 13. oktober. Tyskerne hadde da besatt den delen av landet som lå nord for fronten helt i sør og de italienskokkuperte områdene på Balkan. De italienske styrkene var avvæpnet. I Nord-Italia proklamerte Mussolini en fascistisk republikk, mens det også ble dannet motstandsgrupper mot tyskerne.

I mellomtiden var allierte tropper gått i land ved Taranto og Salerno, senere opprettet de også et brohode lenger nord, ved Anzio. Felttoget i Italia ble langvarig. Terrenget var vanskelig, og tyskerne gjorde hard motstand, særlig på høydene ved det gamle klosteret Monte Cassino. Først 4. juni 1944 rykket de allierte inn i Roma. Fremrykningen nordover gikk fortsatt langsomt, for de allierte prioriterte andre oppgaver.

Invasjonen i Frankrike

Invasjonen av Normandie

Fra invasjonen i Normandie i juni 1944. Noen av de første allierte tropper vasser i land.

Invasjonen av Normandie
Av .
Champs Elysées august 1944

Mot slutten av 1943 drøftet de allierte strategien på et møte i Teheran. For å få til en åpning mot Balkan ønsket Churchill et angrep på Nord-Italia, mens Stalin gikk imot. Roosevelt, som også tidligere hadde prioritert en landgang i Nord-Frankrike, støttet Churchill. Operasjonen ble innledet 6. juni 1944 («D-dagen») under ledelse av Eisenhower; Montgomery var sjef for hærstyrkene. Sterkt støttet av fly og flåte greide amerikanske, britiske og kanadiske tropper i løpet av dagen å forsere tyskernes «Atlanterhavsvoll» og opprette tre små brohoder mellom Cherbourg og Le Havre i Normandie som gradvis ble utvidet.

Etter seks dager holdt de allierte en sammenhengende kyststrekning på 95 kilometer, de hadde landsatt rundt 300 000 mann og gjort sitt overveldende luftherredømme gjeldende. Som sjef for den tyske armégruppe B ledet Rommel forsvaret på selve invasjonsfronten. Etter en måned stod cirka én million allierte soldater på fransk jord. Tidlig i august klarte amerikanerne å bryte ut av Normandie og rykket raskt inn på Bretagne, samtidig som de dreide vestover. Tyskernes front brøt deretter sammen. 25. august ble Paris befridd av en amerikansk armé med frie franske styrker i spissen. Brussel og Antwerpen ble tatt i begynnelsen av september.

15. august landet en amerikansk-fransk styrke på Frankrikes middelhavskyst (Operasjon Dragoon), hvor de raskt inntok byene Marseille og Toulon, hvorpå de rykket nordover. 12. september kunne de forene seg med styrkene som rykket frem fra nordvest, med den følge at de allierte hadde en front langs hele den tyske grensen. Soldatene i den tyske garnisonen i Sørvest-Frankrike hadde i mellomtiden trukket seg tilbake i retning den tyske grensen for å unngå å bli avskåret. Fra Vestvollen satset tyskerne på å holde stand mot nye allierte offensiver.

Montgomery, som nå ledet den britiske armégruppen på venstre flanke, ville foreta et raskt angrep via Nederland, krysse Rhinen og deretter rykke inn i Ruhr. Planen til Montgomery var å rive ut Tysklands industrielle hjerte og dermed oppnå en endelig krigsseier før året 1944 var omme. Eisenhower, som også hadde overtatt kommandoen over markstyrkene, foretrakk først å sikre forsyningene, ved å få gjenåpnet Antwerpen havn, og så fortsette fremrykningen på bred front. En landsetting av britiske flybårne styrker ved Arnhem i Nederland 17. september, som hadde som målsetting å sikre brohoder på vestsiden av Rhinen, endte med tilbaketrekning og store tap for de allierte. En tysk motoffensiv med de siste reservene i Ardennene i desember 1944 gav visse resultater i startfasen, men kunne bare bremse den allierte fremrykningen for en kortere periode.

Mot «Det tredje rikes» fall

Helt fra Hitlers maktovertagelse i 1933 hadde det eksistert opposisjonelle grupper, både konservative og venstreradikale. I årene 1938–1939 gikk enkelte generaler med planer om å avsette Hitler for å forsøke å komme til en forståelse med vestmaktene. De suksessrike felttogene i 1939–1942 satte bom for planene, men etter nederlaget ved Stalingrad fikk de ny aktualitet. 20. juli 1944 forsøkte oberst Claus von Stauffenberg å drepe Hitler med en bombe i hovedkvarteret i Øst-Preussen. Attentatet mislyktes; Stauffenberg og mange andre ble henrettet. Tusener av opposisjonelle og mistenkte ble fengslet. Terroren rammet i første rekke aristokratiet og offiserskorpset.

Luftkrig

Bombing av Tyskland

Bombing av Tyskland. De alliertes stadig voksende overlegenhet i luften gjorde en systematisk bombing av tyske byer mulig. Militære anlegg og industrianlegg var de viktigste målene, men mot slutten av krigen ble det også foretatt ren terrorbombing mot sivile mål.

Bombing av Tyskland
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Allerede i 1942 og særlig fra 1943 satte britene og amerikanerne inn strategisk bombing med innsats av opptil 1000 fly for å sette den tyske krigsindustrien ut av spill og knekke befolkningens moral. Byer ble rasert, nesten en halv million mennesker drept og nesten én million såret, men effekten av bombingen har vært omdiskutert. Den tyske produksjonen fortsatte å stige til 1944. Men det siste krigsåret hemmet bombingen krigføringen ved at kommunikasjoner og drivstofflagre ble ødelagt.

De alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon synes imidlertid snarere å ha bidratt til å styrke moralen. Joseph Goebbels gjentok sine krav om den totale krig. Våpenføre menn mellom 16 og 60 ble innkalt til «Volkssturm» (folkestormen); alle byer skulle forsvares til siste mann og industrianlegg ødelegges. Ordrene ble imidlertid ikke alltid fulgt.

I 1944 rykket de allierte frem både fra vest og øst. Tyngdepunktet i den sovjetiske sommeroffensiven lå på det sentrale frontavsnittet, senere på det sørlige. I juli krysset sovjeterne den gamle polske grensen. Under presset fra den sovjetiske offensiven falt forbundsfellene fra. I Romania gjorde kongen statskupp mot general Antonescu og landet erklærte Tyskland krig 25. august.

Bulgaria, som ble besatt av sovjeterne, fulgte 9. september. Ti dager senere inntrådte våpenhvile med Finland, som også måtte erklære Tyskland krig. Tyskerne rømte Hellas i løpet av oktober, for å unngå å bli avskåret av sovjeterne som nærmet seg Jugoslavia fra øst, og britene rykket inn. Da admiral Miklós Horthy i Ungarn forsøkte å inngå våpenstillstand, ble han imidlertid tvunget til å trekke erklæringen tilbake og sendt til Tyskland. Det fascistiske Pilkorset overtok makten og kjempet en stund videre sammen med tyskerne.

Holocaust: Tysklands folkemord på jødene

Fanger i Chelmno
Fanger i Chelmno, før de går inn i gasskammeret.
Av /Instytut Pamieci Narodowej (Institute of National Remembrance).
Opprøret i ghettoen i Warszawa
Etter at cirka 300 000 jøder var sendt av gårde fra ghettoen i Warszawa til Treblinka, forsøkte de gjenværende å forsvare ghettoen. 60 000 jøder gjorde opprør mot den tyske okkupasjonsmakten i april-mai 1943. Opprøret i ghettoen (Warszawa-oppstanden) var den største væpnede oppstanden av jøder under andre verdenskrig.
Birkenau

«Utvelgelse» av ungarske jøder på rampe ved dødsleiren Auschwitz II (Birkenau) i Polen under den tyske okkupasjon i mai/juni 1944. Jødene ble sendt enten til arbeid eller til gasskammeret. Bildet er en del av samlingen kjent som «The Auschwitz Album».

Av / Yad Vashem.

Tyske myndigheter hadde siden 1933 ført en stadig mer diskriminerende politikk overfor jødene og støtt dem ut som en pariagruppe. Det siste året før krigsutbruddet, da SS i mellomtiden hadde tatt kontroll over landets jødepolitikk, var målsettingen å gjøre tilværelsen ulevelig for jødene og på den måten tvinge dem til å emigrere fra Tyskland. Jødepolitikken ble ytterligere radikalisert med krigsutbruddet og okkupasjonen av Polen. Den tyske terror- og undertrykkelsesbølgen mot den polske befolkningen rammet jødene spesielt hardt, og tusenvis ble drept. Fra Tyskland ble jøder deportert til Polen inntil det i 1940 ble vanskeligere å ta imot flere, hvorpå tyske myndigheter i Polen begynte å samle jødene i overbefolkede og spartanske ghettoer. Etter hvert som landene Norge, Nederland, Belgia og Frankrike ble erobret samme år, fortsatte tyskerne også her mønsteret med aktiv forfølgelse av de jødiske minoritetene. Et nytt radikaliserende vendepunkt ble invasjonen av Sovjetunionen, der en organisert jakt på og et systematisk massemord på den jødiske minoriteten inngikk i angrepsplanen. Fire Einsatz-grupper, mobile enheter på totalt 3000 mann organisert av Reichssicherheitshauptamt, fulgte i invasjonshærens kjølvann og gjennomførte henrettelser av hundretusenvis av jøder de neste månedene.

På lokalt SS-initiativ i Polen ble det, siden ghettoene ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot deporterte jøder fra Vest-Europa, besluttet å bygge en leir i Chelmno utelukkende med det formålet å ta livet av jødene som ble sendt dit, ved bruk av karbonmonoksid i gasskamre. 12. desember 1941, samme måned som denne utryddelsesleiren ble operativ, talte Hitlerom «jødespørsmålet» i et møte med partiledere og brukte da begrepet som heretter ble kodenavnet på det planlagte folkemordet: «den endelige løsningen».

Heinrich Himmler påtok seg øverste ansvar for å gjennomføre massemordet på jødene. Han utpekte Reinhard Heydrich, sjef for Reichssicherheitshauptamt, til å lede selve iverksettelsen. Denne ga sin underordnede Adolf Eichmann ansvaret med å organisere deportasjonen av jøder som bodde utenfor Tyskland og Sovjetunionen til egne drapssentere som ble opprettet i Polen. Under Wannsee-konferansen, arrangert av Heydrich 20. januar 1942, krevde SS, og fikk, andre tyske parti- og statsinstitusjoners tilslutning til å stå eneansvarlig for utryddelsen av Europas anslagsvis 11 millioner jøder, men samtidig løfte om deres bistand hver gang SS anmodet om det. Etter Heydrichs død 4. april 1942 overtok Gestapo-sjef Heinrich Müller ledelsen av jødeutryddelsen på Himmlers vegne, fortsatt med Eichmann som administrativt ansvarlig.

Operasjonene til Chelmno ble utvidet til en plan om å utrydde alle jødene i Generalguvernementet Polen: Aktion Reinhardt. Ytterligere tre utryddelsesleirer ble opprettet til formålet: Belzec (i mars 1942), Sobibor (i mai 1942) og Treblinka (i juli 1942). Også nederlandske og franske jøder ble sendt til Treblinka for å drepes. Tanken med disse fire drapssenterne var at et høyere antall jøder kunne drepes innen et kortere tidsperspektiv dersom ofrene ble ført til gjerningsmennene heller enn omvendt. For å lette mennesketransportene dit ble utryddelsesleirene lagt til områder nær sentrale jernbaneknutepunkter. Omtrent to millioner jøder ble drept i denne operasjonen, hvorav 900 000 I Treblinka, 600 000 i Belzec og 250 000 i Sobibor. Gjennom utbygginger ble konsentrasjonsleirene Auschwitz og Majdanek fra henholdsvis mars og september 1942 også anvendt som utryddelsesleirer. Den desidert største av dem, Auschwitz, overtok i løpet av høsten 1943 funksjonen som det viktigste drapssenteret med sin utryddelsesleir Birkenau. Aktion Reinhardt-leirene ble avviklet fordi gasskamrene i Birkenau, som hadde en teoretisk kapasitet på 2000 ofre av gangen og 12 000 daglig, ble ansett alene å være i stand til å ta livet av de gjenværende jødene på tyskkontrollert territorium. Giftgassen Zyklon-B ble valgt fremfor karbonmonoksid grunnet begrenset tilgang på bensin.

Jøder fra alle deler av det tyskokkuperte Europa ble sendt til Auschwitz-Birkenau. Den mest intense fasen varte fra mars til juli 1944 med deportasjonen av 434 000 ungarske jøder dit, hvorav de fleste ble drept umiddelbart etter ankomst. Rundt 1,1 millioner jøder ble drept i Auschwitz-Birkenau innen SS evakuerte leiren 18. januar 1945, da sovjeterne nærmet seg fra øst. 56 000 av Auschwitz’ gjenværende 63 000 jødiske fanger ble tvangsmarsjert til fots, under de elendigste forhold, til konsentrasjonsleirer lenger vest i Tyskland. 15 000 døde underveis. Rundt 200 000 jøder fra alle fangeleirer nær frontlinjen i øst ble tvunget med på slike dødsmarsjer vestover de neste månedene, i det som ble den avsluttende fasen av folkemordet på jødene. Totalt levde det 9 797 000 jøder i Europa før folkemordet startet. Av disse ble et sted mellom anslagsvis 5 291 000 og 5 933 900 drept i løpet av krigen.

Folkemordet skjøt fart fra 1943, på et stadium da Tysklands stilling ved frontene var blitt kritisk og utsiktene til nederlag syntes stadig tydeligere. Likevel ble en så stor andel av landets jernbanetogsett satt til å frakte jøder til utryddelsesleirene, at det gikk på bekostning av Wehrmachts jernbanetransport av personell og forsyninger til frontavsnittene. Det viser at Hitler anså utryddelsen av jødene på hans territorium for å ha høyeste prioritet.

Tysklands sammenbrudd

Tyske soldater overgir seg

Tyske soldater overgir seg til franske motstandsmenn.

Tyske soldater overgir seg
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Tyskland vaklet da sovjeterne åpnet en ny storoffensiv i januar 1945. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av riket, og Øvre Schlesien ble besatt. Den tyske sivilbefolkningen flyktet vestover. Sovjeterne trengte også inn i Tsjekkoslovakia og Ungarn. 7. mars tok amerikanske tropper seg over en intakt bro over Rhinen ved Remagen og satte seg fast på østsiden. 23. mars krysset amerikanske og britiske armeer Rhinen nord og sør for Ruhr og klarte innen en uke å omringe armégruppe B i områdene rundt Essen og Dortmund. Etter å ha erobret Ruhr rykket de allierte frem på bred front videre inn i Tyskland. Tidlig i april angrep sovjeterne Wien og begynte erobringen av det østlige Østerrike.

25. april 1945 møtte sovjetiske tropper amerikanerne i Torgau ved Elben. Samtidig rykket britene frem i Nord-Tyskland. Av politiske grunner ønsket Churchill at vestmaktene skulle trenge så langt østover som mulig. Amerikanske tropper besatte også Thüringen og Sachsen, men trakk seg senere ut etter en avtale med sovjeterne.

I Tyskland satte man sitt siste håp til et brudd mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og til de nye «vidundervåpnene», den flygende bombe V1 og raketten V2. Disse ble satt inn mot Storbritannia, men fikk ingen avgjørende betydning. I slutten av april omringet sovjeterne Berlin, og det ble kjempet fra hus til hus. Hitler holdt til i førerbunkeren under rikskanselliet, der han begikk selvmord 30. april 1945.

Hitler hadde utpekt marinesjef Dönitz som sin etterfølger. Tyskerne kapitulerte nå betingelsesløst på alle fronter: 2. mai i Nord-Italia og 4. mai i Nederland, Nord-Tyskland og Danmark. Natten til 7. mai fulgte den endelige kapitulasjon, og dagen etter var krigen over i hele Europa. Innen 14. mai hadde også alle gjenværende tyske tropper gitt opp kampen og overgitt seg.

Sluttoppgjøret med Japan

Japans kapitulasjon

Mamoru Shigemitsu, foran med flosshatt og stokk, under seremonien om bord på USS Missouri der han undertegnet Japans kapitulasjon i andre verdenskrig 2. september 1945.

Japanske soldater
Japanske pansersoldater på Attu i 1943.
Hiroshima

Hiroshima etter atombombeeksplosjonen 6. august 1945. Ødeleggelsene var overveldende, 80 % av byen ble utslettet, over 100 000 mennesker drept og 100 000 skadet. Tre dager senere ble Nagasaki bombet. Bombene førte, sammen med Sovjetunionens inntreden i krigen, til at Japan kapitulerte 14. august.

Av /NTB ※.
Amerikanske styrker på Okinawa

Seierrike amerikanske styrker på Okinawa i april 1945.

Amerikanske styrker på Okinawa
Av .

Krigen mot Japan hadde i flere år hatt andreprioritet. Etter omslaget ved Midway sommeren 1942 var imidlertid de allierte på offensiven. Amerikanerne og tropper fra Australia og New Zealand kjempet fra øygruppe til øygruppe. I fremstøtet mot det japanske hjemlandet var taktikken å erobre visse øyer ved amfibieoperasjoner for å bygge opp fly- og flåtebaser før det endelige angrepet på Japan.

I august 1942 hadde amerikanerne gått i land på Salomonøyene, og i februar 1943 tok de etter harde kamper den største av øyene, Guadalcanal. En stridsgruppe under admiral Chester W. Nimitz erobret så Gilbertøyene og Marshalløyene, i neste omgang Saipan i Marianene og Guam, og støtte så frem mot Filippinene. General Douglas MacArthur hadde overkommandoen i sørvest. Hans styrker erobret flere japanske baser på Ny-Guinea og tok Admiralitetsøyene og andre deler av Bismarck-arkipelet.

20. oktober 1944 gikk de i land på Leyte i Filippinene. Etter at amerikanerne i Leytebukta hadde vunnet andre verdenskrigs største slag til sjøs, ble det kjempet på Filippinene helt til sommeren 1945; Manila falt 23. februar 1945. Fra India forsøkte imperietropper å erobre Burma for blant annet å gjenopprette landforbindelsen med Chiang Kai-sheks styrker i Kina. Etter at en japansk motoffensiv var slått tilbake, ble Burma erobret i begynnelsen av 1945.

Samtidig ble vulkanøya Iwo Jima og Okinawa erobret ved landgangsoperasjoner. Kampene var blodige og harde, og bare få japanere lot seg ta til fange. Dermed var japanernes ytre forsvarsring brutt, og amerikanerne stod bare 500 kilometer fra selve Japan. Fra de erobrede basene og nybygde flyplasser ble det satt i gang en kraftig luftoffensiv mot Japan. Men japanerne behersket ennå Malayahalvøya med Singapore, Indokina og det østlige Kina. De kjempet innbitt og satte inn kamikazefly («selvmordsfly») mot de store amerikanske krigsskipene. Knappheten på handelsskip var en alvorlig svakhet.

Handelsflåten var relativt liten, og de allierte senket cirka 80 prosent av den. Det oppstod alvorlig svikt i tilførselen av drivstoff. Nederlaget var imidlertid bare et spørsmål om tid. Etter at krigen i Europa var slutt, kunne de allierte overføre troppestyrker til Asia. Men seieren ville koste. På konferansen i Jalta lovet Stalin at Sovjetunionen skulle gå med i krigen mot Japan innen to–tre måneder etter Tysklands kapitulasjon.

Da japanerne ikke ville gi seg, valgte amerikanerne å ta i bruk et nytt våpen, atombomben, for å få en slutt på krigen. 6. august 1945 ble store deler av byen Hiroshima ødelagt av en atombombe. Rundt 80 000 mennesker ble øyeblikkelig drept; senskader brakte i ettertid antallet dødsofre opp i 139 000. Tre dager senere slapp USA nok en atombombe, denne gang mot Nagasaki, hvor 40 000 mennesker mistet livet øyeblikkelig; opptil like mange ble påført skader som de senere døde av. Samme dag, 9. august, erklærte Sovjetunionen Japan krig og invaderte Mandsjuria på bred front, for der raskt å bryte ned den japanske motstanden. Japans politiske ledelse erkjente krigsnederlaget, men diskuterte de neste dagene mulige veivalg, før keiser Hirohito 14. august bestemte at Japan skulle kapitulere.

2. september ble kapitulasjonen undertegnet ombord på det amerikanske slagskipet USS Missouri i Tokyobukten. De japanske hovedøyene og Sør-Korea ble besatt av amerikanerne med MacArthur som militærguvernør. Sovjetunionen tok Kurilene, Sør-Sakhalin og Nord-Korea. I Kina rykket Chiang Kai-shek inn i Nanjing, mens store deler av Nord-Kina ble besatt av kommunistiske styrker under Mao Zedong.

Fredsoppgjøret

Jaltakonferansen

Fra Jaltakonferansen 4. – 11. februar 1945. Her ble Europas fremtidige grenser trukket. Bildet fra avslutningsbanketten viser fra høyre: Churchill, Roosevelt og Stalin.

Jaltakonferansen
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den militære situasjonen i 1945 og en rekke avtaler mellom de allierte på konferanser under og like etter krigen i Europa (Casablanca og Teheran i 1943, Jalta og Potsdam i 1945) dannet grunnlaget for fredsordningen. Det hadde åpenbart seg uoverensstemmelser mellom dem om den fremtidige ordningen i Øst-Europa, spesielt for Polen og Tyskland. Det ble imidlertid oppnådd enighet om at Polens østgrense skulle følge den såkalte Curzonlinjen, og at Polen skulle få kompensasjon på Tysklands bekostning i vest.

I Potsdam bestemte de allierte at områdene så langt vest som til Oder–Neisse skulle stå under polsk forvaltning frem til den endelige fredsslutningen, mens Øst-Preussen foreløpig skulle deles mellom Polen og Sovjetunionen. Seierherrene var også enige om at Tyskland skulle avvæpnes og deles i fire okkupasjonssoner, mens det var uenighet om erstatningsspørsmålet.

I årene 1945–1947 forverret forholdet seg mellom de allierte til «kald krig» mellom Sovjetunionen og vestmaktene, og Tyskland fikk ikke noen endelig fredsavtale. Det ble imidlertid i 1947 inngått fredsavtaler med Tysklands forbundsfeller Bulgaria, Finland, Italia, Romania og Ungarn. Alle måtte betale erstatninger. Finland måtte avstå Petsamo-området og deler av Karelen med Viipuri (Vyborg) til Sovjetunionen, og Porkkala ble sovjetisk militærbase (gitt tilbake i 1956).

Ungarn fikk beholde sine grenser fra 1938, mens Romania mistet Bessarabia og Nord-Bukovina til Sovjetunionen og Sør-Dobrudsja til Bulgaria. Italia mistet mindre områder til Jugoslavia, mens Trieste-området senere ble delt mellom de to land. Østerrike fikk en statsavtale i 1955 som påla landet full nøytralitet, der stormaktene garanterte dets integritet.

Det lyktes heller ikke å komme til enighet om Japan. USA og dets allierte sluttet en fredsavtale i 1951 som Sovjetunionen og Kina ikke godkjente. Japan mistet alle sine oversjøiske besittelser: Korea ble selvstendig og delt i to stater, amerikanerne fikk flere øygrupper og Sovjetunionen Sør-Sakhalin og Kurilene. På Taiwan etablerte Chiang Kai-shek og hans nasjonaliststyrker seg i 1949 etter at den kinesiske kommunisthæren fordrev dem fra Fastlands-Kina.

Krigens følger

Amerikanske og sovjetiske tropper møtes

Amerikanske og sovjetiske tropper møtes ved Elben 25. april 1945. 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst.

Amerikanske og sovjetiske tropper møtes
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Andre verdenskrig hadde rammet sivilbefolkningen i sterkere grad enn den første. Hele folkegrupper ble forsøkt utryddet av politiske grunner; sivile, motstandsfolk og krigsfanger ble myrdet, og mange drept ved bombeangrep. Tallene er høyst usikre, men det antas at minst 70 millioner mennesker mistet livet.

De samlede militære og sivile tapene utgjorde for de enkelte land (omtrentlige tall): Sovjetunionen 27 millioner, Kina 15–20 millioner, Tyskland 7 millioner, Polen 6 millioner, Japan 2 millioner, Jugoslavia 1 million, Frankrike 600 000, Romania 600 000, Storbritannia 400 000, Italia 400 000, Ungarn 400 000, USA 300 000, Tsjekkoslovakia 300 000, Østerrike 300 000, Nederland 200 000, Belgia 100 000, Finland 80 000, Norge 10 000. De økonomiske omkostningene og de materielle ødeleggelsene var enorme.

Krigen hadde positive ringvirkninger på det teknologiske området. Utviklingen innen militærfly fikk stor betydning for kommende sivile fly. Turbojetmotoren ble videreutviklet og operativ under krigen. De tyske V2-våpen fikk betydning for de senere raketter til romvirksomheten, radar for navigasjon til sjøs og i luften, sonar for fiskerier og seismiske undersøkelser. Medisinen gjorde fremskritt i form av antibiotika som penicillin. Den tekniske utviklingen på godt og ondt kulminerte med kjernekraften og atombomben. Økonomisk skjedde den definitive tyngdeforskyvning over mot USA, og dollaren ble verdens ledende valuta.

Maktpolitisk fikk krigen store konsekvenser. Europas dominans var til ende; Frankrike og Storbritannia ble stormakter av andre klasse, og de mistet snart sine kolonier. Tyskland ble delt opp, og i Asia tapte Japan sitt hegemoni. Det fremstod to supermakter: Sovjetunionen og USA, med de største ressursene og det sterkeste militære potensialet. De to maktenes interessesfærer møttes i Europa, som ble delt i den påfølgende kalde krigen. Sovjetunionens politiske og økonomiske system kom til å prege Øst-Europa, og USAs Vest-Europa.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Calvocoressi, Peter, John Pritchard & Guy Wint: The Penguin History of the Second World War (London: Penguin Books, 1999)
  • Dear, Ian & Michael Richard Daniell Foot: The Oxford Companion to World War II (Oxford: Oxford University Press, 1995)
  • Hastings, Max: Helvete brøt løs. Verden i krig 1939-1945 (Oslo: Font forlag, 2012)
  • Murray, Williamson & Allan Reed Millett: A War to be Won. Fighting the Second World War (Cambridge: Harvard University Press, 2000)
  • Roberts, Andrew: The Storm of War: A New History of the Second World War (London: Allen Lane, 2009)
  • Tucker, Spencer C. & Priscilla Mary Roberts (red.): Encyclopedia of World War II. A political, social, and military history, 5 b. (Santa Barbara, ABC-CLIO, 2005)
  • Weinberg, Gerhard L.: A World at Arms. A Global History of World War II (New York: Cambridge University Press, 2005)
  • Wright, Gordon: The Ordeal of Total War, 1939-1945 (New York: Harper & Row, 1968)

Kommentarer (4)

skrev Maryam Eli

Er all informasjonen her, helt riktig?

skrev Marte Ericsson Ryste

Hei,Takk for godt spørsmål. Alle artiklene i leksikonet er skrevet av fagpersoner, og skal være basert på pålitelige kilder. Du skal derfor kunne stole på informasjonen du finner her.Samtidig er det viktig å huske på at det alltid finnes ulike perspektiver på historien, og at kunnskapen vår om historien forandrer seg. Dermed kan det også være litt forskjellige meninger om hva som er «sant», og det kan også endre seg over tid.Vi jobber med å gjennomgå de viktigste historiske artiklene våre, slik at vi vet at de er oppdaterte. Vi vil også se på denne i løpet av høsten. Dersom det er ting du lurer på i artikkelen, er det bare å spørre.Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør

skrev Vilde Ekerhaugen

Savner en tidslinje her, tilsvarende som finnes i artikkelen om første verdenskrig.

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Vilde, Takk for godt innspill, og beklager sent svar! Vi holder på å oppdatere teksten i denne artikkelen, og vil også legge ut en tidslinje når vi har en ny tekst klar. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg