videospiller

Betamax (Beta) ble presentert 1975, men fikk liten markedsandel. 1976 ble VHS (Video Home System) lansert, et system som ble meget populært og som ble det dominerende i markedet. I 1982 kom VHS-C (Video Home System Compact) som egnet seg for bærbare spillere, og i 1989 kom S-VHS (Super Video Home System), en forbedret utgave av VHS. Av andre systemer kan nevnes V2000 (Video 2000) (1980) hvor man benyttet vendbare kassetter, og Video 8 (1985) med små kassetter beregnet på kamera med innebygd båndspiller. Hi8 er en videreutvikling av Video 8 med høyere oppløsning og bedre kvalitet.

Fra de første innspillingene ble gjort tidlig i 1950-årene, har det vært en betydelig utvikling i teknologien for lagring av videosignalet (lyd og bilde).

Videobånd er magnetbånd som registrerer og bevarer de elektriske svingningene som representerer videosignalet, og som igjen kan omdannes til bilder på en fjernsynsskjerm. Fordi informasjonsmengden per tidsenhet (og dermed båndbredden) er mye større for bilder enn lyd, må båndets hastighet forbi skrive- og spillehodene være større enn for lydgjengivelse. Man lar derfor båndet gå med moderat hastighet (ca. 0,02 m/s, avhengig av system), mens hodene beveger seg med meget stor hastighet i forhold til båndet. Videosporet på båndet er på skrå slik at det er atskillig lengre enn lydsporet. 4 skrive-/lesehoder er plassert på en trommel som roterer med 1500 omdreininger per minutt på tvers av båndets bevegelsesretning. Den innbyrdes hastighet mellom bånd og hoder blir ved bruk av denne teknikken i størrelsesorden 5 m/s.

I profesjonelle videospillere for kringkasting benyttes ½" videokassetter både i analoge og digitale standarder. I NRK er gjeldende produksjons- og arkivformat DigiBeta, som er et digitalt format, utviklet og tatt i bruk rett før OL på Lillehammer i 1994. I båndspillere beregnet på vanlige forbrukere benyttes kassetter med bredde på båndene lik ½" (VHS, Betamax) og 8 mm (Video 8, Hi8). De ulike systemene skiller seg fra hverandre ved at bredden, den lineære hastigheten på båndet og lese-/skrivehastigheten er noe forskjellig.

Optisk plate for lagring av video- og lydsignaler ble lansert i 1972. Signalene ble lagret som analoge signaler i form av mikroskopiske fordypninger i spor på tilsvarende måte som for LP-plater i vinyl. Størrelsen på platene var også omtrent den samme (30 cm), men den optiske platen hadde langt tettere spor og dermed større lagringskapasitet.

Til inn- og avlesing av sporene benyttes laserstråler. Videospillere for de tidlige optiske platene har bare avspillingsmulighet. Ved lanseringen tenkte man seg et stort marked for underholdnings- og musikkprogrammer, men dette markedet ble overtatt av videokassetten.

I dagens optiske plater er signalene lagret digitalt tilsvarende som for CDer for lyd, med økt kapasitet og forbedret kvalitet. I 1997 ble optiske plater basert på en ny standard, DVD, Digital Versatile Disc, lansert. Disse gjør bruk av bl.a. digital billedkoding (MPEG-2 standard) og tettere spor, som gir en mangedobling av lagringskapasiteten. Platene kan lagre opp til 4 spillefilmer som har dubbing på 8 språk og med teksting på opp til 32 språk (se også compact disc og DVD).

CVD (Compact Video Disc) er fellesbetegnelsen på systemer som benytter optisk plate.

Det er nå utviklet nye systemer for lagring og avspilling av høydefinisjons fjernsyn HDTV, men som også kan brukes til lagring av data av alle slag. Det er to konkurrerende versjoner på markedet, begge lansert i 2006, Blu-ray Disc (BD) som produseres bl.a. av Sony og Philips, og HD DVD, standardisert av DVD Forum, og som støttes av bl.a. Toshiba, NEC og Microsoft.

I begge systemene benytter man plater med 12 cm diameter (som CD og DVD). I forhold til CD- og DVD-systemene benytter man laserstråler med kortere bølgelengde, blå-fiolett lys med en bølgelengde 405 nanometer (0,405 µm) mot 650 nm for DVD. Dette gjør det mulig å pakke data tettere på platen. En HD DVD-plate har et beskyttelseslag over sjiktet med de lagrede dataene, og dette laget har en tykkelse på 0,6 mm. Tykkelsen på beskyttelseslaget for BD er bare 0,1 mm. Det betyr at dataene er lagret nærmere den optiske leseren, og det gir bedre oppløsning og dermed høyere lagringskapasitet. Se tabell for øvrige data. Med en avspillingshastighet på 25 Mbit/s for HDTV vil en 25 GB BD ha en lagringskapasitet tilstrekkelig til et 2 timers program. Det vil også bli produsert optiske plater med flere lag, og det har vært antydet en lagringskapasitet opp til 200 GB for en BD med 8 lag. For begge de nye systemene vil det komme opptakere og avspillere som er kompatible med eksisterende DVD og CD. Det er store forskjeller i lagringsmønster, men enkelte fabrikanter har likevel annonsert at de vil levere spillere som kan behandle både HD DVD og BD.

Avspillingshastigheten, som er 11,08 Mbit/s for en vanlig DVD, vil for begge de nye systemene overstige hastigheten på 19 Mb/s som kreves for HDTV. Normal hastighet (1x) angis som 36,55 Mbit/s for HD DVD og 36,0 for BD, men for datalagring og overspilling vil det være mulig å øke disse hastighetene betraktelig (72 Mbit/s (2x) for HD DVD).

For lagring av audio- og videosignaler benytter begge systemene de mest aktuelle kompresjonsstandardene som MPEG-2, MPEG-4 AVC (H.264) og MPEG audio. Et forhold som har vært viktig ved utformingen av begge, er informasjonssikkerhet og beskyttelse mot uønsket kopiering.

I januar 2008 ble det klart at Blu-ray ville bli det dominerende systemet. Filmselskapet Warner Bros. og detaljhandelsgiganten Wal-Mart kunngjorde at de valgte Blu-ray. I februar meldte Toshiba at de legger ned all utvikling, produksjon og salg av HD DVD-spillere.

1) Spilletid hver side av båndet