(til prostituere), seksuelle ytelser av et eller annet slag, ikke nødvendigvis samleie (jfr. ordets grunnbetydning), i bytte for penger eller tilsvarende kjøpemidler. Prostitusjonens former og omfang varierer over tid og fra sted til sted. Som oftest brukes ordet om gateprostitusjon, bordellvirksomhet og virksomhet formidlet over telefon eller gjennom annonser. I alle disse tilfellene er det snakk om tilbud av seksuelle ytelser for et marked av kjøpere. Spørsmålet om partenes frivillighet inngår vanligvis ikke i definisjonen. Prostitusjon er kjent i mange ulike samfunn, men forekommer som oftest i tilknytning til større befolkningskonsentrasjoner. Svært ofte er virksomheten knyttet til organisert kriminalitet.
Årsaker
I flere undersøkelser har det vært gjort forsøk på å forklare hva som driver mennesker ut i prostitusjon. Det har ikke vært mulig å finne noen enkelt uttømmende forklaring, men det økonomiske aspektet synes å spille en vesentlig rolle i de fleste tilfeller. I mange samfunn er ren nød utvilsomt en viktig årsak. Prostituerte behøver ikke være spesielt amoralske. I enkelte studier fremholdes det at de må tilpasse seg mange forandringer i sin definisjon og oppfatning av andre mennesker, og at dette vil prege dem på måter som gjør det vanskelig å vende tilbake til et vanlig liv.
Historikk
Samfunnets holdning til prostitusjon har endret seg over tid. Særlig hos semittiske folk fantes en religiøs prostitusjon i oldtiden; unge piker ble gitt til templene for at mennene gjennom seksuell omgang med dem kunne komme i intimt forhold til guddommen. I oldtidens Roma stod prostitusjonen under offentlig kontroll, og enkelte keisere opprettet bordeller for å skaffe staten inntekter. I de kristne samfunn i middelalderen ble prostitusjon belagt med strenge straffer. Prostituerte fulgte ofte med leiehærene på deres krigstog gjennom Europa. Mangelfull hygiene og det store antall partnere førte mange ganger til epidemiske utbrudd av kjønnssykdommer. For å komme disse sykdommene til livs begynte myndighetene i flere europeiske land på slutten av 1700-tallet å «reglementere» prostitusjonen; dette ble særlig satt i system av Napoleon 1. Den offentlige regulering – og dermed akseptering – av prostitusjonen vakte stadig større motstand utover på 1800-tallet. Storbritannia opphevet reglementeringen i 1886, og de fleste europeiske land fulgte etter: Norge opphevet ordningen i 1887, Danmark 1906, Sverige 1918 og Frankrike 1946.
Mange har ventet at behovet for prostitusjon ville bli mindre etter hvert som forholdene mellom kjønnene ble friere. Undersøkelser i USA og Europa tyder imidlertid på at prostitusjonen har økt i omfang i senere år. Økningen har vært forklart med at den allmenne kulturen er blitt mer hedonistisk og seksuelt orientert, og dessuten med at flere menneskelige relasjoner har fått karakter av kjøp og salg. Bedre kommunikasjoner har ført med seg flere former for såkalt sexturisme, og mer åpne grenser, ikke minst i Europa, har ført til økt prostitusjon organisert av internasjonale kriminelle organisasjoner. Et annet typisk trekk er at økningen i antall prostituerte ofte opptrer sammen med en økning i misbruket av narkotika. Mange storbyer har dessuten fått et betydelig innslag av barneprostitusjon.