En rettslig standard er et kriterium i en lovregel som har et skjønnsmessig innhold. Eksempler på rettslige standarder er «urimelig», «god forretningsskikk» og «gode grunner».

En rettslig standard er en målestokk for atferd og holdninger som ligger utenfor lovteksten, og denne målestokken brukes til å fylle ut innholdet i loven. Lovtekster som inneholder rettslige standarder utvikler seg og forandrer innhold over tid, etter hvert som standarden endrer seg.

Kjennetegn

Det er ikke nok til å kalles rettslig standard at loven bruker skjønnsmessige ord og vendinger som for eksempel urimelig pris eller uaktsom atferd.

Lovtekster som inneholder en rettslig standard må inneholde en målestokk som loven viser til, som befinner seg utenfor loven, som utfyller lovkriteriene og som gjør at loven endrer innhold etter hvert som standarden endrer seg – vel og merke uten at lovteksten trenger å forandres det aller minste.

Eksempler

Målestokken kan henspille på hvilke moralske normer eller på hvilken sosial skikk og bruk som rår i samfunnet til enhver tid.

Såkalte «god skikk-normer» hører til den første kategorien. Det vil si lovregler om slikt som er «god forretningskikk», «god advokatskikk», «god revisorskikk» og annen atferd eller praksis som til enhver tid oppfattes som «god». Lovverket inneholder mange slike eksempler. To eksempler er markedsføringsloven §§ 1–2 («god forretningsskikk») og sivilombudsloven § 12 bokstav a («god forvaltningsskikk»).

Lovverket kan også uttrykke rettslig standard negativt, for eksempel ved å angi hva som er «utilbørlig utnyttelse av markedsdominans» etter konkurranseloven § 11. Målestokken er her hva som i forretningspraksis, i forvaltningspraksis og i politikk oppfattes som «utilbørlig» utnyttelse.

Andre eksempler på rettslige standarder henspiller ikke på hva som er god atferd eller holdning, men helt enkelt på hva som er rådende atferd eller holdning. Hva som til enhver tid blir oppfattet som «pornografi», hører hjemme her. Straffeloven § 317 lar svaret bero på om fremstillingen «virker støtende eller på annen måte er egnet til å menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av lik, dyr, vold og tvang,» mens «kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål» ikke utgjør straffbar pornografi i dag.

Går vi en generasjon tilbake i tid, favnet den gjengse oppfatningen om hva som er «pornografi» sikkert videre enn den er den er i dag. Bøkene til Hans Jæger, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe kan illustrere dette. Hans Jæger ble dømt for boka Fra Kristiania-Bohemen i 1886. Ut fra våre dagers forestillinger er det vanskelig å forstå det, betydelig vanskeligere enn å skjønne hvorfor Børneboe ble dømt for boken Uten en tråd eller at Mykles bok Sangen om den røde rubin ble ansett utuktig, enda Mykle til slutt ble frifunnet for straff i Høyesterett. Det er likevel ikke sikkert at alle disse bøkene i dag ville bli bedømt som pornografiske i den betydningen som straffeloven bruker begrepet «pornografi».

Standarder i utvikling

Verken uttrykk som «pornografi» eller «god forvaltningsskikk» betyr det samme i dag som for flere tiår siden. Det samme er tilfellet med de andre eksemplene på utviklingsdyktige lovformuleringer som er ment å være rettslige standarder.

Rettslige konsekvenser

Lovgivningsteknikken betyr at rettsanvendere må vurdere den rettslige standarden ut fra gjeldende normer og rådende atferden i samfunnet til enhver tid.

En lignende rettsfølge kan hevdes å gjelde når rettsanvenderen skal avgjøre hvilken omtenksomhet og påpasselighet som må til for å unngå at atferd skal bli bedømt som «uaktsom» etter ulovfestet erstatningsrett. Forskjellen er at noen objektiv målestokk utenfor skadeserstatningsloven ikke foreligger; rettsanvenderen må avgjøre ut fra beste skjønn hva som er tilstrekkelig påpasselig og omtenksomt til å unngå erstatningsansvar. I hvert fall inneholder skadeserstatningsloven ikke noe lovkriterium som bevisst er ment å endre innhold over tid.

Eksemplet viser ikke desto mindre at det er flytende grenser mellom hva som må regnes som rettslig standard, og hva som kan oppfattes som andre skjønnsmessige lovbestemmelser.

Historikk

Begrepet rettslig standard ble introdusert i norsk rett av Ragnar Knoph i boken Åndsretten (1936) og siden behandlet helhetlig i boken Rettslige standarder, utgitt posthumt i 1939. Knoph brukte begrepet standard etter internasjonale forbilder og viste spesielt til den amerikanske juristen Roscoe Pound (1870–1964) og den franske juristen Marcel O. Stati.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ragnar Knoph (1939). Rettslige standarder, Grøndahl & Søg
  • Erik Magnus Boe (2010). Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære, Universitetsforlaget

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg