Varmeanlegg, anleggssystem hvor oppvarmingen skjer fra et sentralt kjelanlegg som drives med olje, gass, fast brensel, solvarme, varmepumpe og/eller elektrisk kraft. Et sentralvarmeanleggs hovedkomponenter er kjelen, rørsystemet, radiatorene for varmeavgivelse og automatikken for styringen av varmeavgivelsen. Fra det sentrale kjelanlegget distribueres det varme rundt om i bygget med et varmebærende medium som kan være vann, damp eller luft. Alt etter det varmebærende mediet, grupperes de enkelte systemer i varmtvannsanlegg, hettvannsanlegg, dampanlegg eller varmluftsanlegg.

Av de sentrale varmeanlegg er varmtvannsanleggene de mest anvendte. Vanntemperaturen er som oftest under 100 °C, men kan være opptil ca. 110 °C. Ideelt sett bør temperaturen holdes lavest mulig (60–70 °C) da dette muliggjør bruk av overskuddsvarme eller varmepumper i større grad. Varmtvannsanleggene kan utføres på to forskjellige måter: selvsirkulasjonsanlegg og pumpeanlegg. I selvsirkulasjonsanlegget er forskjellen på densiteten i kaldt og varmt vann drivkraften i anlegget. Denne typen anlegg krever store rørdimensjoner og er nå relativt lite brukt. Temperaturregulering av et varmtvannsanlegg skjer ved sentralt å regulere temperaturen på vannet ut til radiatorene slik at det er 80–90 °C ved de laveste utetemperaturer og 20–30 °C i milde perioder. Reguleringen skjer ved hjelp av en shuntventil, en treveisventil hvor returvannet fra radiatorene blandes med varmt vann fra kjelen. Shuntventilen kan være håndstyrt eller den kan styres av en romtermostat eller en utetermostat. Anleggene kan også være uten treveisventiler, og reguleres i stedet etter gjennomstrømmet mengde (mengderegulering).

Anlegg som arbeider med vanntemperaturer over 112 °C betegnes hettvannsanlegg. Skal man arbeide med disse høye temperaturene, vil man få et betydelig trykk i rørene og anlegget må utføres etter egne forskrifter på grunn av eksplosjonsfaren. Hettvann benyttes særlig i fjernvarmeanlegg.

Det finnes to hovedgrupper dampanlegg: lavtrykksanlegg med maksimum trykk 5 N/cm2 og høytrykksanlegg. Dampanleggene benyttes hovedsakelig i industrien. Se også fjernvarme og oppvarming.

Varmluftsoppvarming er i prinsippet et oppvarmingssystem hvor varmen transporteres til de enkelte rom ved hjelp av varm luft. Varmluften kan også transporteres rundt i huset via et kanalsystem og en vifte, og dette er de egentlige varmluftanlegg (se ventilasjon). Den sirkulerende luftmengde per time i et varmluftsanlegg er vanligvis 2–3 ganger det totale romvolum. Varmluftsoppvarming egner seg godt i store rom, f.eks. kirker og haller, hvor den kombineres med ventilasjonsanlegget, men kan gi et forøket energiforbruk i forhold til strålevarmeanlegg.

Takvarmeanlegg er et utpreget lavtemperaturstrålevarmesystem hvor den oppvarmede himling stråler ut varme. Ved et takvarmeanlegg vil overflatetemperaturen på gulv, møbler m.m. bli høyere enn lufttemperaturen i oppholdssonen, og det er disse bestrålte flatene som igjen varmer opp romluften. Temperaturen på takflaten bør ikke bli for høy, da det kan gi ubehagelig strålingsfornemmelse mot hodet.

Strålepaneler, eller varmetrips, er høytemperatur strålevarme som benyttes for lokal oppvarming i høye oppholdsrom, f.eks. verksteder. Varmestrålingen fra panelene kan skape akseptabelt romklima selv ved lave lufttemperaturer.

Elektriske ovner og varmtvannsradiatorer utføres som paneler, ribberør eller som konvektorer. En konvektor utføres slik at varmelegemet bygges inn i en kasse uten bunn og lokk. Derved øker den konvektive varmeavgivelsen fra varmelegemet på grunn av økt luftsirkulasjon. Varmelegemene bør plasseres på yttervegg, gjerne under vinduene for å unngå ubehagelig «kuldestråling» fra vinduene. I godt isolerte bygninger med lavenergivinduer kan varmelegemene plasseres mer fritt, ettersom kaldraset fra vinduene er borte.

Ved gulvvarmeanlegg plasseres elektriske varmekabler eller varmtvannsrør i gulvet, som regel innstøpt i betong.

Ildsteder kan være lukkede eller åpne.

Lukkede ildsteder har en kontrollert tilførsel av luft og dermed også av forbrenningen og varmeavgivelsen. Ovner kan fyres med fast eller flytende brensel (olje, parafin), og forbrenningen kan skje i pottebrennere eller skallbrennere. Pottebrenneren er en meget enkelt utført brenner som består av en skål (potte) av stål med perforert sarg og et par innvendig plasserte brennringer. Oljen renner direkte fra regulatoren inn i varmepotten, hvor den forbrenner. Skallbrenneren består av en sirkulær brennerskål i støpejern eller tynnplate. Over denne monteres veker i sylindriske, perforerte stålskall. Skallbrennere kan bare fyres med parafin. Tilførselen skjer enten manuelt via en dagtank og en regulator eller automatisk ved hjelp av et oljeløfteranlegg. Romtemperaturen kan styres automatisk ved hjelp av en termostat som styrer oljetilførselen.

Av åpne ildsteder finnes en rekke typer som murte peiser med ildfast stein, murt peis med støpejernsinnsats, frittstående peiser av støpejern, kombinert peis og lukket ildsted med eller uten oljebrenner og åpen kamin.

Felles for alle typer ildsteder er at nye forskrifter begrenser hvor mye utslipp av gasser og partikler som tillates, og at ovnene skal være godkjent i henhold til disse forskriftene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.