Garm eller klammer er et redskap som ble brukt til å skille uønskede deler av linstengelen fra basten, som ble brukt til spinnelin. Garmingen var en videreføring av arbeidet som var gjort med linbråka. Garmen bestod av en cirka 100-140 centimeter lang stang med en jernbeslått spalte i forkant. Inn i denne spalten gikk en jernbeslått tunge som var hengslet i bakkant. Lengst fremme ble garmen ofte avsluttet med et hestehode.

Garm er et redskap som ble brukt i Trøndelag og Møre og Romsdal. I Sverige hadde man en tilsvarende stångklyfta.

Under arbeidet vendte den løse tunga ned. Man tok en brugde med lin og plasserte den i kjeften på garmen. Med venstre hånd dro man så linstråene gjennom kjeften, som ble klemt sammen med høyre hånd. Under dette arbeidet ble enden på garmen støttet mot jorden og kneet til den sittende kvinnen. Avfallet ble i Trøndelag kalt «ravvel». Det kunne brukes som bindemiddel når tømmervegger ble rappet med leire. Etter garmingen gikk linet til hekling, som var siste ledd i prosessen med å bearbeide linstengler til spinnelin.

Det var vanlig å be til dugnad når linet skulle garmes. Praten gikk ofte så livlig at «klammerdognad» i Nord-Trøndelag kunne brukes i overført betydning om ekstrem skravling. Sladderen gikk livlig; om det vitner et ordtak som «Dein som går ferbi klammerhusdør, får hør nå som en’ itj hi hørt før».

Filologene har slitt med å finne opphavet til ordet garm. I norrøn mytologi var det hunden Garm som lå ved inngangen til Hel. Kanskje har formen på garmen gitt assosiasjoner til en hundekjeft? Etter den svenske språkforskeren Jirlows mening er garmen svært gammel og eldre enn den bråka eller mykja man finner i Trøndelag. Det har også blitt antydet at redskapet kan være innført til Midt-Norge fra Irland i relativt sen tid. Her har man et tilsvarende redskap som ble kalt gairmid.

Noen beskrivelse av redskapet er ikke kjent før på 1700-tallet. De aller fleste bevarte garmer stammer fra 1800-tallet. Mange er så like at de kan være produsert på samme sted.

  • Audun Dybdahl: Fra ull og lin til klær. Steinkjer 1988.
  • Marta Hoffmann: Fra Fiber til tøy. Tekstilredskaper og bruken av dem i norsk tradisjon. Oslo 1991.
  • Jon Leirfall: Liv og lagnad i Stjørdalsbygdene. Stjørdalsboka bd. I – del III. Steinkjer 1972.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.