En linbråk er et redskap som ble brukt til å brekke opp og fjerne en del av det vedaktige laget i linstråene. Bråkingen var et tidlig ledd i prosessen med å skille ut basten, som brukes som spinnelin. Det er to hovedtyper av eldre linbråker for hånd; de har en viss geografisk fordeling. Felles for alle er at de består av et stativ med en hengslet arm og at linet blir bearbeidet i kjeften av bråka.
brutu, mykje eller skalle
Lin. Arbeidsprinsippet for en håndbråke, som brukes til å bryte i stykker linplantens ved og bark.
På Østlandet ble det gjerne brukt to linbråker, der den ene gjorde grovarbeidet. Først ble linet tørket i et eldhus, som noen steder ble kalt kjone. Her stod det gjerne en bråk som ble brukt av en mann, som foretok den første «kakkingen». Bråka var slått sammen av flere bord og stod på en fot. Mellom bordene var det to spalter som to egger i den hengslete armen gikk ned i. Ved å slå armen opp og ned og vende linbunten, ble den vedaktige delen av stråene brukket opp.
Linet gikk så videre til en finere linbråk, som også hadde spalter og en hengslet arm som passet til spalteåpningen. Disse bråkene var gjerne laget av en stokk, som på den ene enden hadde to naturvokste føtter. Den som bråket linet, stod under arbeidet. Etter bråkingen fortsatte så linbehandlingen med skakekniven.
I Trøndelag ble linet først dengt med en linklubbe, noe som gjorde at man kunne nøye seg med en lettere linbråk her. Den bestod av en spinkel ramme med to bein som var festet i en smal fot. Øverst var det en arm med håndtak som var hengslet i den andre enden. En jernbeslått del av denne armen kunne presses ned i en spalte i stativet, som også var jernbeslått med en eller to kniver. Det ble regnet som et godt dagsverk å bråke 80 kjerv.
Linbråk var benevnelsen som ble brukt i Sør-Trøndelag og Møre og Romsdal. I Nord-Trøndelag ble bråka kalt mykje, den myket opp linet. Denne typen linbråk ble også brukt i en del av Gudbrandsdalen, der den gikk under benevnelsen skalla. Linbråka ble brukt til både lin og hamp.
Etter bråkingen ble det slått en knute i enden av linstråene, som gikk til videre bearbeiding i et redskap som ble kalt klammer eller garm. Helt til slutt ble linet heklet.
Linbråka eller mykja er også blitt brukt i Jämtland, Finland og Jylland. På språklig grunnlag er det blitt hevdet at det dreier seg om en germansk redskapstype som er oppfunnet før 1200. Linbråkene i Norge har vanligvis ikke årstall. En av de aller eldste som lar seg datere er en bråk fra Gudbrandsdalen som har innskåret årstallet 1774.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.