Gjeldsbrevloven, lov 17. februar 1939 nr. 1, regulerer rettsforholdene til gjeldsbrev.

Loven kom i sin tid i stand etter et fellesnordisk lovsamarbeid.

Loven er delt inn i seks kapitler, hvorav bare de tre første har særlig praktisk betydning i dag:

  • Kapittel 1 inneholder generelle regler, som gjelder både for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev
  • Kapittel 2 regulerer omsetningsgjeldsbrev
  • Kapittel 3 regulerer enkle gjeldsbrev

Nedenfor redegjøres for noen av lovens generelle regler (kapittel 1). For reglene som gjelder for omsetningsgjeldsbrev og enkle gjeldsbrev, se den enkelte artikkelen.

Reglene i lovens kapittel 1 gjelder som nevnt både for omsetningsgjeldsbrevene og de enkle gjeldsbrevene.

Den som utsteder et gjeldsbrev, mister ikke derved sine innsigelser fra det rettsforholdet som er grunnlag for gjeldsbrevet hvis ikke noe annet er avtalt (gjeldsbrevloven § 1). Er et gjeldsbrev utstedt av flere, er de solidarisk ansvarlige dersom det ikke foreligger annen avtale (gjeldsbrevloven § 2 første ledd).

Når det ikke er sagt noe annet, skal et gjeldsbrev betales der fordringshaveren bor, eller på forretningsstedet hvis han driver forretning (gjeldsbrevloven § 3). Ihendehavergjeldsbrev skal dog betales i skyldnerens forretningslokale (gjeldsbrevloven § 4). Er det ikke bestemt noe om betalingstiden, har skyldneren rett til å betale så snart han vil (gjeldsbrevloven § 5 første ledd første punktum), men han er forpliktet til å betale straks fordringshaveren krever det (gjeldsbrevloven § 5 første ledd annet punktum). Betaler ikke skyldneren i tide, skal han svare forsinkelsesrente fra den dag gjelden skulle ha vært betalt (gjeldsbrevloven § 6 første ledd). Fordringshaveren beholder også sin rett til erstatning hvis han har lidt tap som forsinkelsesrenten ikke dekker (gjeldsbrevloven § 6 annet ledd).

Overdras et gjeldsbrev til eie eller pant og det ikke foreligger en gave, er overdrageren ansvarlig for at fordringen består hvis mottakeren ikke visste eller burde vite at fordringen ikke eksisterte (veritasansvar), jf. gjeldsbrevloven § 9. Består ikke fordringen, må altså overdrageren erstatte det tapet mottakeren lider. Overdrageren av et gjeldsbrev er derimot bare bare ansvarlig for at skyldneren er vederheftig (har betalingsevne og -vilje) når han har påtatt seg det (bonitasansvar), jf. gjeldsbrevloven § 10.

Gjeldsbrevlovens generelle regler (kapittel 1) og regler for enkle gjeldsbrev (kapittel 3) har i stor utstrekning vært anvendt analogisk på pengekrav som ikke er knyttet til gjeldsbrev ("muntlige fordringer").

Etter vedtagelsen av finansavtaleloven, har imidlertid gjeldsbrevloven tapt en del av sin betydning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.