småmaneter

I ordenen hydroider er polyppgenerasjonen mest fremtredende, i andre ordener (f.eks. trachyliner, Trachylina, og blæremaneter) kan polyppgenerasjonen mangle helt. Polyppstadiet, f.eks. hos ferskvannspolyppene, består av en lang, smal sekk med en vegg av to cellelag, det ytre, ektodermen og det indre, entodermen. Lagene er skilt fra hverandre av et tynt, strukturløst grenselag, støttelamellen. Sekken sitter festet på et underlag med den lukkede enden. I den frie enden av polyppen er munnåpningen, omgitt av en krans fangarmer (tentakler) rikt væpnet med nesleceller. Det indre hulrommet i kroppen fortsetter ut i fangarmene. Munnåpningen fører rett inn i polyppens indre hulrom, som er både fordøyelses- og kroppshule (coelenteron).

Ferskvannspolyppen Hydra har ikke generasjonsveksling slik som de fleste hydroidene i sjøen, som dertil er kolonidannende. Polyppene i koloniene står i forbindelse med hverandre, slik at den næringen én polypp opptar, kommer hele kolonien til gode. De finnes i alle hav og kan ha de forskjelligste former, fra krypende til opprettstående busker eller fjær. Den enkelte polypp har ofte et tydelig fremtredende munnparti ovenfor fangarmene. Det kan være flere kranser av fangarmer, eller de kan sitte spredt over hele polyppen. Omkring stilkpartiene er det nesten alltid utskilt en kitinaktig kutikula, peridermen, som gir kolonien større styrke. Hos atekate hydroider stanser peridermlaget på overgangen mellom stilken og polyppkroppen; hos de tekafore danner peridermen et beskyttende beger, hydrotek, om polyppen. Hos en del av de atekate hydroidene danner stilkpartiene et innviklet nettverk som kan utskille et sammenhengende kalkskjelett. Individene sitter ofte stjerneformet ordnet i groper, så koloniene ser ut som små, finbygde koraller, hydrokoraller. En del av dem bygger opp massive kolonier og er alminnelige på korallrevene i tropene.

Hydroidene frembringer til visse tider også ved knoppskyting individer som blir til forplantningsindivider. I sin mest fullkomne utvikling river de seg løs fra koloniene og blir til frittsvømmende hydromeduser (småmaneter). De har form som en åpen klokke med fangtråder langs kanten. Midt inne i klokken henger magen med munnpartiet ned som en tapp fra taket. I selve klokken er støttelamellen omdannet til en voluminøs og sterkt vannholdig, glassklar gelémasse som gir fasthet og elastisitet. Fra magehulen går det, i ernæringens tjeneste, en kanal langs innsiden av klokken, og fire eller flere radialkanaler ut til klokkekanten. Radialkanalene munner her ut i ringkanalen, som går parallelt med klokkekanten. Hos hydromedusene er ikke klokkekanten delt opp i lapper, men langs innsiden er det en ringformet tynn hylle (velum) rikelig forsynt med muskulatur. Den er hydromedusens egentlige svømmeorgan. Langs klokkekanten finnes også sanseorganer eller randlegemer, dels lysømfintlige fargeflekker («synsorganer»), dels likevektsorganer. Innenfor kanten går det også en nervering som har sammenheng med sanseorganene. Medusene er forplantningsindivider og nesten alltid særkjønnet. Forplantningscellene sitter hos noen i veggen av magepartiet (anthomeduser, atekate hydroider), hos andre langs radialkanalene på innsiden av selve klokken (leptomeduser, tekafore hydroider). Det befruktede egget utvikler seg til en liten flimmerhårkledd larve bygd opp av to cellelag, en planulalarve som en kort tid svømmer rundt for så å slå seg ned på et passende underlag og vokse opp til en polypp. Enda medusen har et ganske annet utseende enn polyppen, viser bygningen at medusene må oppfattes som enkeltpolypper som har revet seg løs og blitt frittsvømmende. Det er derfor sannsynlig at generasjonsvekslingen hos hydroidene skriver seg fra en arbeidsdeling mellom individene. Hos mange hydroider blir meduseknopper bare utviklet på enkelte polypper og kan her opptre i klaser eller kranser. Polypper som bærer slike knoppsamlinger, blastostyler, kan bli redusert helt ned til bare stilkene. Som fellesbetegnelse på forplantningsindividene brukes gonoforer. Meduseknoppene blir ikke alltid til fullt utviklede meduser, men blir sittende som utbuktninger på kolonien uten å rive seg løs. På den annen side har man en stor orden, trachyliner, Trachylina, hvor polyppgenerasjonen er blitt helt undertrykt. En videre utvikling med arbeidsdeling og høy spesialisering mellom koloniens individer fører til de pelagisk levende blæremanetene.

Småmanetene hører hovedsakelig til i havet. Hydroidkolonier finnes i størst mengde i de grunnere partiene av havene, og deres tilhørende små maneter overveiende langs kystene. Trachylinene og blæremanetene hører derimot til den pelagiske region i alle dyplag i det åpne hav. Bare noen ganske få arter av småmanetene kan greie seg i brakkvann, og i ferskvann finner vi foruten noen få arter av de nevnte ferskvannspolyppene bare et par andre småmanet-arter.

Småmanetenes systematikk har vært gjenstand for mange revisjoner, og deres inndeling kan være høyst forskjellig. Det er kjent ca. 3000 arter av hydrozoer på verdensbasis, og etter et nyere system deles de i syv ordener. Den største er orden Hydroida, som omfatter arter med polypper både med og uten et kitinkapsel. De plasseres henholdsvis i to underordener, nemlig Leptomedusae med og Anthomedusae uten kitinkapsel. Ordnene Milliporina og Stylasterina inkluderer begge arter av hydrokoraller med et kalkskjelett. Trachyliner (orden Trachylina) er marine arter som lever i åpne, varme havområder. Portugisisk krigsskip hører til orden Siphonophora, mens bidevindseiler hører til orden Chondrophora. Orden Actinulida omfatter noen få, meget små arter som lever i hulrom mellom sandkorn, men er lite undersøkt.

• Kristiansen, Aa. og Køie, M. 2012. Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo. (2012)
• Moen, F.E. og Svensen, E. Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utg. 768 sider. Kom forlag. (2008).
• Pechenik, J. A. Biology of the invertebrates. 6th Edition. 606 sider. McGraw-Hill, International Edition. (2010).