småmaneter

I ordenen hydroider er polyppgenerasjonen den mest fremtredende, og noen hydroider, for eksempel ferskvannspolyppene, har ikke generasjonsveksling til et frittsvømmende stadium.

Hos ferskvannspolyppene består polyppene av en lang, smal sekk med en vegg av to cellelag: Et ytre, ektodermen og et indre, entodermen. Lagene er skilt fra hverandre av et tynt, strukturløst grenselag som kalles støttelamellen. Sekken sitter festet på et underlag med den lukkede enden. I den andre enden av polyppen er munnåpningen, omgitt av en krans fangstarmer (tentakler) rikt væpnet med nesleceller. Munnåpningen fører rett inn i polyppens indre hulrom, som er både fordøyelses- og kroppshule (coelenteron).

De fleste sjølevende hydroider har et kolonidannende polyppstadie. Her er polyppene i koloniene forbundet med hverandre, slik at den næringen én polypp opptar, kommer hele kolonien til gode. Slike kolonier finnes i alle hav, og kan ha de forskjelligste former, fra krypende til stående busker eller fjær. Den enkelte polyppen har ofte et tydelig fremtredende munnparti ovenfor fangarmene. Fangarmene kan sitte i flere kranser, eller spredt over hele polyppen.

Omkring stilkpartiene på hydroidene er det nesten alltid utskilt en kitinaktig kutikula, eller periderm, som gir kolonien større styrke. Hos atekate hydroider stanser peridermlaget ved overgangen mellom stilken og polyppkroppen. Hos de tekafore danner peridermen et beskyttende beger, kalt hydrotek, rundt polyppen. Hos en del av de atekate hydroidene danner stilkpartiene et innviklet nettverk som kan utskille et sammenhengende kalkskjelett. Disse individene sitter ofte stjerneformet ordnet i groper, så koloniene ser ut som små, finbygde koraller, derav navnet hydrokoraller. En del hydrokoraller bygger opp massive kolonier og er alminnelige i tropiske korallrev.

Hos mange hydroider blir meduseknopper bare utviklet på enkelte polypper, hvor de kan opptre i klaser eller kranser. Polypper som bærer slike knoppsamlinger, blastostyler, kan bli redusert helt ned til bare stilkene. Meduseknoppene blir ikke alltid til fullt utviklede meduser, men kan bli sittende som utbuktninger på kolonien uten å rive seg løs. Hos andre arter utvikler knoppene seg så langt at de river seg løs fra koloniene og blir til frittsvømmende meduser.

Hos de hydroidene som har fullstendig generasjonveksling, har de frittsvømmende småmanetene form som en åpen klokke med fangtråder langs kanten. Midt inne i klokken henger magen, med munnpartiet ned som en tapp fra taket. I selve klokken er støttelamellen omdannet til en fyldig og sterkt vannholdig, glassklar gelémasse som gir fasthet og elastisitet til dyret. Fra magehulen går det, i ernæringens tjeneste, en kanal langs innsiden av klokken, og fire eller flere radialkanaler ut til klokkekanten. Radialkanalene munner der ut i ringkanalen, som går parallelt med klokkekanten. Hos hydromedusene er ikke klokkekanten delt opp i lapper som hos stormanetene, men har i stedet en ringformet tynn hylle (velum) langs innsiden, som er rikelig forsynt med muskulatur. Denne hyllen fungerer som hydromedusens svømmeorgan.

Langs klokkekanten finnes også sanseorganer eller randlegemer. Disse kan være lysømfintlige fargeflekker, som fungerer som synsorganer, eller likevektsorganer. Innenfor kanten går det også en nervering som henger sammen med sanseorganene.

Medusene er forplantningsindivider og er nesten alltid særkjønnet. Kjønnscellene sitter hos noen arter i veggen av magepartiet (anthomeduser hos atekate hydroider), hos andre langs radialkanalene på innsiden av selve klokken (leptomeduser hos tekafore hydroider). Det befruktede egget utvikler seg så til en liten flimmerhårkledd larve bygd opp av to cellelag, kalt en planulalarve. Larven svømmer rundt en kort tid, og slår seg så ned på et passende underlag der den vokser opp til en polypp.

Noen arter uten meduser kan også danne kjønnsceller i spesialiserte strukturer i polyppene, eller i ufullstendige meduser. En fellesbetegnelse på alle typer forplantningsindivider hos småmaneter er gonoforer.

Selv om medusen har et ganske annet utseende enn polyppen, gjør likheten i bygningen mellom dem at medusene opprinnelig kan tenkes å ha vært enkeltpolypper som har revet seg løs og blitt frittsvømmende. Det er derfor sannsynlig at generasjonsvekslingen hos hydroidene stammer fra en arbeidsdeling mellom individene.

På den annen side har man en stor orden, trachyliner, hvor polyppgenerasjonen er blitt helt undertrykt. En videre utvikling med arbeidsdeling og høy spesialisering mellom koloniens individer kan ses hos de pelagiske blæremanetene.