jordgravere

Kjemperotrotta lever bare i Etiopia og er truet av utryddelse
Thachyoryctes macrocephalus

Jordgravere er en familie i ordenen gnagere. Den inneholder 28 arter i 7 slekter, men det er ventet at mange flere arter vil bli funnet. Jordgravere er svært spesialiserte til et underjordisk levesett. De har en kompakt kropp med korte og sterke føtter beregnet på graving. De kan kommunisere med seismikk.

Faktaboks

også kjent som:

familien Spalacidae

Slektskap

Det har lenge vært stor forvirring om de arter som nå er inkludert i denne familien. De har ofte vært plassert i andre grupper og er blitt flyttet både hit og dit. Nyere genetiske og morfologiske studier har imidlertid slått fast at de tilhører samme familie, men slektskapet mellom artene er fortsatt usikkert.

Norske navn på arter i denne familien er mangelvare. Artene er gruppert i tre underfamilier; Spalacinae (blindmus), Myospalacinae (zokorer) og Rhizomyinae (bambus- og rotrotter). Det er ganske store forskjeller mellom underfamiliene. Bambusrottene og rotrottene i underfamilien Rhizomyinae er også veldig forskjellige, de skilte lag for kanskje ti millioner år siden.

Beskrivelse

Jordgravere er små til middels store gnagere som alle er tilpasset et underjordisk levesett. Slike tilpasninger er en kompakt og rund kropp, reduserte eller helt manglende ytre ører, små øyne, samt korte, men kraftige føtter. Hos blindmusene er øynene dekket av hud, de kan i beste fall kun registrere lys og mørke. Halen er kort eller mangler helt. Fortennene er store og kraftige og peker framover i større eller mindre grad.

Pelsen er kort, fargen på ryggen varierer fra grått til gulbrunt. Halsen er kort og muskuløs. Hodet er ganske flatt på oversiden, fra snuten til pannen. Spesielt flatt er det hos blindmusene, der muskler har overtatt plassen etter øyet. Det indre øret viser tilpasninger til å oppfatte lyder som forplanter seg gjennom bakken på bekostning av lyder gjennom luften.

De fleste artene veier mindre enn ett kg, den minste blindmusa veier 50 g. Bambusrottene er ganske store, den største kan veie 3 kg. Disse er minst spesialiserte til et liv under bakken og bruker mye tid oppå bakken. Zokorene har meget lange og kraftige klør på framføttene, de brukes naturligvis til graving. Disse klørne er bøyd bakover under foten når dyret går.

Levevis

Jordgravere lever i mange forskjellige miljøer; halvørken, steppe, buskland, grasland, skog og bambuskratt. De lever ikke i ørkener eller våtmarker. Jordtype er en avgjørende faktor som bestemmer utbredelsen, slik at den kan bli ganske flekkvis. Ulike arter stiller ulike krav, så som regel er det kun én art i et område.

De fleste arter tilbringer det meste av livet under bakken, men kan finne en del av føden ute rundt huleåpningene. Bambursrottene tilbringer en del av tida oppå bakken og kan også klatre i bambus.

Føde

Jordgravere lever hovedsakelig av plantekost, de spiser alt fra grønne plantedeler til frø og røtter. Andelen av grønne plantedeler i forhold til underjordiske plantedeler avhenger av hvor mye føde "jordgraverne" henter oppå bakken.Alle hamstrer føde i lagerrom, som kan inneholde mange kilo plantemateriale.

Blindmus spiser mest røtter og knoller, men også gras, frø og insekter. Zokorer spiser mye av det samme som blindmus. Planter kan også trekkes ned gjennom taket av gangen. Rotrotter spiser som navnet sier røtter og knoller, men en stor del av føden er grønne plantedeler som de finner utenfor, rundt gangåpninger. Bambusrotter spiser mye bambus, men også andre grønne planter, frø og frukt.

Et underjordisk liv

Jordgravere bruker både fortenner og framføtter når de graver og gangsystemene kan bli ganske store. Munnen kan lukkes bak fortennene, slik at de ikke får jord i munnen. Et gangsystem inneholder et oppholdsrom kledd med tørre planterdeler, flere toaletter (latriner), flere lagerrom og mange ganger som leder til føde.

Den løse jorda skyves ut med hodet og en framfot og danner en haug på overflaten rundt åpningen. Åpningen plugges igjen med jord, både for å regulere tempereaturen og for å hindre rovdyr å trenge inn. Gangsystemet kan være flere hundre meter langt. På en viss dybde vil temperaturen være temmelig konstant gjennom døgnet.

Fordeler med et liv under bakken er beskyttelse mot rovdyr og en stabil temperatur, spesielt unngår dyrene ekstreme temperaturer. Ulemper er mindre oksygen og mer karbondioksid, altså "dårligere" luft. Dessuten er graving energikrevende og det er temmelig lite mat å finne under bakken. Dyrene er også mer utsatt for parasitter enn dyr som lever oppå bakken.

Gjennom sin store graveaktivitet forbedrer jordgraverne jordsmonnet, løser det opp og lufter det. Dette kan ha stor betydning for plantelivet. Samtidig spiser de jo plantene, og påvirker dermed også vegetasjonens sammensetning. De er også viktig føde for mange rovdyr, og mange andre dyr finner god nytte av ubrukte huleganger. Dermed spiller de en nøkkelrolle i økosystemet.

Formering og sosialt liv

Jordgravere er lite sosiale og lever alene i sitt gangsystem, unntatt mødre med unger. De kan være aggressive og slåssing er ikke uvanlig når de møtes. Hos noen arter har det hendt at en hann har drept en annen hann. Reirkammeret hvor ungene blir født ligger gjerne dypt nede i gangsystemet.

Drektighetstiden er lang, 1-1,5 måneder, og dieperioden kan vare én måned. Når de dessuten har liten kullstørrelse, blir formeringsevnen lavere enn hos andre gnagere. Ungene har imidlertid god overlevelse og kan leve lenge. I fangenskap kan jordgravere bli både ti og tjue år gamle.

Jordgravere kommuniserer med seismikk, lyder som forplaner seg gjennom bakken. Zokorer og blindmus lager lydene ved å dunke hodet mot vegger og tak i hulegangen, rotrotter ved å dunke fortennene i veggen. Dette brukes til å opprettholde territoriet og til å finne en make. Forlatte ganger uten lyd blir fort overtatt av nye individer. Jordgravere har også duftkjertler på kroppen. Dessuten bruker de både urin og lort til å markere eiendommen sin.

Utbredelse og status

Blindmusene er utbredt i et relativt smalt belte fra Ungarn til Kasakhstan (Kaspihavet). Mange arter har en veldig liten utbredelse. Zokorene er utbredt fra de russiske stepper til den tibetanske høyfjellsslette. Bambusrotter lever kun i bambusskoger i det sørøstre hjørnet av Asia. Blant rotrottene har østafrikarotrotta Tachyoryctes splendes (som kan vise seg å bestå av flere arter) videst utbredelse, den lever i det østlige Afrika, fra Etiopia til Kongo.

Mange arter trives også i jordbrukslandskaper, hvor de er uønsket. Skadene de gjør blir nok ofte overdrevet, snarere er jordbruket en større trussel mot mange arter enn omvendt. I noen områder blir bestander holdt nede ved bruk av gift. Noen steder blir de også jaktet på for kjøttet, i mindre grad for skinnet. Zokorer blir brukt i tradisjonell kinesisk og tibetansk medisin.

To arter er klassifisert som sterkt truet (EN) og én art som sårbar (VU). Ødeleggelse av habitater og beiting av husdyr er de største truslene mot jordgravere. «Kjemperotrotta» Tachyoryctes macrocephalus er en av to arter som er truet (EN). Arter med begrenset og flekkvis utbredelse er spesielt sårbare. Det er behov for bedre kunnskap og taksonomiske avklaringer for de fleste arter, mens bevaringsstatus er uklar for mange nyoppdagede arter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg