"Jordgravere", familie i ordenen gnagere. Det har lenge vært stor forvirring om de arter som nå er inkludert i denne familien, de har ofte vært plassert i andre grupper og er blitt flytta både hit og dit. Nyere genetiske og morfologiske studier har imidlertid slått fast at de tilhører samme familie, men slektskapet mellom artene er fortsatt usikkert. Familien inneholder 28 arter i 7 slekter, men det er forventa at mange flere arter vil bli funnet.

Norske navn på arter i denne familien er mangelvare. Artene er gruppert i tre underfamilier; Spalacinae (blindmus), Myospalacinae (zokorer) og Rhizomyinae (bambus- og rotrotter). Det er ganske store forskjeller mellom underfamiliene. Bambusrottene og rotrottene i underfamilien Rhizomyinae er også veldig forskjellige, de skilte lag for kanskje ti millioner år siden. "Jordgravere" er små til middels store gnagere som alle er tilpassa et underjordisk levesett.

Tilpasninger er en kompakt og rund kropp, reduserte eller helt manglende ytre ører, små øyne, samt korte, men kraftige føtter. Hos blindmusene er øynene dekka av hud, de kan i beste fall registrere lys og mørke. Halen er kort eller mangler helt. Fortennene er store og kraftige og peker framover i større eller mindre grad. Pelsen er kort, fargen på ryggen varierer fra grått til gulbrunt. Halsen er kort og muskuløs. Hodet er ganske flatt på oversiden, fra snuten til pannen. Spesielt flatt er det hos blindmusene, der muskler har overtatt plassen etter øyet. Snuten kan være fortykka. Det indre øret viser tilpasninger til å oppfatte lyder som forplanter seg gjennom bakken på bekostning av lyder gjennom lufta.

De fleste artene veier mindre enn ett kg, den minste blindmusa veier 50 g. Bambusrottene er ganske store, den største kan veie 3 kg. De er minst spesialiserte til å leve under bakken og bruker mye tid oppå bakken. Zokorene har meget lange og kraftige klør på framføttene, de brukes naturligvis til graving. Disse klørne er bøyd bakover under foten når dyret går.

"Jordgravere" lever på grassletter, i halvørken og i skog. De fleste arter tilbringer det meste av livet under bakken, men kan finne en del av føden ute rundt huleåpningene. Bambursrottene tilbringer en del av tida oppå bakken og kan også klatre i bambus. "Jordgravere" bruker både fortenner og framføtter når de graver, gangsystemene kan bli ganske store. Munnen kan lukkes bak fortennene, slik at de ikke får jord i munnen. Et gangsystem inneholder et oppholdsrom kledd med tørre planterdeler, flere toaletter (latriner), flere lagerrom og mange ganger som leder til mat. Den løse jorda skyves ut med hodet og en framfot og danner en haug på overflaten rundt åpningen. Åpningen plugges igjen med jord, både for å regulere tempereaturen og for å hindre rovdyr å trenge inn. Gangsystemet kan være flere hundre meter langt. På en viss dybde vil temperaturen være temmelig konstant gjennom døgnet.

Fordeler med et liv under bakken er beskyttelse mot rovdyr og en stabil temperatur, spesielt unngår dyrene ekstreme temperaturer. Ulemper er lave nivåer av oksygen og høye nivåer av karbondioksid, at graving er energikrevende og at det er temmelig lite mat å finne. Dyrene er også mer utsatt for parasitter enn dyr som lever oppå bakken.

Artene i familien lever hovedsakelig av plantekost, de spiser alt fra grønne plantedeler til frø og røtter. Andelen av grønne plantedeler versus underjordiske plantedeler varierer med i hvor stor grad "jordgraverne" henter maten oppå bakken. Blindmus spiser mest røtter og knoller, men også gras, frø og insekter. Zokorer spiser mye av det samme som blindmus. Planter kan også trekkes ned gjennom taket av gangen. Rotrotter spiser som navnet sier røtter og knoller, men en stor del av føden er grønne plantedeler som de finner utenfor, rundt gangåpninger. Bambusrotter spiser selvsagt mye bambus, men også andre grønne planter, frø og frukt. Alle hamstrer føde i lagerrom, som kan inneholde mange kg.

"Jordgravere" lever i mange forskjellige miljøer; halvørken, steppe, buskland, grasland, skog og bambuskratt. De lever ikke i ørkener eller våtmarker. Jordtype er en avgjørende faktor som bestemmer utbredelsen, slik at den kan bli ganske flekkvis. Ulike arter stiller ulike krav, så som regel er det kun én art i et område. Gjennom sin store graveaktivitet forbedrer "jordgraverne" jordsmonnet, løser det opp og lufter det. Dette kan ha stor betydning for plantelivet. Samtidig spiser de jo plantene, og påvirker dermed også vegetasjonens sammensetning. De er også viktig føde for mange rovdyr, og mange andre dyr finner god nytte av ubrukte huleganger. Dermed spiller de en nøkkelrolle i økosystemet.

"Jordgravere" er lite sosiale og lever alene i sitt gangsystem, unntatt mødre med unger. De kan være aggressive og slåssing er ikke uvanlig når de møtes. Hos noen arter har det hendt at en hann har drept en annen hann. De får ganske få unger i kullet, ungene har god overlevelse og kan leve lenge. I fangenskap kan de bli både ti og tjue år gamle. Drektighetstida er lang, 1-1,5 måneder, og dieperioden kan også vare 1 måned. Kullstørrelsen er også liten, så formeringsevnen er derfor lavere enn hos de gnagere flest. Reirkammeret hvor ungene blir født ligger gjerne dypt nede i gangsystemet.

De kommuniserer med seismikk, lyder som forplaner seg gjennom bakken. Zokorer og blindmus lager lydene ved å dunke hodet mot vegger og tak i hulegangen, rotrotter ved å dunke fortennene i veggen. Dette brukes til å opprettholde territoriet og til å finne en make. Forlatte ganger uten lyd blir fort overtatt av andre dyr. De har også duftkjertler og bruker dessuten urin og lort til å markere eiendommen sin.

Blindmusene er utbredt i et relativt smalt belte fra Ungarn til Kazakhstan (Kaspihavet). Mange arter har en veldig liten utbredelse. Zokorene er utbredt fra de russiske stepper til den tibetanske høyfjellsslette. Bambusrotter lever kun i bambusskoger i det sørøstre hjørnet av Asia. Blant rotrottene har "afrikarotrotta" Tachyoryctes splendes (som kan vise seg å være flere arter) videst utbredelse, den lever i det østlige Afrika, fra Etiopia til Kongo.

Mange arter trives også i jordbrukslandskaper, hvor de er uønska. Skadene de gjør blir nok ofte overdrevet, snarere er jordbruket en større trussel mot mange arter enn omvendt. I noen områder blir bestander holdt nede ved bruk av gift. Noen steder blir de også jakta på for kjøttet, i mindre grad for skinnet. Zokorer blir brukt i tradisjonell kinesisk og tibetansk medisin.

Ødeleggelse av habitater og beiting av husdyr er de største truslene mot "jordgravere". «Kjemperotrotta» Tachyoryctes macrocephalus er en av to arter som er trua. Arter med begrensa og flekkvis utbredelse er spesielt sårbare. Det er behov for bedre kunnskap og taksonomiske avklaringer for de fleste arter, og bevaringsstatus er uklar for mange nyoppdagede arter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.