Indopersisk litteratur, litteratur skrevet på persisk på det indiske subkontinent. Denne litteraturen er både omfangsrik og verdifull, ikke minst for historikeren som i mangel av kilder på indiske språk benytter persiske kilder i studiet av de islamske perioder av indisk historie. Indopersisk litteratur strekker seg fra ca. 1000 e.Kr. frem til Muhammad Iqbal (1873–1938). Høydepunktene ble nådd i Lahore i Pakistan under ghaznavidene (1000- og 1100-tallet e.Kr.) og under Mughal-keiserne frem til 1835, da persisk opphørte å være diplomatisk språk i India. En rekke diktere som ellers regnes til urdu-litteraturen, har også skrevet på persisk. De viktigste sjangerne er sufi-tekster, historiske tekster og lyrikk.

En mengde verker skriver seg fra sufi-sekter (se sufisme). Viktig er Avsløringen av det tilslørede av Hujviri (død ca. 1071). Også Chishtiya-ordenen, oppkalt etter Muinuddin Chishti (død 1236 i Rajasthan) og Suhravardiya-ordenen i Multan har etterlatt seg persiske verker. Ofte har de form av oppbyggelige brev fra lærer til elev. Andre er samlinger av utsagn av kjente sufier (malfuzat).

En oversikt over historieskrivningen finnes i H. Storey: Persian Literature (1927–53). Utdrag av viktige kilder i H. Elliot og J. Dowson: The History of India as Told by Its Own Historians. Interessante eksempler er Humayunnama (eng. overs. ved A. S. Beveridge, 1902), der prinsesse Gulbadan, Baburs datter, skriver om keiseren Humayun, og Bada'uni og Abu'l Fazl, som begge skildrer keiseren Akbar, den ene på en antagonistisk, den andre på en sympatisk måte.

Mest kjent av lyrikerne er Amir Khosrau fra Delhi (1253–1325). Han etterlot seg fem diktsamlinger (divaner) og en khamsa, dvs. fem lengre dikt. Som musiker skal han ha funnet opp khayal-stilen i klassisk musikk. Motivene i hans diktning er ofte indiske. Det gjelder også andre av hans samtidige i Lahore.

Mughal-tiden er treffende blitt kalt «the Indian Summer of Persian Poetry». Særlig blomstret diktningen ved Akbars hoff. Her ble indiske klassikere oversatt til persisk, både hinduiske skrifter, eventyrsamlinger og musikklitteratur. Her skrev også Urfi (død 1591) sine patetiske hyllingsdikt til keiseren i den vanskeligste av alle persiske stilarter, sabk-i hindi, den indiske stil. Denne nådde sitt høydepunkt under den senere Mirza Bedil (død 1721). Han regnes som den vanskeligste av alle persiske diktere. Bedil ble aldri populær i Persia, men desto mer i Tadsjikistan og Afghanistan. Hans kryptiske poesi har påvirket både Ghalib og Iqbal, som er de siste representanter for den indopersiske litteraturen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.