Indopersisk litteratur er litteratur skrevet på persisk  på det indiske subkontinentet. Denne litteraturen er både omfangsrik og verdifull, ikke minst for historikeren som i mangel av kilder på indiske språk benytter persiske kilder i studiet av de islamske  periodene av indisk historie. Indopersisk litteratur strekker seg fra ca. 1000 evt. frem til Muhammad Iqbal (1873–1938). Høydepunktene ble nådd i Lahore  i Pakistan  under ghaznavidene (1000- og 1100-tallet evt.) og under Mughal-keiserne frem til 1835, da persisk opphørte å være et diplomatisk språk i India. En rekke diktere som ellers regnes til urdu-litteraturen, har også skrevet på persisk. De viktigste sjangerne er sufi-tekster, historiske tekster og lyrikk.

En mengde verker skriver seg fra sufi-sekter  (se sufisme). Viktig er Avsløringen av det tilslørede av Hujviri (død ca. 1071). Også Chishtiya-ordenen, oppkalt etter Muinuddin Chishti (død i 1236 i Rajasthan) og Suhravardiya-ordenen i Multan  har etterlatt seg persiske verker. Ofte har de form av oppbyggelige brev fra lærer til elev. Andre er samlinger av utsagn av kjente sufier (malfuzat).

En oversikt over historieskrivningen finnes i H. Storey: Persian Literature (1927–1953). Utdrag av viktige kilder i H. Elliot og J. Dowson: The History of India as Told by Its Own Historians. Interessante eksempler er Humayunnama (engelsk oversettelse ved A. S. Beveridge i 1902), der prinsesse Gulbadan, Baburs  datter, skriver om keiseren Humayun, og Bada'uni og Abu'l Fazl, som begge skildrer keiseren Akbar, den ene på en antagonistisk, den andre på en sympatisk måte.

Mest kjent av lyrikerne  er Amir Khosrau fra Delhi  (1253–1325). Han etterlot seg fem diktsamlinger (divaner) og en khamsa, det vil si fem lengre dikt. Som musiker skal han ha funnet opp khayal-stilen i klassisk musikk. Motivene i hans diktning er ofte indiske. Det gjelder også andre av hans samtidige i Lahore.

Mughal-tiden er treffende blitt kalt «the Indian Summer of Persian Poetry». Særlig blomstret diktningen ved Akbars hoff. Her ble indiske klassikere oversatt til persisk, både hinduiske skrifter, eventyrsamlinger og musikklitteratur. Her skrev også Urfi (død i 1591) sine patetiske hyllingsdikt til keiseren i den vanskeligste av alle persiske stilarter, sabk-i hindi, den indiske stil. Denne nådde sitt høydepunkt under den senere Mirza Bedil (død i 1721). Han regnes som den vanskeligste av alle persiske diktere. Bedil ble aldri populær i Persia, men desto mer i Tadsjikistan  og Afghanistan. Hans kryptiske poesi har påvirket både Ghalib og Iqbal, som er de siste representanter for den indopersiske litteraturen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.