Muhammad Iqbal – Store norske leksikon

Faktaboks

Muhammad Iqbal

også kalt Allama Iqbal (fra persisk allāma, svært kunnskapsrik)

Uttale: iqbˈal
Født: 9. november 1877, Sialkot, Punjab, India (dagens Pakistan)
Død: 21. april 1938, Lahore, Punjab, India (dagens Pakistan)

Muhammad Iqbal var en indisk dikter og filosof. Han gikk inn for en egen muslimsk stat og regnes som Pakistans nasjonaldikter og ideologiske far.

Biografi

Iqbal tok akademiske studier i London og München. Han utgav diktsamlinger på persisk og urdu og filosofiske avhandlinger på engelsk, og gjorde seg til talsmann for et reformert islam, tilpasset den moderne tid. I 1930 foreslo han at en islamsk stat skulle opprettes nordvest i India, men tok avstand fra nasjonalisme som han betraktet som den største synden i islam.

Iqbal forkastet tyngende tradisjoner og søkte tilbake til Koranens ord. I motsetning til mystikerne hevdet han at menneskets «selv» (khodi) skulle styrkes, ikke tilintetgjøres under Guds vilje. Iqbal var påvirket av Friedrich Nietzsche og Henri Bergson.

Forfatterskap

Til hans viktigste verker hører Selvets hemmelighet (1915), Ikke-selvets mysterium (1918) og Evighetens bok (1932). Østens budskap er et svar på Goethes West-östlicher Diwan. Hans beste dikt på urdu finnes i Karavaneklokkens klang (1924) og Gabriels vinger (1936).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Pakistans litteratur

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt