Paal Berg

av Fri. fri

Paal Olav Berg ble født i Hammerfest, og var en norsk jurist og politiker for Venstre (V). Han utdannet seg til cand. jur. i 1895, og ble byrettsassessor (byrettsdommer) i Kristiania i 1900, høyesterettsadvokat i 1902, og ekstraordinær høyesterettsassessor fra 1913. Han ble fast høyesterettsassessor fra 1918 og var høyesterettsjustitiarius i perioden 1929–1946.

Berg var sosialminister i Gunnar Knudsens regjering i årene 1919–1920 og justisminister i Johan Ludwig Mowinckels regjering i perioden 1924–1926. I disse stillingene fikk han gjennomført viktige reformer. Som justisminister var han leder for delegasjonen som i 1925 tok Svalbard formelt i besittelse for Norge.

Berg var landets fremste autoritet i arbeidstvistspørsmål. Han bisto Justisdepartementet med å utarbeide proposisjon til den første arbeidstvistloven (av 1915). Denne loven etablerte spesialdomstolen Arbeidsretten, og Paal Berg var dennes første formann, fra 1. januar 1916 til august 1948. Han ble møtt med stor tillit både av arbeidere og arbeidsgivere. I en konfliktfylt tid hadde han avgjørende innflytelse på den videre utformingen av lovgivningen på arbeidsrettens område, ikke minst gjennom sitt grunnleggende verk Arbeidsrett fra 1930. Han var også med i en rekke kommisjoner som behandlet arbeiderspørsmål og arbeidstvistlovgivningen og deltok også i annet lovarbeid. Berg deltok dessuten i det mellomfolkelige arbeid, blant annet som utsending til Den internasjonale arbeidsorganisasjon i Genève i 1925 og i perioden 1931–1939, og som formann i organisasjonens styre i årene 1939–40.

Som høyesterettsjustitiarius deltok han etter 9. april 1940 i de forhandlinger med tyskerne som førte til at Administrasjonsrådet ble dannet, men i protest mot tyske og nazistiske overgrep nedla han sitt verv i spissen for Høyesterett i desember 1940, en handling som virket inn på hele den norske motstandsviljen. I januar 1941 nedla han også sitt verv som formann i Arbeidsretten. Han tok opp igjen sine verv umiddelbart etter frigjøringen i 1945.

Berg stod tidlig sentralt i motstandsbevegelsen. Fra 1941 ledet han den sivile hjemmefronten og ble senere formann for Hjemmefrontens Ledelse. Etter krigen gjorde han et mislykket forsøk på å danne en ny samlingsregjering.

Berg gikk av som høyesterettsjustitiarius i 1946 og var riksmeglingsmann til 1948. Både hjemme og ute hadde han i årene etter krigen flere viktige verv, blant annet som formann i den norske sjøgrensekommisjon under rettsforhandlingene i Haag i perioden 1951–1952 og medlem av Europarådets menneskerettskommisjon i perioden 1954–1962. Han utgav i 1945 Retten til arbeid og i 1947 For godvilje og rett, et utvalg av artikler og taler.

  • Norsk biografisk leksikon 2. utgave

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.