Sølvskje fra sent 1700-tall. av /Hadeland folkemuseum. Gjengitt med tillatelse

gullstempel og sølvstempel

Sølvskje fra sent på 1700-tallet. Stemplet med bystempel fra Christiania, et mulig guardeinstempel med P for sølvsmed Peter Petersen, Oslo Gullsmedlaug. Det siste stemplet ligner zodiakstempel for tvillingene.
Av /Hadeland folkemuseum.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Gull- og sølvstempler. Stempelrekken til venstre viser Bergens bymerker gjennom nærmere to hundre år. Rekken til høyre gjengir et komplett sett Christiania-stempler fra 1780-årene, ovenfra: bymerke, guardeinmerke for Peter Petersen 1789, mestermerke for Jacob Steen 1782 og månedsmerke for skorpionen.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Komplett sett London-stempler fra 1821. Fra venstre: bymerke, lødighetsmerke, årsmerke, sølvskattmerke og mestermerke.

Av /Store norske leksikon ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Stempler av jern eller stål som slås inn på forarbeidet sølv- og gullvarer. Stemplene fungerer som ansvarsmerking for opphavet – det vil si hvem som er designer, produsent, håndverker eller kunstner. Det fungerer også som garantimerking for at metallet holder riktig gehalt, lødighet og finhet i legeringen. Det vil si at forholdet mellom edelmetallet (gull, sølv, platina, palladium) og legeringsmetallet er riktig.

Tallet i stempelet viser hvor mange promille av metallet som faktisk er er edelmetall. Om stemplet viser 585 betyr det at innholdet av gull er 585 promille, det vil si 585/1000, og resten er legeringsmetall. I Norge stemples gullsmykker vanligvis med 585 eller 750. 375 er også blitt en vanligere brukt legering.

Sølvsmykker har vanligvis en gehalt på 925/1000 og stemples med en S bak, slik: 925 S. Denne legeringen kaller amerikanerne for Sterling Silver. Bestikk og korpus må være hardere og har vanligvis mindre sølv med en legering på 830 S.

Som legeringsmetall for sølv brukes kobber. For gull brukes både sølv og kobber.

Gehalten i metallet er lovbestemt i Norge. Den sist redigerte loven om varer av edelt metall mv. [edelmetalloven] er fra 2011.

Ansvarsmerket skal være registrert hos Patentstyret.

Historikk

Det eldste påbudet vi kjenner om stempling av gull- og sølvgjenstander i Norge, kom i 1314. De eldste stemplene er bumerker på enkelte stykker sølv fra middelalderen. Stemplene gjorde det mulig for den som ville klage på finheten, å spore gjenstanden tilbake til produsenten.

I 1491 ble det bestemt at forarbeidet sølv (gull kom sjelden inn i bildet) skulle forsynes med et «stadstegn», altså et bymerke. Merket var bynavnets kronede forbokstav. Det er bevart en del stykker med kronet O for Oslo og B for Bergen.

Med den fastere organiseringen av laug under renessansen ble lødighetsstempling brukt med større konsekvens. På 1700-tallet ble det oppnevnt guardeiner ved de større laugene. De skulle kontrollere at stemplingen ble gjennomført. Smågjenstander som smykker, filigransarbeider og lignende var overalt unndratt stemplingsplikt.

Et fullstendig sett norske sølvstempler fra laugstiden har:

  1. bymerke, gjerne i form av et emblem
  2. mestermerke i form av bumerke, forbokstaver, på 1800-tallet ofte fullt navn
  3. guardeinmerke med dennes forbokstav og W. (W fordi «guardein» i eldre språk ble skrevet «wardein»). I mester- og guardeinmerket er ofte årstall felt inn.

Fra 1800-tallet påføres ofte:

  1. finhetsmerke, 13 ½ L. (lodd)
  2. årsmerke, som angis med helt årstall eller de to siste sifrene
  3. månedsmerke, som angis enten ved tallet i månedenes rekke eller ved et zodiaktegn

Fra 1700-tallet har svenskene påført et statskontrollmerke, «tre kronor», og en bokstav som etter et bestemt system angir året for stemplingen.

Skandinaviske lødighetsstempler er gjerne plassert under bunnen av gjenstanden, mens britene plasserer stemplene etter hverandre på et synlig sted på gjenstanden. Fra 1544 har en gående løve garantert «sterling quality»-sølv fra London, og fra samme år har britene brukt årsbokstaver etter sitt eget system.

Forskerne har greid å identifisere de fleste by- og mestermerker. Ved å studere eldre tiders lovgivning har de også kunnet tidfeste de forskjellige formene for lødighetsstempling. Dette materialet er samlet i trykte lister, som er av uvurderlig nytte for samlere og museumsfolk når de skal bestemme et stykke gammelt sølv.

Under den gradvise oppløsningen av laugene på 1800-tallet fikk gullsmedene rett til å sette lødighetsstempler også på importerte gjenstander som de omsatte, og fra 1842 gjelder stemplingen ikke nødvendigvis for produsent.

I 1887 begynte arbeidet med å legge finhetsmålingene om til metrisk mål. Fra 1891 ble det lovbestemt at de minste finhetene i Norge skulle være 585/1000 for gull og 830/1000 for sølv.

Ekstern lenke

Loven om varer av edelt metall mv. [edelmetalloven] hos Lovdata.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg