Servitutt, en begrenset bruksrett eller rådighetsrett over annens eiendom. Vanlige eksempler på servitutter er veirett, båtfeste eller biloppstillingsplass. Servitutter kan høre til en eiendom (reell servitutt/realservitutt), for eksempel slik at eiendom A har veirett over eiendom B. Rettighetene kan også være knyttet til en person (personlig servitutt), for eksempel at NN har veirett over eiendom A.

Servitutten kan enten gi rett til en bestemt bruk, f.eks. hugstrett, beiterett, veirett (positiv servitutt), eller den kan gå ut på rett til å forby eieren å utnytte eiendommen på bestemte måter, f.eks. byggeforbud, villaklausul (negativ servitutt).

Servitutter stiftes oftest ved avtale. For å få rettsvern mot tredjemann må avtalen tinglyses. Positive servitutter kan også stiftes ved hevd, men dersom retten ikke fremgår av en for brukens skyld anbrakt fast innretning, er hevdstiden 50 år, mot ellers 20; dette gjelder imidlertid ikke for rett til nødvendig vei eller opplagsplass.

Omfanget av og innholdet i servitutter reguleres først og fremst av partenes avtaleforhold. Alminnelige lovregler om servitutter finnes i servituttlova, lov av 29. november 1968 om særlege råderettar over framand eigedom. Loven har blant annet bestemmelser om utøvelse av servituttrådigheten, om flytting, omregulering og avløsing av servitutter, og om avhendelse. I et særskilt avsnitt om bruksrettigheter i skog finnes en rekke begrensninger med sikte på å verne om skogen.

  • Falkanger, Thor (2011) Fast eiendoms rettsforhold, 4. utgave. (Finn boken)
  • Falkanger, Thor og Aage Falkanger: Tingsrett, 8. utg, 2016, (Finn boken)
  • Strøm Bull, Kirsti og Nikolai Winge (2009) Fast eiendoms rettsforhold - Kort og godt. (Finn boken)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.