Lek, fysisk eller psykisk aktivitet som ikke synes å ha noe (eksplisitt) mål utover seg selv. Lek forekommer hos dyr og mennesker og i alle aldere. Hos barn er lek en fremtredende aktivitet. Lek er en viktig del av barns sosialisering og kultur, og finnes i ulike former og i ulikt omfang i alle samfunn. Se også leketøy.

De fleste lekene er tradisjon, det vil si former som har levd i flere «generasjoner» barn. Også lekene finnes i varianter, det vil si at en lek ikke har en og samme form i alle barnegrupper. Mange lek-former er blitt spredt over et stort geografisk område, men det er umulig å påvise når eller hvordan det har skjedd, hvor de forskjellige lekene kommer fra eller hvor gamle de er.

Barn over store deler av verden godtar de samme formene for lek. Mange lek-former har på kort tid blitt spredt så å si over hele verden, for eksempel hoppe strikk og hoppe tau.

Til å begynne med leker barnet alene; på et litt senere alderstrinn kan det leke ved siden av andre barn, men fremdeles opptatt av sin egen lek, parallell-lek; etter hvert utvikler det seg til samlek mellom 2, 3 og flere barn, og fra 5–7-årsalderen foregår lek ofte i store grupper. Ofte inngår det da i leken bestemte regler som alle retter seg etter. De forskjellige former for lek hos barn kan vi ordne i tre hovedgrupper:

1) Funksjonslek, hvor det viktigste er at muskler og sanser er i funksjon; barnet hopper, løper, ser på ting som rører seg, hører på lyder, tar i ting, bærer på ting og så videre, dominerer i 1–2-årsalderen.

2) Fiksjonslek (eller illusjonslek), hvor barnet lever seg inn i en rolle eller later som om andre ting og vesener er noe annet enn de egentlig er (leke far, mor og barn, leke butikk, leke tog og så videre). Her spiller fantasien en stor rolle. Fiksjonslek er svært vanlig i 3–5-årsalderen.

3) Konstruksjonslek, hvor forskjellige slags materialer brukes for å oppnå bestemte formål (bygge med klosser, grave i sand, klippe og klistre, modellere, tegne, skrive, snekre, sy og så videre). Denne formen for lek blir mer og mer dominerende i 4–6-årsalderen.

Det har vært fremsatt forskjellige teorier for å forklare lek hos barn.

  1. Rekreasjonsteorien hevder at lek har den funksjon å gi hvile fra det målrettede, viljebestemte arbeid; ved at individet følger sine frie innfall og sin fantasi, hviler de sjelelige energier som ellers er i bruk.
  2. Kraftoverskuddsteorien hevder at lekens oppgave er å gi utløp for krefter som ikke blir brukt, den er altså en slags sikkerhetsventil for affektlivet.
  3. Innøvelsesteorien hevder at lek er et forarbeid for og en foreløpig innøvelse av alvorlige virksomheter. Lek er altså en av hovedveiene til bearbeidelse av erfaringer.
  4. Psykoanalytisk teori antar at lek uttrykker barnets behov, vanskeligheter og konflikter.

Ved siden av at barns spontane aktivitet uttrykker seg gjennom lek, har denne også til alle tider vært brukt i pedagogikken til innlæring av kunnskap, utvikling av arbeidsevne og oppøving i sosial disiplin. Lek er også blitt et viktig ledd til undersøkelse og behandling av barn med atferdsvanskeligheter og nervøse trekk (se lekediagnostikk, leketerapi).

Barns lek er et viktig forskningsområde også for etnologer og folklorister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.