Anker. Forskjellige ankere fra eldre og nyere tid: 1) gammelt steinanker, 2) dregg, 3) Osebergskipets stokkanker, stokken (av tre) mangler, 4) nyere stokkanker, 5) patentanker, 6) moderne lettvekts patentanker, 7) ploganker, 8) paraplyanker.

KF-bok. begrenset

Redskap som, sammen med et ankertau eller kjetting, kan holde et fartøy fast i havbunnen. En egyptisk freske fra ca. 4000 f.Kr. viser et fartøy til ankers – med et rep fastgjort til en stein på bunnen. I vikingtiden har de første ankere vært en stein med gjennomgående hull til fastgjøring av ankertauet. En videre utvikling var steinanker med trefluker (-fliker) (fig. 1). Dagens handelsskip har vanligvis to store baugankere og ett reserveanker. Dimensjonene på ankrene med tilhørende deler er underlagt bestemte krav fra myndigheter og klassifikasjonsselskaper. Store ankere kan veie 10 tonn og mer. Ankerkjettingen festes til ringen på ankeret med en ankersjakkel samt en svivel. Kjettingen går fra ankerspillet ut gjennom ankerklyssene, dvs. grove rør som går gjennom dekket og på skrå ut av skipssidene forut. Flytende petroleumsborerigger har vanligvis 2 ankere i hvert hjørne, med ca. 1000 m kjetting eller stålwire på store vinsjer/spill for oppankring på dyp inntil 200 m. Ankrene bringes i posisjon og slippes ut av taubåter med spesialutstyr.

Typer. I dag skjelnes mellom fem hovedtyper av anker: dregg, stokkanker, patentanker, ploganker og paraplyanker (se også drivanker).

Dregg (fig. 2) er vanlig betegnelse på ankere til mindre båter. De har tre eller flere armer og ingen stokk, og veier fra ca. 5 kg og oppover.

Stokkankeret var så godt som enerådende fra oldtiden til ca. 1900. Den eldste fremstilling av et stokkanker finnes på en mynt fra kong Dareios' tid, ca. 500 f.Kr. Stokkanker kunne være laget av tre, belastet med bly eller jern. Osebergskipets stokkanker (fig. 3) er usedvanlig vakkert utført, men veier bare 9,8 kg. Stokken var av eik og meget lang, mer enn dobbelt så lang som ankerets lengde. Helt opp til vår tid finnes stokkanker av jern med stokk av tre (eik). Et stokkanker består av leggen, stokken, ringen og armene med flukene ytterst (fig. 4). Stokken blir liggende vannrett på bunnen, slik at den ene fluken graver seg ned i bunnen. Leirbunn gir best feste.

Patentankeret (fig. 5 og 6) har vært det vanlige skipsanker siden ca. 1900. Armene kan svinge sammen ca. 45° hver vei, slik at begge går ned i bunnen. En fordel er at de kan hives helt inn i ankerklysset. Innhivning av et stokkanker er annerledes brysomt.

Plogankeret (fig. 7) er mye brukt på lystbåter pga. sine beskjedne yttermål.

Paraplyankeret (fig. 8) anvendes særlig til forankring av fyrskip.

Symbolikk. Ankeret ble tidlig tatt opp som et kristent symbol (antakelig pga. stokkankerets korsform) og symboliserer tradisjonelt håpet. Ankeret er videre et vanlig symbol for sjøfarten. På sjøkart er det symbolet for ankerplass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.