Ankertatovering, av . CC BY 2.0

anker

Mange store, eldre ankere står utstilt på land som et viktig symbol på sjøfartens betydning.

Shutterstock.

Anker er et redskap som sammen med et ankertau eller kjetting, kan holde et fartøy fast i havbunnen slik at fartøyet blir liggende på sjøen uten å drive av.

Ankerets funksjon

Anker kan brukes til å legge en båt i ro på en plass der det ikke er mulig å fortøye til land.
Av /Unsplash.

De fleste anker er konstruert for å grave seg ned når de blir trukket vannrett langs havbunnen. Derfor trenger også et anker store mengder med utlagt tau eller kjetting for å oppnå den vannrette bevegelsen på bunnen. En hovedregel for ankring med lystbåt er å slippe ut tre ganger vannets dybde med ankerkjetting, og fem ganger ved bruk av tau. Ligger eksempelvis fartøyet i en bukt med ti meter dybde, legges det ut 30 meter kjetting. Da vil vekten av utlagt kjetting/tau og ankerets gravende effekt jobbe sammen for å holde fartøyet fast. Ved sterkere vind eller sjø, legges det ut mer kjetting. Når ankeret er satt vil båten trekkes fra ankeret og svaie med vindretningen, dette kalles å ligge på svai.

Utvikling

En egyptisk freske fra rundt 4000 før vår tidsregning, viser et fartøy til ankers – med et rep fastgjort til en stein på bunnen. I vikingtiden har de første ankere vært en stein med gjennomgående hull til fastgjøring av ankertauet. En videre utvikling var steinanker med trefluker (-fliker) (se figur 1).

Dagens handelsskip har vanligvis to store baugankere og ett reserveanker. Dimensjonene på ankrene med tilhørende deler er underlagt bestemte krav fra myndigheter og klassifikasjonsselskaper. Store ankere kan veie ti tonn og mer. Ankerkjettingen festes til ringen på ankeret med en ankersjakkel og svivel. Kjettingen går fra ankerspillet ut gjennom ankerklyssene, det vil si grove rør som går gjennom dekket og på skrå ut av skipssidene forut.

Flytende petroleumsborerigger har vanligvis to ankere i hvert hjørne, med cirka 1000 m kjetting eller stålwire på store vinsjer/spill for oppankring på dyp inntil 200 meters dyp. Ankrene bringes i posisjon og slippes ut av taubåter med spesialutstyr.

Typer

Forskjellige ankere fra eldre og nyere tid: 1) gammelt steinanker, 2) dregg, 3) Osebergskipets stokkanker, stokken (av tre) mangler, 4) nyere stokkanker, 5) patentanker, 6) moderne lettvekts patentanker, 7) ploganker, 8) paraplyanker.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I dag er det fem generelle hovedtyper av anker: dregg, stokkanker, patentanker, ploganker og paraplyanker. I tillegg finnes drivanker, som ikke holder fartøyet fast til bunnen, men som sinker drift.

Dregg

Dregg (figur 2) er vanlig betegnelse på ankere til mindre båter. De har tre eller flere armer og ingen stokk, og veier fra cirka fem kg og oppover.

Stokkanker

Stokkankeret var så godt som enerådende fra oldtiden til rundt 1900. Den eldste fremstillingen av et stokkanker finnes på en mynt fra kong Dareios' tid, rundt 500 fvt. Stokkanker kunne være laget av tre, belastet med bly eller jern. Osebergskipets stokkanker (figur 3) er usedvanlig nøye lagd, og veier rundt ti kg. Stokken var av eik og uvanlig lang, mer enn dobbelt så lang som ankerets lengde. Helt opp til vår tid finnes stokkanker av jern med stokk av eiketre. Et stokkanker består av leggen, stokken, ringen og armene med flukene ytterst (figur 4). Stokken blir liggende vannrett på bunnen, slik at den ene fluken graver seg ned i bunnen. Leirbunn gir best feste.

Patentanker

Patentankeret (figur 5 og 6) har vært det vanlige skipsankeret siden cirka 1900. Armene kan svinge sammen rundt 45° hver vei, slik at begge går ned i bunnen. En fordel er at de kan hives helt inn i ankerklysset og da ligge låst inntil skroget under fart.

Ploganker

Et lite ploganker med kjetting klar til bruk i baugen av en fritidsbåt.
Av /Unsplash.

Plogankeret (figur 7) er mye brukt på lystbåter på grunn av sine beskjedne yttermål. I likhet med andre ankertyper setter ankeret seg godt fast i leire. I grus, mudder og sand kan ankeret feste seg dårligere, men kompenseres ofte ved å legge ut mer kjetting. Et fartøy på rundt åtte-ti tonn kan ha et anker på 25 kilo.

Paraplyankeret

Paraplyanker (figur 8) har særlig blitt brukt til forankring av fyrskip.

Ankeret som symbol

Ankeret har gjennom historien vært symboltungt og var ofte å se som tatoveringer på sjøfolk og symboliserer gjerne noe trygt og sikkert i kontrast til det åpne havet. I sjøkart indikerer symbolet en ankringsplass. De fleste maritime miljø har varianter av ankersymbolet i bruk. Innenfor kristendommen representerer ankersymbolet håp.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg