Lov om vern mot smittsomme sykdommer av 8. mai 1994 nr. 55.

Smittevernloven har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer. Smittevern skal foregå ved å forebygge smittsomme sykdommer og ved å motvirke til at de overføres i befolkningen, og ved å motvirke at sykdommer føres inn i Norge fra andre land eller ut av Norge til andre land.

Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner arbeidet sitt med smittevern. Smittevernloven skal også sikre at rettsikkerheten til den enkelte ivaretas. Med hjemmel i smittevernloven er det gitt en rekke forskrifter som skal hjelpe til å nå disse målene.

Smittevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder som hovedregel for alle som oppholder seg i Norge.

I smittevernloven er det definert hva som i loven menes med «smittsom sykdom», «en smittet person», «allmennfarlig smittsom sykdom», og «alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom»

Smittevernloven har regler om informasjon til smittede personer. Behandlende lege skal blant annet gi informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter, samt veiledning om hva den smittede kan gjøre for å unngå å smitte andre. Smittevernloven har videre regler for når en lege kan unntas fra taushetsplikten i situasjoner hvor det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. Legen skal i slike situasjoner som hovedregel søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede.

En lege har etter smittevernloven meldeplikt ved enkelte smittsomme sykdommer og sykepleier og jordmor har varslingsplikt. Ved utbrudd eller fare for utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom kan Helsedirektoratet pålegger leger, sykepleiere og jordmødre en mer omfattende meldings og varslingsplikt.

Smittevernloven har regler om mulighetene for undersøkelse av befolkningen, blant annet av arbeidstakere som kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smittsom sykdom i sitt arbeid, for grupper av befolkningen eller for gravide. Dette kan gjøres ved forskrift. For pasienter er det direkte lovhjemmel for at en helseinstitusjon kan kreve at en pasient lar seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom.  

En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom skal innhente samtykke av pasienten til å foreta undersøkelser som kartlegger om det foreligger allmennfarlig smittsom sykdom. En lege har også, når han eller hun har kunnskap eller mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom, plikt til å foreta smitteoppsporing dersom det er mulig eller hensynet til smittevernet krever det. Smitteoppsporing handler blant annet om å spørre den smittede hvem smitten kommer fra og kan være overført til for så å kontakte disse eller få en bekreftelse på at de som er eller kan være smittet er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Smittevernloven har videre regler om i hvilken utstrekning blod, serum og annet biologisk materiale fra mennesker kan analyseres med tanke på en smittsom sykdom. Hovedregelen er at slike analyser krever samtykke fra de personene prøvene stammer fra.

Smittevernloven har også regler om vaksinering og immunisering av befolkningen og i hvilken utstrekning befolkningen kan pålegges å ha plikt til å vaksinere seg. Smittevernloven har videre regler om andre smitteverntiltak slik som stengning av skoler, flyplasser, butikker, kommunikasjoner med videre. En person med allmennfarlig smittsom sykdom kan også forbys å gå på arbeid eller delta i undervisning, og loven gir hjemmel for å gi forskrift om karantenebestemmelser. I tillegg har smittevernloven bestemmelser om transport av smittefarlig materiale, obduksjon, forholdsregler i forbindelse med gravferd og transport av lik.

Smittevernloven gir også bestemmelser for å fastsette ved forskrift regler om tiltak for å motvirke sykehusinfeksjoner. Helse- og omsorgsdepartementet eller Helsedirektoratet kan også pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller deler av den. Smittevernloven har også bestemmelser om plikt for helsepersonell til få opplæring med videre i de særlige oppgaver som smittevernarbeidet krever, og om andre myndigheters (blant annet politi, tollvesen, havnevesen og mattilsynet) plikt til å være oppmerksom i forhold til smittsomme sykdommer. Andre myndigheter har også plikt til å bistå for å kunne oppfylle bestemmelsene i eller i medhold av smittevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Smittevernloven har bestemmelser om hva som kreves av en person som har grunn til å anta at han eller hun eller noen vedkommende har omsorg for er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom. Pliktene går blant annet ut på å oppsøke lege for nødvendig undersøkelse, gi nødvendige opplysninger om hvem eller hva som kan være smittekilden. En person med allmennfarlig smittsom sykdom kan tvinges til slik undersøkelse dersom bestemte vilkår er oppfylt. Smittevernloven har også bestemmelser som isolering og tvungen isolering. Ved tvang skal saken prøves for smittevernnemnda. Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36.

Smittevernloven har bestemmelser om rettigheter til smittevern. Smittevernhjelp er å anse som en del av rett til nødvendig helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven.

Smittevernloven har bestemmelser om administrative organer og deres myndighet. Loven spesifiserer hvilke oppgaver og ansvar ved smitte og smittevern som kommunene, fylkeslegene, de regionale helseforetakene, fylkesmennene, smittevernnemnda, nasjonalt folkehelseinstitutt, helsedirektoratet og Statens helsetilsyn har. Kongen, som i praksis vil si regjeringen, har også særlig fullmakt til å gi bestemmelser av lovmessig innhold for å trygge folkehelsen når et utbrudd eller fare for utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen og det foreligger fare ved å vente.

Med unntak av enkelte plikter som pålegges en smittet person samt plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen, straffes overtredelse av smittevernloven etter bestemmelsene i straffeloven § 156 eller § 357. Skade på grunn av påbudte eller anbefalte vaksiner plikter staten som hovedregel å erstatte.

Klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak avgjøres av fylkesmannen.

Smittevernloven (Lovdata)

Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften)

FOR 2009-10-02 nr 1229: Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram

FOR 1995-01-01 nr 100: Forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer

Blodforskriften

FOR 1996-07-05 nr 700: Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet – antibiotikaresistente bakterier

FOR 1998-12-22 nr 1432: Forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål

Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd

Folkehelseinstituttet

Smittevern i helsetjenesten (Folkehelseinstituttet)

Vaksiner i Norge (helsenorge.no)

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.