pasient- og brukerrettighetsloven

Loven het på vedtakelsestidspunktet pasientrettighetsloven, men etter en lovendring sommeren 2011 med ikrafttredelse fra 1. januar 2012 ble navnet endret til pasient- og brukerrettighetsloven. Eldre litteratur henviser derfor til pasientrettighetsloven. Navneendringen har sammenheng med at det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester ble opphevet, og pasient- og brukerrettigheter knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester er nå samlet i det som tidligere het pasientrettighetsloven.

Loven gjelder i utgangspunktet for alle som oppholder seg i Norge. Imidlertid kan Kongen (regjeringen) i forskrift gjøre unntak fra lovens regler om rett til helse- og omsorgstjenester og transport (pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2) for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket.

Pasient- og brukerrettighetsloven definerer lovens forståelse av pasient, pasientens pårørende, helsehjelp, helse- og omsorgstjenesten, helsepersonell og bruker. Lovens definisjoner er bestemmende når de nevnte begrepene brukes i lovens tekst.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer pasienters rett til helse- og omsorgstjenester og transport. Med rett til helse- og omsorgstjenester inngår pasienters rett til nødvendig helsehjelp fra kommunens helse- og omsorgstjeneste og fra spesialisthelsetjenesten. Videre reguleres pasienters rettigheter i tilknytning til fastlegeordningen, deres rett til vurdering og fornyet vurdering, til valg av sykehus og til individuell plan. Loven gir også rettigheter til de som har særlig tyngende omsorgsarbeid i form av et vedtak på tiltak som skal lette omsorgsbyrden.

Fra 1. januar 2015 fikk personer med langvarig og stort behov for personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven rett til brukerstyrt personlig assistent (BPA).

I 2016 kom en ny bestemmelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 e, som slår fast at en pasient eller bruker har rett til sykehjem eller tilsvarende bolig «dersom dette etter en helse- og omsorgsfaglig vurdering er det eneste tilbudet som kan sikre pasienten eller brukeren nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester». Bestemmelsen begynte å virke fra 1. juli 2016. Året etter, med virkning fra juli 2017, ble det også en rettighet for pasient eller bruker som venter på sykehjemsplass eller tilsvarende bolig og som oppfyller kriteriene for å få dette, men som med forsvarlig hjelp kan bo hjemme mens de venter, at de har rett til vedtak om at de har rett på sykehjemsplass eller tilsvarende bolig. Med virkning fra 15. september 2016 ble det også en rettighet i ny § 2-5 a å få oppnevnt en kontaktlege for pasienter som har alvorlig sykdom, skade eller lidelse, og som har behov for behandling eller oppfølging av spesialisthelsetjenesten av en viss varighet.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer pasientens og brukerens rett til medvirkning og pasientens og brukerens rett til informasjon. Loven slår fast at en pasient skal ha den informasjonen som er nødvendig for å forstå sin helsetilstand, hva helsehjelpen innebærer og mulige risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. Loven har bestemmelser om når informasjon kan gis til pasientens pårørende og om informasjon til pasienter som er mellom 12 og 16 år. For barn under 12 år er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som får informasjonen på barnets vegne. Er barnet mellom 12 og 16 år får både foreldre og barn informasjon, med mindre barnet ikke ønsker dette av grunner som bør respekteres. Foreldre kan få informasjon også når barnet er mellom 16 og 18 år, på tross av at den helserettslige myndighetsalderen er 16 år, dersom informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter skal få informasjon og bli hørt. Barnets mening skal tillegges vekt, og jo eldre og mer modent barnet er jo mer vekt skal det legges på hva barnet mener. Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om når informasjon ikke skal gis og om at helsepersonell så langt som mulig skal sikre at den som har mottatt informasjonen har forstått denne. Pasient- og brukerrettighetsloven slår også fast at helsepersonell har taushetsplikt om alle personlige opplysninger de får om pasientene.

Det følger av loven at informasjonen skal være tilpasset pasientens eller brukerens personlige muligheter til å motta informasjonen og forstå denne. Helsepersonell skal formidle informasjonen på en hensynsfull måte og så langt som mulig forsikre seg om at den som har fått informasjonen har forstått innholdet i informasjonen og hva informasjonen betyr for vedkommendes situasjon.

Brukermedvirkning er sentralt i helse- og omsorgsretten. I helse- og omsorgsretten har en pasient eller bruker rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Medvirkningen skal tilpasses den enkeltes forutsetninger for å delta og det det skal tilrettelegges for barns deltakelse. Når det er tale om å sette sammen et tjenestetilbud skal dette utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Dreier det seg om sykehjems- eller annen institusjonsplass, om helsetjenester i hjemmet, støttekontakt, praktisk bistand, opplæring, pårørendestøtte og brukerstyrt personlig assistanse, skal det legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utformingen av tjenestetilbudet etter helse- og omsorgstjenesteloven.

Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at helsehjelp til en pasient som hovedregel bare kan gis dersom pasienten har samtykket. Dersom pasienten ikke samtykker, må det foreligge lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at et samtykke til helsehjelp skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om krav til samtykkets form, om hvem som har samtykkekompetanse, og om hvem som samtykker på vegne av mindreårige pasienter. Loven har videre regler om hvordan avgjørelser for pasienter som har mistet eller redusert samtykkekompetanse skal tas, om hvordan avgjørelser for pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen skal tas, og om hvordan avgjørelser for pasienter som er umyndiggjort skal tas.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om retten til journalinnsyn og slår fast at pasienten og brukeren som hovedregel har rett til innsyn i sin journal med tilhørende bilag. Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om retting og sletting av journal og om pasientens og brukerens rett til å motsette seg utlevering av journal eller opplysninger i journal.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer barns rett til nødvendig helsehjelp, barns rett til å være sammen med minst én av foreldrene (eller andre med foreldreansvaret) dersom barnet må oppholde seg i en helseinstitusjon. Pasient- og brukerrettighetsloven har videre regler om barns rett til å bli aktivisert og stimulert mens det er i helseinstitusjonen og skolebarns rett til undervisning mens det oppholder seg i helseinstitusjonen. Pasient- og brukerrettighetsloven har også regler om barns partsrettigheter. Barn skal få informasjon, høres og få mulighet til å medvirke. Fra 1. august 2022 vil familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, ha rett til barnekoordinator (i henhold til en lovendring datert 11. juni 2021 nr. 78).

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om pasienters og brukeres rett til å klage, om klagens form og innhold og om frist for å klage. Pasient- og brukerrettighetsloven har videre regler om pasientens og brukerens rett til å anmode om en vurdering av mulige pliktbrudd som de mener er begått av helsepersonell. Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om formålet med et pasient- og brukerombud, om pasient- og brukerombudets arbeidsområde og ansvar for ordningen, om hvem som kan henvende seg til pasient- og brukerombudet, om behandling av henvendelser, om pasient- og brukerombudets rett til å få opplysninger samt adgang til helse- og omsorgstjenestens lokaler, og om pasient- og brukerombudets oppgaver.

I Norge har pasientbehandlingen i et historisk perspektiv vært preget av en paternalistisk tradisjon. Det innebar at det var legene som i praksis styrte pasientbehandlingen og den behandlende legens faglige og personlige oppfatninger var i større utstrekning enn i dag avgjørende for den pasientbehandlingen som ble gitt. Legenes utstrakte autoritet til å bestemme pasientbehandlingen var gitt av samfunnet, og i den første loven om legers rettigheter og plikter som ble gitt i 1927 var det legenes perspektiv som var utgangspunktet for reguleringen av rettsforholdet mellom samfunnet, leger og pasienter. Enkelte av legenes plikter utgjorde imidlertid rettigheter for pasientene slik som taushetsplikten og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp.

En endring i retning av pasientfokus kom ved sykehusloven av 1969 som blant annet gav sykehus og fødestuer en plikt til å ta imot pasienter i øyeblikkelig hjelp-situasjoner. På 1980-tallet kom det flere lover og forskrifter som svekket den paternalistiske tradisjonen. I samme tidsrom ble det klart at det var behov for å styrke pasientenes rettigheter, og rettighetstenkningen ble en større realitet i helsevesenet. I 1980- og 1990-årene vokste det også fram et ønske om mer politisk styring av helsevesenet. Legeloven av 1980, som erstattet loven om legers rettigheter og plikter av 1927, inneholdt langt flere plikter for legene som utgjorde rettigheter for pasientene. Legeloven ble opphevet da helsepersonelloven (av 2. juli 1999 nr. 64) trådte i kraft 1. januar 2001. Rettighetstenkningens inntog i 1980-årene resulterte i at vi fikk en egen lov om pasientenes rettigheter. Pasient- og brukerrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), som tidligere het pasientrettighetsloven, regulerer pasienters og brukeres rett til helse- og omsorgstjenester, og pasienters og brukeres rettigheter i form av formelle saksbehandlingsregler som skal sikre at rettighetene oppfylles.

Fra midten av 2000-tallet har politikerne arbeidet for en sammenhengende helsetjeneste. Det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester ble som et ledd i dette arbeidet opphevet, og helsepersonellovens bestemmelser om yrkesutøvelse utvidet til å omfatte tjenester som hørte under den opphevede sosialtjenesteloven. Samtidig endret pasientrettighetsloven navn til pasient- og brukerrettighetsloven. Det er i dag en felles helse- og omsorgstjeneste med felles regelverk, herunder en felles klage- og tilsynsinstans.

• helse- og omsorgstjenester
• pasient
• bruker

• Pasient- og brukerrettighetsloven hos Lovdata
• Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos lege
• Forskrift om stønad til helsetjenester mottatt i et annet EØS-land
• Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon
• Prioriteringsforskriften
• Syketransportforskriften

• Syse, Aslak (2009). Pasientrettighetsloven med kommentarer, tredje utgave, Oslo, Gyldendal Akademisk.
• Kjønstad, Asbjørn (2005). Helserett – pasienters og helsearbeideres rettsstilling, første utgave, Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.