pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetslovens formål er å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Formålet skal oppnås ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Loven har også som formål å fremme tillitsforholdet mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten, samt bidra til å fremme sosial trygghet og ivareta respekten for den enkelte pasients og brukers liv, integritet og menneskeverd.

Loven het på vedtakelsestidspunktet pasientrettighetsloven, men etter en lovendring sommeren 2011 med ikrafttredelse fra 1.1.2012 ble navnet endret til pasient- og brukerrettighetsloven. Foreløpig henviser derfor mye av litteraturen til pasientrettighetsloven. Navneendringen har sammenheng med at det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester ble opphevet og pasient- og brukerrettigheter knyttet til kommunale helse- og omsorgstjenester er nå samlet i det som tidligere het pasientrettighetsloven.

Loven gjelder i utgangspunktet for alle som oppholder seg i riket. Imidlertid kan Kongen i forskrift gjøre unntak fra lovens regler om rett til helse- og omsorgstjenester og transport (pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2) for personer som ikke er norske statsborgere eller ikke har fast opphold i riket.

Pasient- og brukerrettighetsloven definerer lovens forståelse av pasient, pasientens pårørende, helsehjelp, helse- og omsorgstjenesten, helsepersonell og bruker. Lovens definisjoner er bestemmende når de nevnte begreper brukes i lovens tekst.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer pasienters rett til helse- og omsorgstjenester og transport. Med rett til helse- og omsorgstjenester inngår pasienters rett til nødvendig helsehjelp fra kommunes helse- og omsorgstjeneste og fra spesialisthelsetjenesten. Videre reguleres pasienters rettigheter i forhold til fastlegeordningen, deres rett til vurdering og fornyet vurdering, til valg av sykehus og til individuell plan. Loven gir også rettigheter til de som har særlig tyngende omsorgsarbeid i form av krav på tiltak som skal lette omsorgsbyrden.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer pasientens og brukerens rett til medvirkning og pasientens og brukerens rett til informasjon. Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at en pasient skal ha den informasjonen som er nødvendig for å forstå sin helsetilstand, hva helsehjelpen innebærer og mulige risikoer og bivirkninger av helsehjelpen. Loven har bestemmelser om når informasjon kan gis til pasientens pårørende og om informasjon til pasienter som er mellom 12 og 16 år. For barn under 12 år er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som får informasjonen på barnets vegne. Er barnet mellom 12 og 16 år får både foreldre og barn informasjon, med mindre barnet ikke ønsker dette av grunner som bør respekteres. Foreldre kan få informasjon også når barnet er mellom 16 og 18 år, på tross av at den helserettslige myndighetsalderen er 16 år, dersom informasjonen er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret. Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om når informasjon ikke skal gis og om at helsepersonell så langt som mulig skal sikre at den som har mottatt informasjonen har forstått denne. Pasient- og brukerrettighetsloven slår også fast at helsepersonell har taushetsplikt om alle personlige opplysninger de får om pasientene.

Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at helsehjelp til en pasient kan som hovedregel bare gis dersom pasienten har samtykket. Dersom pasienten ikke samtykker må det foreligge lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at et samtykke til helsehjelp skal være gyldig må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om krav til samtykkets form, om hvem som har samtykkekompetanse, og om hvem som samtykker på vegne av mindreårige pasienter. Loven har videre regler om hvordan avgjørelser for pasienter som har mistet eller redusert samtykkekompetanse skal tas, om hvordan avgjørelser for pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen skal tas, og om hvordan avgjørelser for pasienter som er umyndiggjort skal tas.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om retten til journalinnsyn og slår fast at pasienten og brukeren som hovedregel har rett til innsyn i sin journal med tilhørende bilag. Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om retting og sletting av journal og om pasientens og brukerens rett til å motsette seg utlevering av journal eller opplysninger i journal.

Pasient- og brukerrettighetsloven regulerer barns rett til nødvendig helsehjelp, barns rett til å være sammen med minst en av foreldrene (eller andre med foreldreansvaret) dersom barnet må oppholde seg i en helseinstitusjon. Pasient- og brukerrettighetsloven har videre regler om barns rett til å bli aktivisert og stimulert mens det er i helseinstitusjonen og skolebarns rett til undervisning mens det oppholder seg i helseinstitusjonen. Pasient- og brukerrettighetsloven har også regler om barns partsrettigheter.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om pasienters og brukeres rett til å klage, om klagens form og innhold og om frist for å klage. Pasient- og brukerrettighetsloven har videre regler om pasientens og brukerens rett til å anmode om en vurdering av mulige pliktbrudd som de mener er begått av helsepersonell. Pasient- og brukerrettighetsloven slår fast at forvaltningslovens regler om behandling av klager over enkeltvedtak gjelder så langt de passer.

Pasient- og brukerrettighetsloven har regler om formålet med et pasient- og brukerombud, om pasient- og brukerombudets arbeidsområde og ansvar for ordningen, om hvem som kan henvende seg til pasient- og brukerombudet, om behandling av henvendelser, om pasient- og brukerombudets rett til å få opplysninger samt adgang til helse- og omsorgstjenestens lokaler, og om pasient- og brukerombudets oppgaver.

I Norge har pasientbehandlingen i et historisk perspektiv vært preget av en paternalistisk tradisjon. Det innebar at det var legene som i praksis styrte pasientbehandlingen og den behandlende legens faglige og personlige oppfatninger var i større utstrekning enn i dag avgjørende for den pasientbehandlingen som ble gitt. Legenes utstrakte autoritet til å bestemme pasientbehandlingen var gitt av samfunnet, og i den første loven om legers rettigheter og plikter som ble gitt i 1927 var det legenes perspektiv som var utgangspunktet for reguleringen av rettsforholdet mellom samfunnet, leger og pasienter. Enkelte av legenes plikter utgjorde imidlertid rettigheter for pasientene slik som taushetsplikten og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp.

En endring i retning av pasientfokus kom ved sykehusloven av 1969 som blant annet gav sykehus og fødestuer en plikt til å ta imot pasienter i øyeblikkelig hjelp-situasjoner. På 1980 tallet kom det flere lover og forskrifter som svekket den paternalistiske tradisjonen. I samme tidsrom ble det klart at det var behov for å styrke pasientenes rettigheter og rettighetstenkningen ble en større realitet i helsevesenet. I 1980- og 1990- årene vokste det også fram et ønske om mer politisk styring av helsevesenet. Legeloven av 1980, som erstattet loven om legers rettigheter og plikter av 1927, inneholdt langt flere plikter for legene som utgjorde rettigheter for pasientene. Legeloven ble opphevet da helsepersonelloven (av 2. juli 1999 nr. 64) trådte i kraft den 1. januar 2001. Rettighetstenkningens inntog i 1980-årene resulterte i at vi fikk en egen lov om pasientenes rettigheter. Pasient- og brukerrettighetsloven (lov av 2. juli 1999 nr. 63), som tidligere het pasientrettighetsloven, regulerer pasienters og brukeres rett til helse- og omsorgstjenester, og pasienters og brukeres rettigheter i form av formelle saksbehandlingsregler som skal sikre at rettighetene oppfylles. 

Fra midten av 2000-tallet har politikerne arbeidet for en sammenhengende helsetjeneste. Det juridiske skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester ble som et ledd i dette arbeidet opphevet, og helsepersonellovens bestemmelser om yrkesutøvelse utvidet til å omfatte tjenester som hørte under den opphevede sosialtjenesteloven. Samtidig endret pasientrettighetsloven navn til pasient- og brukerrettighetsloven. Det er i dag en felles helse- og omsorgstjeneste med felles regelverk, herunder en felles klage- og tilsynsinstans.

  1. Syse, A. 2009. Pasientrettighetsloven med kommentarer, 3 utg. Oslo, Gyldendal Akademisk.
  2. Kjønstad, A. 2005. Helserett - pasienters og helsearbeideres rettsstilling, 1 utg. Oslo, Gyldendal Norsk Forlag.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.