I slutten av 1990-årene oppgav ca. 46 % av Georgias befolkning at de var kristne, hvorav knapt 37 % tilhørte Den georgisk ortodokse kirke. Den ledes av en katolikos-patriark med sete i Tbilisi.

Landet er delt i 15 bispedømmer (eparkier); det finnes åtte klostre, ett presteseminar og ett teologisk akademi. I Sovjettiden fant det sted en sterk sekularisering av befolkningen, mens 1980- og 1990-årenes nasjonalistiske strømninger førte til en viss oppblomstring av den georgiske kirken. Ca. 5,6 % tilhører den armenske kirken, 2,7 % den russisk-ortodokse kirken.

Muslimer (sunni) utgjør 11 % av befolkningen.

Øst-Georgia (Kartli) ble kristnet ca. 330, mens kristendommen ble statsreligion i Vest-Georgia (Lazika) i 523. Kirken måtte føre en langvarig kamp mot zoroastrismen, som stod sterkt blant adelen. Mot slutten av 400-tallet fikk biskopen i Øst-Georgia tittelen katolikos. Den georgiske kirken stod først under patriarken i Antiokia, men ble på 700-tallet selvstendig (autokefal). I 620-årene sluttet georgierne seg til den greske retning. Kirkens språk ble georgisk. Tbilisi ble erobret av araberne i 645, og islam vant en viss utbredelse.

I middelalderen ble det stiftet georgiske klostre både i Kaukasus og flere steder i Midtøsten; mange av disse, for eksempel Gelati i Georgia og Ton Iviron på Athos, ble kjente læresteder. Klosteret i Gelati står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv.

Kirken ble lagt under russisk styre (den Hellige synode) i 1811, og det ble gjort forsøk på å innføre slavisk liturgi. Stat og kirke ble atskilt og alle trosretninger likestilt i den georgiske forfatning av 1918. I 1943 fikk den georgiske kirken igjen sin selvstendige stilling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.