I slutten av 1990-årene oppgav ca. 46 % av Georgias befolkning at de var kristne, hvorav knapt 37 % tilhørte Den georgisk ortodokse kirke. Den ledes av en katolikos-patriark med sete i Tbilisi.

Landet er delt i 15 bispedømmer (eparkier); det finnes åtte klostre, ett presteseminar og ett teologisk akademi. I Sovjettiden fant det sted en sterk sekularisering av befolkningen, mens 1980- og 1990-årenes nasjonalistiske strømninger førte til en viss oppblomstring av den georgiske kirken. Ca. 5,6 % tilhører den armenske kirken, 2,7 % den russisk-ortodokse kirken.

Muslimer (sunni) utgjør 11 % av befolkningen.

Øst-Georgia (Kartli) ble kristnet ca. 330, mens kristendommen ble statsreligion i Vest-Georgia (Lazika) i 523. Kirken måtte føre en langvarig kamp mot zoroastrismen, som stod sterkt blant adelen. Mot slutten av 400-tallet fikk biskopen i Øst-Georgia tittelen katolikos. Den georgiske kirken stod først under patriarken i Antiokia, men ble på 700-tallet selvstendig (autokefal). I 620-årene sluttet georgierne seg til den greske retning. Kirkens språk ble georgisk. Tbilisi ble erobret av araberne i 645, og islam vant en viss utbredelse.

I middelalderen ble det stiftet georgiske klostre både i Kaukasus og flere steder i Midtøsten; mange av disse, for eksempel Gelati i Georgia og Ton Iviron på Athos, ble kjente læresteder. Klosteret i Gelati står på UNESCOs Liste over verdens natur- og kulturarv.

Kirken ble lagt under russisk styre (den Hellige synode) i 1811, og det ble gjort forsøk på å innføre slavisk liturgi. Stat og kirke ble atskilt og alle trosretninger likestilt i den georgiske forfatning av 1918. I 1943 fikk den georgiske kirken igjen sin selvstendige stilling.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.