Ole Didrik Lærum (ingeniør)

Lærum var født på Dale i Bruvik, vokste opp på Voss og var ferdig utdannet sivilingeniør fra NTH i Trondheim allerede som 21-åring. Etter å ha arbeidet som ingeniør ved byggingen av Flåmsbanen i 6 år på 1920-tallet, var han noen år ved NTH.

Fra 1933 arbeidet han som ingeniør og etter hvert i en lederstilling ved byggingen av den trans-iranske jernbanen hos det danske entreprenørfirmaet Kampsax i Iran. Dette var et enormt prosjekt, som på det meste involverte over 55 000 arbeidere. Traseen gikk gjennom vanskelig fjellterreng, og ved åpningen i 1938 ble denne jernbanestrekningen sett på som en stor ingeniørmessig bedrift.

Etter at jernbanelinjen var ferdigstilt, valgte Lærum å bli i Iran hvor Kampsax fortsatte sin virksomhet med bygging av veier og kornsiloer. Etter hvert ble han forfremmet til sjefingeniør. På grunn av andre verdenskrig ble Iran i 1941 besatt av britiske, amerikanske og sovjetiske tropper. De allierte var blitt bekymret for den økende tyske innflytelsen i landet. Det var dessuten viktig å sikre oljekildene for de alliertes krigføring. I tillegg var Iran strategisk plassert for transport av våpen og annet materiell inn til Sovjetunionen.

Det ville imidlertid kreve større utbedringer i infrastrukturen. Kampsax fikk her en viktig rolle. I stillingen som sjefingeniør hadde Lærum hovedansvaret for selskapets anleggsvirksomhet med vedlikehold og videre utbygging av transportnettet. Vekslende vær med ekstrem hete og snøstormer, samt landeveisrøvere kompliserte arbeidet. Foruten et tjuetalls flyplasser og videreutvikling av jernbanenettet ble det bygget 6000 kilometer med vei. Dette foregikk i nært samarbeid mellom Kampsax og britiske ingeniørtroppene i Royal Engineers.

Fra 1941 var Lærum også norsk generalkonsul i Teheran og rapporterte til den norske eksilregjeringens ambassadør i Moskva.

Andre verdenskrigs konfliktlinjer var tydelige også innad i Kampsax. I Danmark var selskapet blitt en del av den tyske krigsøkonomien. Iran-kontoret var imidlertid blitt avskåret fra hovedkontoret i Danmark og drev samarbeid med det britiske militæret. I 1943 sa Lærum opp sin stilling i selskapet i protest mot det han oppfattet som en tyskvennlig ledelse, og startet konsulent- og ingeniørfirmaet Nortrak.

I 1944 forlot Lærum og familien Teheran. I håp om å finne oppdrag til Nortrak, reiste Lærum sammen med familien først til Kario og deretter til Addis Abeba i Etiopia, hvor han i 1945 blant annet var rådgiver for keiser Haile Selassie.

For innsatsen som generalkonsul og entreprenør under krigen ble han utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs orden og av Dannebrogordenen.

Ole Didrik Lærum søkte alt i 1940 et ledig professorat i veg- og jernbanebygging ved NTH. På denne tiden kunne omfattende relevant arbeidspraksis kvalifisere til stilling som professor ved høyskolen. Lærum ble derfor innstilt som nummer én til stillingen selv om han ikke hadde vitenskapelige publikasjoner å vise til. På grunn av krigen og den tyske okkupasjonen måtte imidlertid ansettelsesprosessen stilles i bero. Da stillingen ble lyst ut på nytt, ble han igjen innstilt og begynte i stillingen 1. januar 1946. Som professor la han ned et viktig arbeid for å fornye undervisningen i samferdselsteknikk ved NTH. Han sa opp stillingen i 1965.

Etter at Norge kom inn i NATO i 1949 ble det på grunn av den kalde krigen satt i gang en storstilt utbygging av forsvarsanlegg over hele landet. Fra 1952 til 1954 hadde Lærum permisjon fra professoratet og arbeidet som anleggssjef i Forsvarets Anleggsdirektorat (FAD). Det var en statlig organisasjon i hovedsak finansiert av NATO-midler, som var involvert i utbygging av forsvarsanlegg og infrastruktur over hele landet – herunder den store flyplassutbyggingen som foregikk i perioden. Lærum fortsatte med konsulentvirksomhet for NATO og Luftfartsdirektoratet også etter at han var tilbake ved NTH. Han hadde også en rekke andre konsulentoppdrag for ulike entreprenører og industriaktører.

Lærum var også involvert i utviklingen av en strategi for norsk vegutbygging på 1960-tallet. Lærum satt i utvalget som utarbeidet forslaget til ny veglov i 1963 og var senere leder for Vegplanrådet i perioden 1964-1966. Han trakk seg imidlertid ut av dette arbeidet fordi han var uenig i at distriktspolitiske hensyn skulle trumfe kost/nytte-analysene som Lærum og flere andre av samferdselsingeniørene ønsket skulle ligge til grunn for utbyggingen.

Etter at Lærum gikk av fra NTH-professoratet i 1965, var han i tre år leder for et konsulentfirma i Bergen, men flyttet deretter tilbake til Trondheim. Her drev han konsulentvirksomhet inntil han døde i 1972 i en alder av 71 år.

• ingeniør
• jernbane
• Norges tekniske høgskole
• samferdsel

• Andersen, Steen, De gjorde Danmark større – De multinationale danske entreprenørfirmaer i krise og krig 1919–1947. Lindhardt og Ringhof, 2005.
• Boisen, I., Banen skal bygges paa seks aar. Nyt Nordisk Forlag Arnold Buschk, 1946.
• Hovd, A., "Fra Lærums tid". i Tøndel, I. m.fl. (red.), Vegprofessor ved en milepel. Festskrift til Rasmus S. Nordal i anledning hans 70-årsdag. NTNU – Institutt for veg- og jernbanebygging, 1996.
• Hovd, A., Utdanning av veg- og jernbaneingeniører ved NTH i perioden 1912-1970, i G. Paulsrud og H. Hage (red.) Årbok for Norsk vegmuseum 2004, Statens vegvesen, 2004.
• Knutsen, Sverre og Knut Boge, Norsk vegpolitikk etter 1960 – stykkevis og delt?, JW Cappelens forlag, 2005.
• Lærum, Ole Didrik, Ingeniøren og eventyret. Kom forlag, 2015
• Vengstad, Kjetil, Fleksibilitet, slagkraft og overlevelsesevne. Luftforsvaret og Natos infrastrukturprogram 1950-1957. Forsvarsstudier 3/2006. Institutt for forsvarsstudier, 2006.