Ole Didrik Lærum var en norsk sivilingeniør. Han var sentral i byggingen av Flåmsbanen og den transiranske jernbanen på 1920- og 30-tallet. Han gjorde en stor innsats som anleggssjef for transportnettet gjennom Iran under Andre verdenskrig. Utbygging av veger, jernbanelinjer og flyplasser og et stort arbeid med å holde transportnettet åpent var avgjørende for at de allierte kunne sende store mengder våpen og materiell opp til de sovjetiske styrkene på Østfronten. Etter 2. verdenskrig var han professor ved NTH i Trondheim og bidro til norsk forsvarsutbygging på 1950-tallet som anleggssjef i Forsvarets Anleggsdirektorat.

Lærum var født på Dale i Bruvik, vokste opp på Voss og var ferdig utdannet sivilingeniør fra NTH i Trondheim allerede som 21-åring. Etter å ha arbeidet som ingeniør ved byggingen av Flåmsbanen i 6 år på 1920-tallet, var han noen år ved NTH. Fra 1933 arbeidet han som ingeniør ved byggingen av den transiranske jernbanen hos det danske entreprenørfirmaet Kampsax. Traséen gikk gjennom vanskelig fjellterreng, og ved åpningen i 1938 ble denne jernbanestrekningen sett på som en ingeniørmessig bedrift.

I 1941 ble Iran besatt av britiske, amerikanske og sovjetiske tropper. Det var både for å sikre oljekildene og for å kunne transportere våpen og annet materiell gjennom landet fra Den persiske gulf og opp til Det kaspiske hav og videre opp bak de sovjetiske frontlinjene. Grunnen var at det sovjetiske forsvaret var nær ved å kollapse under tyskernes framrykking. I egenskap av sjefingeniør hadde Lærum hovedansvaret for anleggsvirksomhet med vedlikehold og videre utbygging av transportnettet gjennom Iran. Foruten et tjuetalls flyplasser og videreutvikling av jernbanenettet ble det bygget 6000 kilomenter med veger under harde klimatiske forhold. I nærmere to år ble det sendt en fullastet lastebil nordover hvert 20. sekund. Dette foregikk i nært samarbeid med britiske ingeniørtropper (Royal Engineers), og på det meste hadde Lærum ansvaret for en arbeidsstokk på nærmere 90 000 mann. Arbeidet skjedde i lavlandet med tropisk klima, der de opplevde sandstormer i opptil 50 graders varme, og i høyfjellet i snøstormer ved 20 kuldegrader. Tjenestereisene med tilsyn og ledelse av arbeidet skjedde både natt og dag, og de var jevnlig utsatt for væpnete overfall av røverbander og nazistiske agenter

Fra 1941 var Lærum også norsk generalkonsul i Teheran og rapporterte til den norske ambassadøren i Moskva. I 1945 var Lærum i Etiopia som personlig rådgiver for keiser Haile Selassie i utbygging av transportsystemet i landet. Fra 1946 var han professor i veg- og jernbanebygging ved NTH i Trondheim og fikk et hovedansvar med å bygge opp igjen undervisningen etter krigstiden.

Etter at Norge kom inn i NATO i 1949 ble det i samband med den kalde krigen satt i gang en storstilt utbygging av forsvarsanlegg over hele landet. En hovedvekt ble lagt på luftforsvar, med konstruksjon av flyplasser og atomsikre fjellhaller, i tillegg til marinebaser og et landsomfattende radiolinksystem.

Fra 1952 til 1955 var Lærum anleggssjef i en statlig organisasjon direkte under forsvarsministeren, i hovedsak finansiert av NATO-midler. Det var Forsvarets Anleggsdirektorat som ble ledet av sivilingeniør Haakon Eeg-Henrichsen. I løpet av disse årene ble en rekke nye flyplasser bygget ut, blant annet Flesland, Bodø, Rygge og Bardufoss i tillegg til at eksisterende flyplasser ble utvidet og modernisert. Utbyggingen var kontroversiell i sin tid og var omfattet av stor grad av hemmelighold. I tillegg var den utsatt for intens overvåking fra etterretningstjenester i østblokk-land.

Sammen med vegdirektør Karl Olsen og andre eksperter var Lærum sentral i utviklingen av en strategi for norsk vegutbygging på 1960-tallet. Lærum satt i utvalget som utarbeidet forslaget til ny veglov i 1963 og senere leder for Vegplanrådet i perioden 1964-1969. Det eksisterende vegnettet var utdatert og ikke dimensjonert for den dramatiske økningen av biltrafikk som fant sted i perioden. Med mønster fra USA og andre større land laget de planer for hvordan landet skulle få et system av store gjennomfartsveger (stamveger) med forgreininger til mindre sideveger. Vegene skulle bygges etter rasjonelle kost-nytte-analyser, og ikke minst skulle det satses på systematisk trafikksikring.

Disse planene kom i konflikt med norsk distriktspolitikk. Mange lokalpolitikere mente at store motorveger ville favorisere de store byene, og derfor skulle en heller satse på enkeltprosjekt med småveger rundt i distriktene. Finansiering av nasjonale veger var også sterkt debattert. Politisk tautrekking førte i 1968 til at Stortinget gikk bort fra kost-nytte-analyser som styrende prinsipp, og vedtok en politikk som favoriserte vegprosjekter i distriktene, på bekostning av vegutbygging rundt større byer og tettbygde strøk (Boge 2006, s. 393). Forskning de senere årene viser at Norge som et resultat har fått et mindre effektivt vegnett enn nabolandene Sverige og Danmark (se Aftenposten 2007, Boge 2006, Knutsen og Boge 2005). 

Lærum gikk av fra professoratet i Trondheim i en alder av 64 år, var siden leder i tre år for et konsulentfirma i Bergen, men flyttet deretter tilbake til Trondheim. Her drev han konsulentvirksomhet inntil han døde i 1972 i en alder av 71 år. Mye av Lærums arbeid har vært skjermet for innsyn av militære grunner inntil de seinere årene, da danske, norske og britiske historikere kastet nytt lys over virksomheten hans i inn- og utland. En biografi over Lærum utkom i 2015.

  • Slagstad, Rune. De nasjonale strateger. Oslo, Pax 1998. Fulltekst hos Nasjonalbiblioteket
  • Aftenposten 3.9.2007. Norge bygger minst. Følger 1800-talls prinsipper.
  • Andersen, S: De gjorde Danmark størrre ….De multinationale danske entreprenørfirmaer i  krise og  krig 1919-1947. Lindhardt og Ringhof, København 2005.
  • Boge, K.: Votes count, but the number of seats decides. A comparative historical case study of 20th century Danish, Swedish and Norwegian road policy . BI Series of dissertations 4, 2006. Fulltekst hos BI
  • Boisen, I: Banen skal bygges paa seks aar. Nyt Nordisk Forlag Arnold Buschk, København 1946.
  • Hovd, A: Fra Lærums tid. Pp. 67-78 i: Tøndel, I, Gullvåg, S, Hovd, A, og Bertelsen, D (red): Vegprofessor ved en milepel. Festskrift til Rasmus S. Nordal i anledning hans 70-årsdag. NTNU- Institutt for veg- og jernbanebygging, Trondheim 1996.
  • Hovd, A: Utdanning av veg- og jernbaneingeniører ved NTH i perioden 1912-1970. Pp.160-176 i Årbok for Norsk vegmuseum 2004,(red. G. Paulsrud og H. Hage). Hamar 2004.
  • Indrelid, S: Soga om Flåm. Aurland Bygdebok Band I. Aurland Sogelag 2003. pp. 311-334. (Kapitel 10: Om byggingen av Flåmsbanen) 
  • Knutsen, S og Boge, K: Norsk vegpolitikk etter 1960 - stykkvis og delt. JW Cappelens forlag, Oslo 2005.
  • Lærum, OD: Ingeniøren og eventyret. Kom forlag, Oslo 2015
  • Vengstad, K.: Fleksibilitet, slagkraft og overlevelsesevne. Luftforsvaret og Natos infrastrukturprogram 1950-1957. Forsvarsstudier 3/2006. Institutt for forsvarsstudier, Oslo 2006.
  • War Office: Paiforce. The official story of the Persia and Iraq command 1941-1946. His Majesty’s Stationary Office, London 1948. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.