Ludwig Mies van der Rohe er en tysk-amerikansk arkitekt. Gjennom sitt virke som praktiserende arkitekt og som pedagog, som leder av Bauhausskolen i Dessau 1929–33 og fra 1938 som leder av arkitektavdelingen ved Illinois Institute of Technology, ble han én av pionerene i moderne arkitektur.

Uten formell utdannelse ble Mies van der Rohe 1908 assistent hos Peter Behrens, og arbeidet der en kort periode sammen med Walter Gropius og Le Corbusier. Her fikk han inngående kjennskap til Schinkels nyklassisisme, og påvirkningen fra denne hovedskikkelsen i tysk 1800-tallsarkitektur er tydelig til stede i hans tidlige arbeider, som bidraget i konkurransen om Bismarckmonumentet 1912. Gjennom sitt arbeid for den nederlandske Kröller-Müllerfamilien ble Mies også kjent med arbeidene til Hendrik Petrus Berlage. Mies ble særlig imponert over den konsekvent logiske konstruksjon i Berlages børsbygning i Amsterdam.

Med en serie idéprosjekter fra perioden 1919–24 utviklet han sin nye holdning til arkitekturens grunnprinsipper. Prosjektet for et mursteinshus fra 1923 er således bygd på idéen om det åpne, uavsluttede rom, skapt av frittstående veggskiver som skyter ut i terrenget, og viser inspirasjonen fra villaene til Frank Lloyd Wright. Konseptet ble virkeliggjort i den tyske paviljongen på verdensutstillingen i Barcelona (1929), som er blitt stående som et manifest for den moderne europeiske arkitekturen i mellomkrigstiden. Paviljongen ble i 1980-årene gjenoppbygd på samme sted, hvor den opprinnelige stod (innviet 1986). Til paviljongen og til det samtidige Tugendhat-huset i Brno, Tsjekkoslovakia, tegnet Mies også egne møbelserier, der han tok i bruk bøyde stålrørskonstruksjoner, en utforming som ble skoledannende for senere møbeldesignere.

Da det tyske Werkbund skulle arrangere sin boligutstilling i Weissenhof i Stuttgart (1927), med deltagelse fra en lang rekke yngre europeiske arkitekter, fikk Mies van der Rohe ansvaret for bebyggelsesplanen. Hans eget bidrag til bebyggelsen var en større boligblokk som bl.a. med sin bruk av bærende stålskjelett pekte fremover mot nye produksjonsmåter i boligbyggingen.

Hans arbeider etter den annen verdenskrig viser en stadig større vilje til forenkling av bygningsvolumene, koblet med en fokusering på de konstruktive sammenføyningene. De best kjente eksemplene er Farnsworth House i Illinois (1945–50), høyhusene Lake Shore Drive Apartments (1948–51) og utbyggingen av Illinois Institute of Technology, begge i Chicago, og Seagram Building i New York (1954–58), som alle er kjennetegnet av hans dyrkelse av den strenge og kubiske hovedform med store sammenhengende glassflater, kombinert med en detaljering som er forfinet henimot et nesten ornamentelt uttrykk.

Før sin død rakk han å gjøre ferdig det nye nasjonalmuseet i Berlin (1962–68). Med sin enkle symmetriske planløsning, som peker tilbake til Schinkel, det utskytende taket som låner trekk fra Frank Lloyd Wright og en detaljering som uttrykker den logiske konstruksjonen, i Berlages ånd, sammenfatter museumsbygningen et livsverk som forankrer 1900-tallets modernisme i den historiske arkitekturtradisjon.

  • Lambert, Phyllis, red.: Mies in America, 2001, isbn 0-8109-6728-6, Finn boken
  • Mies van der Rohe: European works, 1986, isbn 0-312-53214-8, Finn boken
  • Riley, Terence & Barry Bergdoll: Mies in Berlin, 2001, isbn 0-8109-6216-0,Finn boken
  • Schulze, Franz: Mies van der Rohe : a critical biography, 1985, isbn 0-226-74060-9, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.