kråkesølvbroderi

Kråkesølvbroderi er en tradisjonell applikasjonsteknikk der små biter av kråkesølv sys inn i klær, særlig på belter. Teknikken er blant annet kjent fra flere samiske drakter.

Kråkesølv (glimmer), eller riebansilba/riebangolli, som det heter på samisk, er stykker eller flak av et sølvglinsende mineral som geologene kaller for biotitt (mørk glimmer) eller muskovitt (lys glimmer).

Kråkesølv ble brukt som dekor i hvert fall fra 1700-tallet og fram til 1920-tallet. Dekoreringsteknikken fantes i kyststrøkene i nordre Nordland, i Troms og på kysten av Vest-Finnmark, men er ikke kjent i Øst-Finnmark, Sverige eller Finland. Teknikken er godt dokumentert i skriftlige kilder. Blant annet har den sjøsamiske redaktøren og forfatteren Anders Larsen (1870–1959) fra Segelvik i Ytre Kvænangen beskrevet bruken av kråkesølv i årsheftet om sjøsamene, som Tromsø Museum utga i 1950. I dette heftet beskriver Larsen følgende:

Jeg så engang i gamle dager en mudd (skinnpels) i Kvænangen. Den var på begge sider av bryståpningen prydet med rødt klede, og i det var det skåret ut små firkantede huller så at kråkesølvet under klædet glinset. De fortalte at det var en kirkemudd, som sjøsamene brukte på vinteren, (Larsen 1950 s. 14).

Larsen beskriver også belter. Han sier at kvinnene brukte belter som var mer enn fem centimeter brede. De var fôret med vadmel på innsiden og kantet med hvitt skinn. Beltet pleide de å utstaffere med kråkesølv. Også mannfolkene hadde slike belter når de pyntet seg om søndagene. Til hverdags brukte ikke menn belte på kofta. Anders Larsen har selv tegnet det beltet han skriver om, og det er gjengitt i den samiske utgaven av boka.

Det lever sikkert fremdeles mennesker som har fått beskrevet denne dekoreringsteknikken av foreldre eller besteforeldre. Margit Berg Knutsen, født i 1934 i Hettekeila i Loppa, ble på 1980-tallet intervjuet i forbindelse med prosjektet om sjøsamiske klestradisjoner i Kvænangen og Loppa. Hun kunne huske at hennes mor fortalte at hennes bestemor, Karen Anna Pedersen, som bodde i Frakkfjord i Loppa, brukte kråkesølv til å pynte søndagsbeltene med.

Ved Norsk Folkemuseum er det oppbevart seks belter dekorert med kråkesølv, kantet med hvitt, avhåret saueskinn. Beltene ble samlet inn i 1910 i Øksfjordområdet av diakon Bertram Nilsen, som tiltrådte stilling i Finnemisjonen i 1897 etter et års lesing av samisk. I 1898 begynte han å reise rundt i Finnmark og det var under denne reisevirksomheten han samlet inn blant annet de seks beltene. Det er også oppbevart et belte fra Karasjok med samme teknikk. Det finnes også skriftlige beskrivelser om bruk av slik belter i Kautokeino, men det kan være et lån fra kysten.

Mønster og farger varierer fra belte til belte. Bunnfargen har vært i alle kledefarger, med unntak av gult. Kledebitene er stukket på med tråd i en annen farge. Gult klede er brukt med forsiktighet, ofte som små rundinger eller kryss. Kråkesølvet ligger under kledebitene og synes gjennom små hull og glitrer når lyset treffer på, noe som gir en fin sølvglinsende effekt.

Etter å ha vært bortglemt i flere tiår ble denne dekoreringsteknikken hentet fram igjen etter prosjektet «kartlegging av sjøsamiske klestradisjoner» som Sámi Instituhtta gjennomførte på 1980-tallet. I dag brukes teknikken ikke bare på kofter og belter, men også på vesker, smykker, hårspenner og som dekor på mange andre bruksting.