Iladalen kirke

Småkirkeforeningen i Kristiania hadde som formål å bygge kirke for folk i fattige strøk, og den første kirken ble bygget på Vaterland. Senere ble formålet endret til å bygge kirker der behovet var størst. Og det var i tilflyttingsområder og nybyggerstrøk at befolkningsveksten var sterkest. Før andre verdenskrig skjedde det i sentrumsnære områder, etter krigen i drabantbyene langt utenfor den tette byen. Kristiania ble til Oslo, og Småkirkeforeningen ble etter hvert en del av stiftelsen Kirken bygger.

Noen ganger var kirkebyggingen i forkant av den store befolkningsveksten, som regel på etterskudd, eller som for Iladalen kirkes vedkommende, akkurat i rute. Majorstua kirke (1926), som ble kalt «Prestenes kirke» fordi alle landets prester hadde gitt penger til den, lå i forkant fordi verken Småkirkeforeningen eller andre visste at den store Marienlyst-utbyggingen ville komme ti år senere. Det skulle ta mange år før Småkirkeforeningen igjen var klar til innsats, nemlig i Iladalen. Her inngikk kirke, park og boliger i et stort, funksjonalistisk prosjekt med enkle boliger, for det meste toromsleiligheter, omgitt av mye lys, luft og utsikt.

Harald Hals’ plan for Stor-Oslo fra 1929 la opp til en akse fra Sagene kirke til Alexander Kiellands plass. Midtveis, etter en bred fritrapp og to flankerende punkthus, skulle det etter planen utformes en sirkulær plass hvor man mente at oppkommet, ilen (kilden), hadde ligget. Ilen gav navn til gården Ihle og vann til tre dammer for isproduksjon. Hals’ plan forutsatte lukkede storgårdskvartaler, og Kingos gate skulle i sin fortsettelse nord for Alexander Kiellands plass følge dalbunnen til den sirkulære plassen og videre mot Sagene øst for Vøienvolen i en slakere trasé. Fritrapp nummer to ble bygget, men ikke veien, og heller ikke de lukkede kvartalene.

Arkitekt Ragnar Nilsen tok tak i planen i 1935, og sammen med OBOS ble det utarbeidet en ny reguleringsplan som åpnet opp slik at Iladalen oppsto mellom to lange slangeblokker i vest og nord og lamellblokker i skråningen mot øst.

Snart ble det inntegnet en kirke i planen. Og lenge før alle boligblokkene var ferdigbygget, sto kirken der. Biskop Eivind Berggrav kunne vigsle den på Kristi himmelfartsdag i 1941, året før prestene la ned sine embeter i protest mot okkupasjonsmakten. Kristi himmelfart er et vesentlig tema i kirkens utsmykning. På vigslingsdagen fikk kirken navnet «Velsignelsens kirke». Under ledelse av sogneprest Rødland skulle småkirken etter hvert bli stor.

Iladalen ble en skjermet dal uten biltrafikk. Parken var «sentrum», og «byen» lå rundt. Kirken ble lagt nord i dalen, til en intern gate med atkomst fra vest, fra plassen hvor trappeaksen passerer. Fra kirkebakken ser man utover den åpne dalen.

Kirken er tett i planen og lett i formen. Små forskyvninger og inntrekninger i planen gjør det mulig å skjelne mellom de seks volumene i komposisjonen: tårn, kirkerom, kor, sakristi/kontor/leilighet, menighetssal og inngang til den, med en liten sal og leilighet over. I kjelleren er det barnehage. Planen er kompakt, en slags sammenbretting av grunnplanen for Røa kirke. Det er også volumoppbyggingen, og alt griper uanstrengt inn i hverandre. Artikuleringen ligger i planen, ikke i detaljene og overflatedekoren.

Kirken har rette linjer og store flater. Funksjonalismen her viser seg å være verken monumental eller stilistisk. Fasadene er kort og godt et resultatet av at planen er paret med standardvinduer. Alle takene er valmtak, og bare gesimsenes horisontale linje er med i komposisjonen. Det er en sympatisk og rimelig kirke.

• kirke
• Iladalen
• Oslo