Hestetjenesten i Forsvaret

Militær bruk av hester har lang tradisjon, og omfattet flere funksjoner, mest av alt i Hæren.

Hester inngikk i Hærens oppsetning fra før den ble formelt etablert i 1663, og hestetjenesten ble ikke avviklet før fra 1985.

Militærhester ble utvalgt og trent for ulike transportoppgaver, enten for å bære ryttere (dragoner eller kavalerister), eller for å bære eller trekke last – med kløv eller slede. I andre land blir hester fortsatt brukt i militære seremonielle sammenhenger.

Historisk utvikling

Hester er blitt brukt til militære formål fra før antikken, dels for å bære soldater, trekke vogner eller last. I middelalderen ble hester særlig brukt av riddere og i kavaleriet, deretter av infanterister som forflyttet seg med hest, men kjempet til fots (dragoner).

Kavaleriet var basert på hest, før det ble mekanisert. Hest ble også brukt i andre deler av et forsvar, særlig i forsyningstjeneste (tren), samt blant annet for å trekke kanoner i artilleriet, og evakuere sårede.

Hester i Forsvaret

Hestetjenesten har en lang tradisjon også i det norske forsvaret, med en historie tilbake til tidlig på 1600-tallet. Før dette ble hest brukt også til militære formål i vikingtiden.

Organisering

Ulike hærordninger sikret tilgang på hester, blant annet ved å pålegge gårdsbruk å stille hester til disposisjon for Forsvaret, såkalte kvarterhester. Denne ordningen varte til ut på 1900-tallet. Kvarterordningen ble til på 1600-tallet, og har utspring i en forordning av vel tusen gårder skulle stille ryttere med hest. Med dragonordningene fra 1692 ble gårdene pålagt å stille en hest med sal og seletøy, samt gevær (ikke også rytter). I 1771 ble Hestehjelskassen opprettet for å kunne yte erstatning for kasserte eller kreperte hester.

Samtidig holdt Hæren seg med egne hester, kalt stamhester. Noen av disse var fast tilknyttet den stående kløvavdelingen i Troms og hesteskolen på Starum, resten ble bortsatt hos fôrverter. Denne var forpliktet til å sørge for at hesten alltid var i tjenestedyktig stand. Stamhestene ble utstasjonert på Sørlandet og i Nord-Norge. Inntil midten av 1960-tallet disponerte Hæren til sammen rundt 2000 kvarter- og stamhester, og kunne dermed mobilisere flere kløvkompanier.

På 1700-tallet var mange større gårder i Trøndelag og på Østlandet pålagt å stille en dragon med hest. Dragonhesten skulle være en ridehest, og det var ikke tillatt å bruke dem i gårdsdriften. Også senere var det strenge regler for hvordan hester kunne brukes – og ikke brukes. I 1891 ble ordningen for hestehold i det sivile samfunn lovregulert, der et fastsatt antall gårdsbruk ble gitt i oppdrag (plikt), for en økonomisk godtgjøring, å anskaffe og underholde en hest skikket for militær bruk, den såkalte utrederplikten.

Ordningen med Hærens utrederkvarter ble fastsatt ved lov i 1891. Et utrederkvarter var en jordeiendom hvor det var tinglyst en heftelse med plikt til å anskaffe og underholde en hest skikket for militær bruk. Hærens remontenemnd hadde som oppgave å bedømme, godkjenne og taksere hester.

Organisasjonsmessig inngikk hestene i Hærens skole i hestetjeneste på Starum (deretter på Skjold), i Kløvkompaniet i Troms landforsvar / Brig N, samt i seks mobiliserbare kløvkompanier (fem i Sør-Norge, ett i Nord-Norge). Hovedoppgaven til kløvkompaniene var å øke infanteribataljonenes mobilitet utenfor vei.

Anvendelse

Hest ble brukt i flere roller. Kavaleriet var satt opp med hest i strid; Infanteriet og Artilleriet brukte hest vesentlig for transport.

Flere hesteraser ble brukt, på 1700-tallet ble det også innført danske og tyske hester. De tyske okkupasjonsstyrkene hadde fra 1940 også med seg hester, som ved krigens slutt ble overtatt av norske myndigheter. Disse ble i begrenset grad videreført, og de skulle ikke brukes til avl.

Hæren brukte hest i kampene våren 1940, og hestetjenesten i Hæren fortsatte i årene etter andre verdenskrig, med egen skole- og øvingsavdeling på Starum på Toten, fra 1947

Gjenoppbyggingen av Hæren i de første årene etter krigen var blant annet knyttet til Tysklandsbrigaden. Dette inngikk i en britisk styrke, og var modellert etter britisk brigademønster. Dette tilsa utstrakt motorisering, uten bruk av hest. Like fullt inngikk et kløvkompani i Brigaden i Nord-Norge, som ble etablert med utspring i Tysklandsbrigaden.

Avvikling

Etter hvert som motoriseringen av Hæren tiltok, avtok behovet for (og bruken av) hest i Hæren. Sjefen for landstridskreftene i Sør-Norge gjennomført tidlig på 1960-tallet en effektivitets- og kostnadsanalyse der hestetransport ble vurdert opp mot andre transportmidler; en vurdering som falt i hestens disfavør.

I 1973 foreslo Forsvarssjefen å legge ned hestetjenesten i Forsvaret, fordi andre transportmidler, særlig beltevogner, traktorer og helikoptre, for en stor del hadde tatt over transportoppgavene. Stortinget sluttet imidlertid ikke om dette forslaget, og andre anbefalinger om en sterk reduksjonen av hestetjenesten, men fastsatte en ramme på 1000 hester, inklusive på mobiliseringsstatus. I 1979 ble en interdepartemental arbeidsgruppe, ledet av Landbruksdepartementet, nedsatt for å utrede saken på ny. Både denne og Stortinget la stor vekt på mulige ringvirkninger i det sivile samfunn, selv om bruken av hest også i landbruket var sterkt redusert.

Hærens rekrutt- og befalsutdanning for hestetjenesten ble besluttet lagt til Kløvkompaniet ved Brig N. Hærens hesteskole på Starum skulle ivareta remonerting av hester til mobiliseringsoppsetningene, og sørge for videre samarbeid med landbruket.

Hestetjenesten ble avviklet med virkning fra 1. januar 1985, etter innstilling fra regjeringen i Stortingsmelding nr. 78 (1982–83).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg