Henrik Kristian Ljostveit

Faktaboks

Henrik Kristian Ljostveit
Født
28. januar 1892, Kvinnherad
Død
3. mai 1970, Larvik

Artikkelstart

Henrik Kristian Ljostveit var en norsk prest og kapellan i perioden 1922–1962. Han var særlig kjent for to radioprekener han holdt i Larvik under og etter andre verdenskrig: én i 1941 og én i 1946. Den første prekenen ble tolket som et tydelig standpunkt mot den tyske okkupasjonsmaktens overgrep mot befolkningen, mens den andre var et kraftfullt oppgjør med behandlingen av de såkalte landssvikerne i kjølvannet av okkupasjonen.

Utdannelse og stillinger

Ljostveit ble utdannet lærer i Volda i 1909–1912 og teolog ved Menighetsfakultetet i Kristiania i 1917–1921. Han jobbet som skolelærer i Bamble i Telemark, sogneprest i HålandJæren, lærer ved Det Norske Misjonsselskap i Stavanger og residerende kapellan, prost og sogneprest i Larvik.

Radioprekenen i 1941

Ljostveit holdt sin første radiopreken 16. februar 1941, i en tid da Den norske kirkes forhold til den tyske okkupasjonsmakten og regjeringspartiet Nasjonal Samling (NS) var spenningsfylt og uavklart. Norske biskoper hadde protestert mot de omfattende bruddene på folkeretten, noe myndighetene mislikte, men uten at det var kommet til brudd mellom partene. I prekenen ga Ljostveit uttrykk for hvor viktig det var med «mennesker som vil tekkes Gud og tjene Ham»: «De er samfunnsbyggende mennesker. Hvad har ikke dette å si i en så vond tid som vår, hvor så meget vokser i menneskeliv som ikke gror av Guds ords sed: Utroskap, brutte løfter, løgn, hat, voldshandlinger, gjengjeldelse av vondt med mangfoldig vondt, undertrykkelse av sannheten og en seksuell umoral som er så åpenbar at alle gode nordmenn skammer seg på sitt folks vegne.» Ljostveit mottok en rekke takkebrev etter prekenen, og de ble i ettertid en viss spredning av manuskriptet til prekenen i enkelte deler av befolkningen.

Ljostveits budskap ble oppfattet som en kritikk av okkupasjonsmakten og NS, og han ble innkalt til flere forhør hos sikkerhetspolitiet, som påla ham å «tale religiøst, ikke aktuelt». Til dette svarte Ljostveit at han måtte preke «slik Guds ord sa at han måtte preke». Kort tid senere ble det innført forhåndssensur av alle radioprekener i kringkastingen. Sensuren førte til at de religiøse radiosendingene i NRK ble mindre aktuelle, det ble færre lyttere, og til slutt var det bare NS-lojale prester som påtok seg å tale i kringkastingen. Så ble befolkningens radioapparater beslaglagt høsten 1941, og i februar 1942 la landets biskoper og det store flertallet av prestene ned sine embeter i protest. Flere geistlige, også Ljostveit, ble i denne tiden overvåket av sikkerhetspolitiet, men Ljostveit fikk ikke større problemer med okkupasjonsmakten før i januar 1945, da han ble arrestert, avhørt og plassert i Grini fangeleir etter påstander om å ha hjulpet sin datter, og muligens flere, med å flykte til Sverige. Her satt han til krigen var slutt.

Radioprekenen i 1946

Ljostveits andre radiopreken ble holdt 24. februar 1946, ni måneder etter frigjøringen av Norge. Da var det såkalte landssvikoppgjøret, rettsoppgjøret etter okkupasjonen, i gang, og med tiden ble nærmere 50 000 nordmenn dømt for sin støtte til okkupasjonsmakten. Oppgjøret med disse menneskene førte til stor stigmatisering og til vanskeligheter både for dem selv og deres nærmeste, ikke minst fordi sinnet og hevnlysten var stor etter fem år med undertrykkelse og vold under det fremmede styret. Kirkens ledelse hadde tatt til orde for et strengt oppgjør med de tyske styresmaktenes medløpere, blant annet med biskop Eivind Berggravs artikkel «Folkedommen over NS» i bladet Kirke og kultur av juli 1945, og dette ble et uttrykk for den såkalte «isfronten», som ga uttrykk for behovet for et strengt rettsoppgjør. Ljostveit reagerte på denne tilnærmingen og valgte å ta et oppgjør med den i sin andre radiopreken.

I Ljostveits andre radiopreken sa han blant annet om landssvikerne at: «[... Jesus] var tolderes og synderes venn. Derav vet jeg at Jesus elsker disse som nå er utstøtte og foraktet av vårt folk for sine synders skyld. Av alle nødlidne i dag står ingen nærmere Frelserens hjerte.»

Radioprekenen i februar 1946 ble trykket i en rekke av landets aviser og førte til stor debatt. Ljostveit fikk motbør og til dels hard kritikk i aviser som Dagbladet og Vårt Land, og Kirkens ledelse tok avstand fra budskapet om forsoning med og tilgivelse for landssvikerne. Ljostveit selv mottok de neste tre ukene 455 brev fra radiolyttere og andre privatpersoner over hele landet som en direkte respons på prekenen. De fleste av brevene var takkebrev der avsenderen uttrykte enighet med presten, men mange inneholdt også skarp kritikk av ham. Brevene ble gjenfunnet og levert til et auksjonsfirma i Oslo i 2017, og deretter kjøpt av sogneprest Sjur Isaksen, som har behandlet dem i boka Ulykkelig fred – i frigjøringens skygger fra 2020. Brevene er en viktig dokumentasjon av tidsånden i Norge i tiden umiddelbart etter frigjøringen 8. mai 1945, og viser at vesentlige deler av befolkningen hadde betenkeligheter med den harde linjen som ble ført overfor alle som i større eller mindre grad hadde støttet okkupasjonsmakten, av de nye norske myndighetene, kirkens ledelse og det aller meste av dagspressen og kringkastingen.

Kristian Ljostveit deltok også i debatten som fulgte i pressen etter radioprekenen, blant annet med en rekke avisinnlegg. Han fikk ingen formelle reprimander eller andre reaksjoner fra kirkens ledelse, selv om flere høyere geistlige ga kraftig uttrykk for at de var uenige med ham. Ljostveit nøt fra før av stor respekt som en aktet «hyrde» for menigheten og hadde også demonstrert mot og en «god nasjonal holdning» overfor tyskerne under krigen, ikke minst med radioprekenen i 1941, som mange husket. I mai 1949 holdt han sin tredje radiopreken i NRK.

Kristian Ljostveit gikk av med pensjon i 1962 og døde i 1970.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg