Hauk Aabel var en av sin samtids mest kjente og folkekjære skuespillere. Som karakterkomiker utfoldet han et frodig og folkelig lune forent med ekte og varm menneskeforståelse.
Hauk Aabel
Faktaboks
Hauk Aabel
Hauk Erlendson Aabel
- Født
- 21. april 1869, Førde, Sunnfjord
- Død
- 12. desember 1961, Oslo
- Virke
- Skuespiller
- Familie
-
Foreldre: Distriktslege (Morten) Andreas Leigh Aabel (1830–1901; se NBL1, bd. 1) og Wilhelmine Louise («Mina») Collett (1834–1901).
Gift 14.6.1901 med skuespiller Svanhild Johannessen (21.8.1882–15.1.1971), datter av skuespiller Bernt Johan Johannessen (1859–1907; se NBL1, bd. 7) og skuespiller Laura Christine Theodora Elvig (1860–1935).
Brorsønns dattersønn av Christian Ancher Collett (1771–1833); fetter av Gerhard Munthe (1849–1929) og Margrethe Munthe (1860–1935); far til Per Aabel (1902–99) og Andreas Aabel (1911–48); svoger til Thoralf Klouman (1890–1940).
Bakgrunn
Aabel vokste opp i Valdres og på Toten. Det var ingen selvfølge at han skulle bli skuespiller.
Etter examen artium ved Hamar skole 1889, anneneksamen ved universitetet i Kristiania og et år som huslærer i Vardal ved Gjøvik gjennomgikk han Krigsskolens nederste avdeling og ble sekondløytnant i 1892. Deretter begynte han å studere jus, men avbrøt studiene etter et par år for å hengi seg til scenisk virksomhet.
Karriere
Aabel leste med Johanne Dybwad og prøvespilte for teatersjef Hans Schrøder på Christiania Theater, hvor han debuterte 11. oktober 1897 som seminarist Pedersen i Hulda Garborgs Rationelt Fjøsstell. Han ble fast ansatt ved teateret 1. januar 1898, men ble ikke engasjert da mesteparten av ensemblet flyttet over til det nye Nationaltheatret høsten 1899.
I stedet begynte han på det nystartede Sekondteatret i Tivoli. Våren 1900 gikk dette teateret konkurs, og samme høst kom Aabel til Nationaltheatret. Her var konkurransen stor om de beste rollene, og høsten 1904 begynte Aabel ved Centralteatret. Men frykten for å bli stigmatisert som komiker, og mulighet for en usedvanlig høy gasje, gjorde at han i 1907 flyttet over til Fahlstrøms Theater. I 1911 kom han tilbake til Nationaltheatret, og med et par mindre avbrudd – ved Chat Noir i 1921 og sesongen 1930–1931 ved Det Nye Teater – forble han der til han gikk av med pensjon i 1934. Han gjestespilte også på en rekke teatre, reiste Norge rundt som oppleser og medvirket i en rekke filmer.
Kjente roller
Aabels gjennombrudd kom allerede 1899. Da spilte han med stor originalitet og glimrende komikk den forsakte antikvitetshandler Snild i Gustav Wieds stykke Erotik. På Sekondteatret ble det over 100 fremførelser og en gedigen økonomisk suksess. Rollen fremførte han senere også på Centralteatret og Fahlstrøms Theater. På Centralteatret opptrådte han i tittelrollen i Ola Lia, en publikumssuksess med 192 forestillinger. På Fahlstrøms Theater gjorde han seg sterkest bemerket som bonden og antikvitetssamleren Per Bunke, som han gav en hjertegod og fullt ut alvorlig karakteristikk av.
På Nationaltheatret utfoldet Aabel seg som en utmerket tolker av en rekke Ludvig Holberg-roller. Hans spill som Oldfux i Den Stundesløse, Henrik i Henrik og Pernille og ikke minst som Jeppe i Jeppe paa Bierget står som milepæler i norsk Holberg-tradisjon. En rekke karakteroppgaver innen norsk dramatikk, som pastor Stråmand i Henrik Ibsens Kjærlighedens komedie, spilte han med stor virkelighetssans. I en rekke farse- og operettefigurer, som Klinke i Den spanske flue og Tussing i Flaggermusen, gjorde hans komiske evne seg sterkt gjeldende.
Ettersom Aabel var sin tids mest populære komiker, forventet publikum en komisk fremstilling når han viste seg på scenen. Han var da også i besittelse av en usedvanlig rik og levende mimikk, men hans sprelske fantasi kunne til tider tendere til overdrivelse. Det var alltid et spesielt frodig og folkelig lune over hans fremstillinger, men samtidig evnet han å gi høyst folkelige skikkelser stor troverdighet. Dette viste hvilken vidtfavnende scenekunstner han var.
Film
Aabel filmdebuterte i 1917 i hovedrollen som hovmesteren Alexander Nyberg i Mauritz Stillers lystspill Alexander den store. Deretter gikk det 10 år før han igjen viste seg på lerretet, denne gang i en mindre rolle i Walter Fyrsts Troll-elgen. Blant Aabels større filmprestasjoner er rollene som kirketjener Evensen i Tancred Ibsens Den store barnedåpen (1931), Ola Nordistuen i John W. Bruniuss' En glad gutt (1932) og hovedrollen i Jeppe på Bierget (i sønnen Per Aabels regi, 1933).
Hans siste filmrolle var som hvalfangstreder i den norsk-svenske samproduksjonen Valfångare (1939). Aabel ble også mye brukt som oppleser i radio og huskes ikke minst for sin tolkning av Christian Krohgs Isen på Mjøsa.
Som pensjonist fikk Hauk Aabel tid til å skrive to meget underholdende erindringsbøker: Moro var det lell! og Gode gamle dager. Fra 1951 mottok han Statens kunstnerlønn. Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1922 og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1958.
Verk
- Moro var det lell! Mine første tyve år på scenen, 1935
- Gode gamle dager, 1949
Lydinnspillinger
- Hauk og Per Aabel forteller, arkivopptak, inneholder blant annet Christian Krohgs Isen på Mjøsa, lydkassett, 1979
Portretter m.m.
- maleri (helfigur, som Jeppe) av Henrik Lund, 1928, Nationaltheatret, Oslo
- byste i bronse av Sigri Welhaven, 1945, Nationaltheatret, Oslo
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- E. Alm-Vik: Hauk Aabel, i serien Norske scenekunstnere, 1918
- J. P. Bull: biografi i NBL1, bd.1, 1923
- A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
- P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
Faktaboks
Hauk Aabel
- KulturNav-ID
- a7578e1e-1b34-4c50-9a04-73ccd5357ae7
- Historisk befolkningsregister-ID
- pf01052766006372
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.