Johan Henric Kellgren, svensk dikter og avismann, den fremste svenske representant for opplysningstidens ideer. Dosent i poesi og romersk litteratur ved universitetet i Turku, drog 1777 til Stockholm, der han arbeidet som huslærer, ble 1780 Gustav 3s bibliotekar, 1785 sekretær og sensor ved teateret og 1786 medlem av det nystiftede Svenska Akademien. I 1778 ble han medarbeider i Stockholms Posten, som han 1788 fikk privilegium på og snart brakte til høy litterær anseelse. I første delen av sitt forfatterskap var Kellgren en ekstrem representant for opplysningstidens skeptisisme og libertinisme; hans satiriske vidd og hans materialistiske anskuelser kom til uttrykk bl.a. i de berømte dikt Mina löjen (1778) og Våra villor (1780), der han gikk til heftig angrep på steril lærdom, samtidens poesi (bl.a. Bellman), adelens slektsstolthet og kristen livsfiendtlighet. Han peker på egoisme og fantasi som beveggrunner for menneskenes handlinger.

Det voksende samarbeidet med Gustav 3 resulterte i en rekke operalibrettoer, som det historiske Gustaf Wasa (1782) med sitt tyrannhat og sin frihetspatos, og en rekke historiske skuespill på vers og prosa, f.eks. Drottning Christina och Magnus De la Gardie (1783). I Stockholms Posten førte Kellgren den såkalte Voltaire-striden, der artikler mot kristendommen og for toleranse veksler; Gluck-striden, der han agiterte for Glucks operakunst, og det første store oppgjøret med førromantikeren Thomas Thorild, hvis krav om originalitet blir forkastet til fordel for klassisk beherskelse. Det viktige prosastykket Kungörelse Om Sällskapet Pro Sensu Communi og diktet Man äger ej snille för det man är galen (begge 1787) er blitt oppfattet som uttrykk for opplysningens kamp mot mystisisme og åndssvermeri.

I 1788 brøt Kellgren sitt samarbeid med kongen, og hans voksende avstandstagen overfor den nå eneveldige monark markeres i to dikt fra 1789: Cantate den 1 Januarii 1789 og Dälden. Under innflytelse av engelsk poesi, særlig Milton, Gray og Ossian-diktene, gjennomgikk Kellgrens lyrikk i 1780-årene en fornyelse som resulterte i de inderlige diktene Til Christina og Den nya skapelsen (1790), der han priser kjærligheten som veien til en ny innsikt, «en lefvande förstånd af tingen». Den endrede litterære og kulturelle smak kommer også til syne i Kellgrens entusiastiske fortale til Fredmans epistlar (1790), der Bellmans begavelse uttrykkelig erkjennes. Til Kellgrens siste store verker hører aforismene i Philosophen på Landsvägen (1792) og de meget populære diktene Dum boms Lefverne (1791) og Ljusets fiender (1792). I det hele står Kellgren, nest etter Bellman, som 1700-tallets ypperste svenske dikter. Sine Samlade skrifter (1796) valgte han selv ut med skarp kritikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.