Sentralt i Lucifer-myten er at han gjør opprør i himmelen og derfor styrtes ut og blir underverdenens fyrste. I flere av middelalderens mysteriespill vises dette i en forspillscene, som for å antyde det ondes opphav. I Egerer Frohnleichnamspiel opptrer både Lucifer og Satan som skikkelser. Satan lokker Lucifer til å innta Frelserens plass etter at denne har proklamert sin herlighet og sitt herredømme i himmelen.

Ett aspekt ved Lucifer er at han skal passe på at ikke noe urent slipper inn i himmelen. Det får særlig betydning for den senere Lucifer-diktning. I Brussel-spillet Die eerste bliscap van Maria (Marias første glede, ca. 1440) anklager Lucifer mennesket overfor «dommeren» Gud, som holder himmelen lukket for mennesket inntil arvesynden er sonet. Barokkens store Lucifer-diktning er nederlenderen Joost van den Vondels tragedie Lucifer (1654, norsk overs. 1987), hvor Lucifer ikke kan akseptere menneskets skapelse. Mennesket er et vesen av både ånd og materie, og med sin materie vil det forurense himmelens rene åndssfære.

Før Vondels stykke skrev Hugo Grotius sitt latinske drama Adamus exul (1601). John Milton skrev sitt epos Paradise Lost (1667, norsk overs. 1993), som sannsynligvis er påvirket av Vondels Lucifer. Hos Grotius og Milton bærer Lucifer navnet Satan. Senere forsøk på en filosofisk-dikterisk behandling av den gamle myten finner man bl.a. hos den spansk-amerikanske dikter George Santayana.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.