Christen Christian Dreyer Collin, født i Trondheim, norsk litteraturhistoriker og publisist. Tok embetseksamen med innstilling 1887, dosent i europeisk litteratur 1895 og professor 1914. I 1895 skrev han en rekke artikler i Verdens Gang om kunstens forhold til moralen, samme år opptrykt i Kunsten og moralen; bidrag til kritik af realismens digtere og kritikere sammen med et par større avhandlinger. Han interesserte seg mest for dikterverkenes idéinnhold, og angrep både 1880-årenes naturalisme og 1890-årenes dyrkelse av «kunsten for kunstens skyld», mens bl.a. G. Heiberg, N. Kjær og G. Brandes tok skarpt til gjenmæle. Han fortsatte senere polemikken i Kampen om kjærlighed og kunst (1913). Essaysamlingen Studier og portrætter (1901) handler mest om fremmed litteratur. Bjørnstjerne Bjørnson; hans barndom og ungdom (1902–07, ny utg. 1923) bygger bl.a. på opplysninger fra Bjørnson selv, og er et viktig kildeskrift.

Collin ville forene de historiske vitenskaper med sosiologiske, naturvitenskapelige og medisinske studier. Disse synsmåtene preger bøkene Leo Tolstoi og nutidens kulturkrise (1910), Brorskapets religion og den nye livsvidenskap (1912), Det geniale menneske (1914) og Vintersolhverv (1916). Under den første verdenskrig var han tilhenger av ententen og utgav Verdenskrigen og det store tidsskifte (1917). Sine sosiologiske og litterære betraktninger fortsatte han i Livskunst (1917), Den hvite mands sidste chanse og Ved en ny tids frembrud (1922). Grunnla og redigerte tidsskriftet Atlantis (1918–25). Hans brevveksling med Bjørnson, utgitt 1937, er verdifull.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.