En folkefiende er et skuespill i fem akter av Henrik Ibsen, utgitt  i 1882.

Etter suksessen med Et dukkehjem fikk Ibsen mye mer motstand for det skandaleombruste Gengangere (1881) Denne motstanden gjorde at Ibsen allerede året etter hadde klart En folkefiende om doktor Stockmann, en glad samfunnsreformator som blir forsøkt presset i kne av sine politiske motstandere og av det den evig måteholdne boktrykker Aslaksen kaller den ”kompakte majoritet”. Til slutt står Stockmann med sin familie rundt seg og erklærer at ”den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene”.

Skuespillet var det siste i serien av fire eksplisitt samfunnskritiske skuespill fra Ibsens hånd. Det balanserer mellom komedie og tragedie og var lenge blant hans mest spilte. Til Ibsen å være har det imidlertid relativt lite undertekst, og dette er antakelig hovedårsaken til at skuespillet har tapt en del terreng etter krigen. Doktor Stockmann er likevel fortsatt en av Ibsens mest kjente skikkelser, og sitatet ovenfor er en av de mest berømte replikkene fra forfatterskapet.

Handlingen foregår i en småby på Sørlandet. I første akt får doktor Stockmann bekreftet sin mistanke om at byens helsebringende bad – et bad han selv har vært en foregangsmann for – faktisk er ”en pesthule”; vannet der er forurenset av bakterier som er skadelige både ”indvortes og udvortes”. Som liberal vitenskapsmann er Stockmann stolt av sin oppdagelse og tenker ubekymret at sannheten vil bringe byen videre frem og opp. En komplikasjon antydes imidlertid ved at han har et noe anstrengt forhold til broren Peter, som er byfogd og stedets ledende samfunnsstøtte. Doktoren er derimot en helt i den liberale avisen ”Folkebudet”, der han skriver titt og ofte.

I annen akt viser Peter Stockmann tenner, og det er klart at han vil være beredt til kamp for både regionens og samfunnsstøttenes økonomiske interesser.

I tredje akt tilspisses konflikten slik at doktor Stockmann med ett slag blir stående alene. Pressen og småborgerne trekker seg fort ut da det viser seg at også de har økonomiske fordeler av at sannheten om badet holdes skjult.

Fjerde akt foregår i et stort forsamlingslokale der Stockmann etter noter skjeller ut sine motstandere for deres feighet. Hele det ”løgnaktige samfund” bør ”jævnes med jorden”, roper han ”i stigende opphisselse”. Stockmann fremstår nå med noe som har vært tolket som en anti-demokratisk elitisme; han tar et oppgjør med læren som hevder ”at meningsmand, at disse ukyndige og ufærdige i samfundet, har den samme ret til at fordømme og godkende, til at styre og råde, som de enkelte åndeligt fornemme personligheder”.

I femte akt fortsetter presset mot doktoren. ”Skurkene” kompromitterer seg ytterligere; Stockmann står heroisk på sitt.

Et hovedspørsmål i forskning og kritikk av En folkefiende har vært Ibsens grad av nærhet og avstand til Stockmann – han minner om Bjørnson i de første aktene; men mye om Ibsen selv i de siste. Er han en helt eller en slags klovn som ikke vet å begrense seg? Hans meningsmotstandere er kanskje også i overkant skurkaktige og yter ham lite intellektuell motstand.

Et annet og beslektet spørsmål er om Ibsen har vært helt heldig med sin kombinasjon av realisme og komedie. Spilles stykket for komisk, forkludres lett dets heroiske dimensjon. Spilles det mest mulig realistisk, får man problemer med å godta doktor Stockmanns anti-demokratiske holdninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.