Finland er en kombinert presidentstyrt og parlamentarisk-demokratisk republikk. Landet er enhetsstatlig, men Åland utgjør et delvis selvstyrt landskap. Forfatningen består av flere grunnleggende lover, bl.a. regjeringsformen av 1919, riksdagsordningen av 1928, lovene om riksretten og om granskningsrett for Riksdagen overfor medlemmer av den utøvende makt av 1922 og loven om selvstyre for Åland av 1951. Forfatningen ble senest revidert i 2000.

Den øverste utøvende makt er lagt til en president, siden 1994 valgt i direkte valg for seks år av gangen. Han kan gjenvelges én gang. Hvis ingen presidentkandidat får minst 50 % av stemmene, holdes det en ny valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang. Presidenten spiller en betydelig rolle i finsk politikk, en rolle som ligner på den den franske presidenten spiller. Det skyldes både presidentens fullmakter og maktforholdene i finsk politikk generelt. Etter forfatningsendringen i 2000 utnevner ikke lenger presidenten statsministeren; dette er nå overlatt Riksdagen. Dessuten er presidentens makt noe beskåret i utenrikspolitikken. Men presidenten kan fortsatt oppløse Riksdagen og utskrive nyvalg, forkaste eller revidere lovforslag fremlagt av ministrene og la være å stadfeste lover vedtatt av Riksdagen. De fleste av disse fullmaktene utøver presidenten i forståelse med regjeringen. De parlamentariske forhold hvor koalisjonsregjeringer har vært regelen, har bidratt til å styrke presidentens stilling. Det at presidentene i etterkrigstiden ofte har sittet lenge, har vært sterke personligheter og til dels har hatt høy anseelse i de viktigste nabostatene, har også bidratt til å gi presidenten en sterk stilling. Urho Kekkonen, som var president 1956–81, kom i særlig grad til å dominere politikken. Etterfølgerne har vært mer pragmatiske. Det, sammen med avpersonifiseringen av forholdet til Sovjetunionen og senere Russland, har ført til at makten i større grad er gått over til regjeringen og de parlamentariske organer. Også i forhold til EU, som Finland sluttet seg til i 1995, har regjeringen spilt den dominerende rollen.

Regjeringen ledes av en statsminister, som er ansvarlig overfor Riksdagen. Presidentens sterke posisjon gjør at statsministeren ikke får en så fremtredende stilling som vanlig i parlamentarisk styrte land. Dessuten har riksdagsgruppene avgjørende innflytelse over personsammensetningen av regjeringen. Som den svenske regjering utøver også den finske i hovedsak sin myndighet gjennom regjeringen som samlet kollegium og ikke i særlig grad gjennom de enkelte ministere (som i Danmark og Norge). Og som i Sverige er de finske departementer relativt små politiske sekretariater, mens mye av forvaltningsmyndigheten er delegert til statlige verk og styrelser.

Den lovgivende forsamling, Riksdagen (Eduskunta), består av 200 medlemmer, valgt for fire år i allmenne valg. Stemmerettsalderen er 18 år. Som ellers i Norden praktiseres forholdstallsvalg. Riksdagen består av ett kammer, men lovforslag behandles likevel på en måte som skal ivareta noen av tokammersystemets funksjoner: etter at lovforslag er behandlet i en av fagkomiteene, går det til stora utskottet (med 45 medlemmer) og så endelig til plenum. Grunnlovsforslag må hvile etter at de er vedtatt av én riksdag, for så å bli endelig vedtatt, med minst 2/3 flertall, av den neste.

Finland har et partisystem som ligner de øvrige nordiske land, med et stort sosialdemokratisk parti til venstre, Centerpartiet og noen mindre partier i sentrum og Samlingspartiet (Kokoomus) til høyre. Det sosialdemokratiske parti er mindre enn ellers i Norden, noe som skyldes kommunistpartiets tradisjonelt sterke stilling. Etter 1990 ble ulike venstrepartier og kommunistpartier samlet i Vänsterförbundet, et venstresosialistisk parti i mer tradisjonell nordisk forstand. Centerpartiet har tradisjonelt stått sterkt i Finland. I tillegg til de vanlige partiene er det et (borgerlig) svensk folkeparti, som vanligvis har en oppslutning på rundt 5 % og deltar i de fleste regjeringer. De Grønne har også vært regjeringsparti i Finland.

Administrativt er Finland inndelt i 6 län (redusert fra 11 ved en lovendring 1997), som igjen er inndelt i 20 landskap og 452 kommuner. Åland og Lappland (Lappi) er begge både län og landskap. Länene administreres, ulikt ordningen ellers i Norden, av statsutnevnte landshövdinger, mens kommunene har selvstyre. I Finland er det ellers vanlig at kommuner går sammen i kommunalforbund for å løse en del større oppgaver. Åland har utstrakt selvstyre, og styres internt av et valgt landsting (30 medlemmer) og en landskapsstyrelse, som er ansvarlig overfor landstinget. Staten er representert på øyene ved en landshövding.

Finsk rett bygger i hovedsak på svensk. Også domstolsvesenet er bygd opp etter svensk mønster. I straffesaker og sivile saker dømmer 51 lokale tingsrätter (med juridiske dommere ledet av en lagman, i visse saker også legdommere, nämndemän) i første instans. Mellominstanser er seks hovrätter. Høyesterett består av en president og minst 15 (for tiden 18) justitieråder, har sete i hovedstaden og behandler de fleste saker med et utvalg av fem dommere; særlig viktige saker avgjøres i förstärkt avdelning (11 dommere) eller i plenum. Det er egne forvaltningsdomstoler og også ulike spesialdomstoler. Dommere i alle instanser utnevnes av presidenten – i de to lavere instanser etter forslag fra en nemnd med representanter for domstolene, påtalemyndigheten, de juridiske fakultetene og advokatstanden, til høyesterett og den øverste forvaltningsdomstol etter forslag fra de berørte domstoler selv. Dommerne er uavsettelige. Det er ikke praksis at domstolene prøver lovers forfatningsforenlighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.