Urho Kekkonen, egentlig Urho Kaleva Kekkonen, finsk politiker (Centerpartiet), gift med Sylvi Kekkonen, var Finlands president i en mannsalder 1956–81.

Juridisk embetseksamen 1928; tok den juridiske doktorgrad på en avhandling om kommunal valgrett 1936. 1927–31 var han juridisk sekretær i det finske herredsforbundet, 1933–36 sekretær i landbruksdepartementet, 1940–43 sjef for forsorgskontoret for den karelske befolkning, og 1946–56 medlem av direksjonen i Finlands bank. Har også vært president i det finske idrettsforbundet og 1931–47 formann for Finlands olympiske komité. Kekkonen sluttet seg tidlig til Centerpartiet (agrarpartiet). Han var Riksdagens president 1948–50. I 1936–37 satt han i regjeringen som justisminister og 1937–39 som innenriksminister. I Paasikivis samlingsministerium 1944–46 var Kekkonen igjen justisminister. I 1950 dannet han selv regjering og var statsminister 1950–53 og 1954–56 for i alt fem regjeringer som bygde på samarbeid dels mellom de ikke-sosialistiske sentrumspartier innbyrdes, dels mellom dem og sosialdemokratene i skiftende koalisjoner. I 1956 ble Kekkonen valgt til republikkens president. Han ble uten vanskelighet gjenvalgt 1962 og 1968. I 1973 ble hans presidentmandat ved spesiallov forlenget til 1978, da han på nytt ble valgt for en seksårsperiode. Dårlig helse tvang ham til å gå av før tiden.

Kekkonen var i sin første politiske tid påvirket av de nasjonalistiske strømninger i det finske samfunn, og motarbeidet bl.a. fredsslutningen med Sovjetunionen etter vinterkrigen 1940. Men med våpenstillstanden 1944 slo han om og ble en av de fremste forkjempere for Paasikivis forsoningspolitikk overfor stormaktsnaboen i øst. Som president øvde Kekkonen en dominerende innflytelse og står som hovedskikkelsen i finsk etterkrigshistorie etter Paasikivi. Han grep inn i innenrikspolitikken, ikke minst ved en rekke regjeringsdannelser, og var den egentlige leder av Finlands utenrikspolitikk. Her fulgte han opp og utdypet på grunnlag av den finsk-sovjetiske bistandspakten (VSB-avtalen) 1948 Paasikivis forsoningslinje, bl.a. under dramatiske møter med Sovjetunionens daværende statsminister Khrusjtsjov i Leningrad 1959 og i Novosibirsk foran det finske presidentvalget 1962. Samtidig gikk han inn for et nært samarbeid med de skandinaviske land, bl.a. gjennom Kekkonen-planen, og han vant ved en lang rekke reiser anerkjennelse for Finlands spesielle utenrikspolitiske stilling. Et høydepunkt i denne sammenheng ble KSSE-konferansen i Helsinki 1975.

To samlinger av Kekkonens taler og artikler er utgitt på svensk, För Fosterlandet (1955) og Brobygge (1969), foruten et utvalg brev fra presidenttiden (1977) og Ekudden (1980).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.