Urho Kaleva Kekkonen
Urho Kekkonen var en finsk politiker for Centerpartiet. Han var Finlands statsminister i periodene 1950–1953 og 1954–1956, og president fra 1956 til 1981.
Som president øvde Kekkonen en dominerende innflytelse og står som hovedskikkelsen i finsk etterkrigshistorie etter Juho Paasikivi. Under den kalde krigen førte Kekkonen en forsonende politikk overfor Sovjetunionen, samtidig som han gikk inn for et nært samarbeid med de skandinaviske landene, blant annet gjennom Kekkonen-planen.
Kekkonen tok juridisk embetseksamen i 1928, og den juridiske doktorgraden på en avhandling om kommunal valgrett i 1936. I årene 1927–1931 var han juridisk sekretær i det finske herredsforbundet, i 1933–1936 var han sekretær i landbruksdepartementet, og i 1940–1943 var han sjef for forsorgskontoret for den karelske befolkningen. I 1946–1956 var han medlem av direksjonen i Finlands bank. Kekkonen var også president i det finske idrettsforbundet og i 1931–1947 formann for Finlands olympiske komité.
Han var gift med forfatteren Sylvi Kekkonen.
Portrettfoto av Urho Kekkonen i 1961.
Kekkonen sluttet seg tidlig til Centerpartiet (agrarpartiet). Han var Riksdagens president i perioden 1948–1950. Fra 1936 til 1937 satt han i regjeringen som justisminister og fra 1937 til 1939 som innenriksminister. I Juho Paasikivis samlingsministerium i 1944–1946 var Kekkonen igjen justisminister.
I 1950 dannet Kekkonen selv regjering og var statsminister i periodene 1950–1953 og 1954–1956 for i alt fem regjeringer. Regjeringene hans bygde på samarbeid dels mellom de ikke-sosialistiske sentrumspartier innbyrdes, dels mellom dem og sosialdemokratene i skiftende koalisjoner.
I 1956 ble Kekkonen valgt til republikkens president. Han ble uten vanskelighet gjenvalgt 1962 og 1968. I 1973 ble hans presidentmandat ved spesiallov forlenget til 1978, da han på nytt ble valgt for en seksårsperiode. Dårlig helse tvang ham til å gå av før tiden.
Urho Kekkonen. Foto fra 1968.
Kekkonen var i sin første politiske tid påvirket av de nasjonalistiske strømningene i det finske samfunnet, og motarbeidet blant annet fredsslutningen med Sovjetunionen etter vinterkrigen i 1940. Men med våpenstillstanden i 1944 slo han om og ble en av de fremste forkjempere for Paasikivis forsoningspolitikk overfor stormaktsnaboen i øst.
Som president øvde Kekkonen en dominerende innflytelse og står som hovedskikkelsen i finsk etterkrigshistorie etter Paasikivi. Han grep inn i innenrikspolitikken, ikke minst ved en rekke regjeringsdannelser, og var den egentlige lederen av Finlands utenrikspolitikk. Her fulgte han opp og utdypet Paasikivis forsoningslinje på grunnlag av den finsk-sovjetiske bistandspakten (VSB-avtalen) i 1948. Dette kom blant annet til uttrykk under dramatiske møter med Sovjetunionens daværende statsminister Nikita Khrusjtsjov i Leningrad i 1959 og i Novosibirsk foran det finske presidentvalget i 1962.
Samtidig gikk Kekkonen inn for et nært samarbeid med de skandinaviske landene, blant annet gjennom Kekkonen-planen, og han vant ved en lang rekke reiser anerkjennelse for Finlands spesielle utenrikspolitiske stilling. Et høydepunkt i denne sammenhengen ble KSSE-konferansen i Helsingfors i 1975.
To samlinger av Kekkonens taler og artikler er utgitt på svensk, För Fosterlandet (1955) og Brobygge (1969), foruten et utvalg brev fra presidenttiden (1977) og Ekudden (1980).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.