1937-massakren
Haitiske ofre for 1937-massakren.
Av .
Øya er delt mellom republikken Haiti i vest og Dominikanske republikk i øst

1937-massakren, eller «persillemassakren», var en blodig massakre som fant sted i grenseområdene mellom Den dominikanske republikk og Haiti, på dominikansk side, i oktober 1937. I løpet av noen få dager ble et ukjent antall tusen haitiere henrettet på brutalt vis. Drapene skjedde etter ordre fra den dominikanske diktatoren Rafael Leónidas Trujillo (1891–1961). Massakren blir i Den dominikanske republikk og Haiti ofte referert til som «massakren i 1937» eller «El Corte» («kuttet»). «Persillemassakren» er ikke et anerkjent navn for det som skjedde, men den omtales ofte likevel med den betegnelsen.

Faktaboks

Også kjent som

persillemassakren

spansk Masacre del Perejil

fransk Massacre du Persil

engelsk Parsley massacre

Bakgrunnen for massakren var en pågående grensetvist, et problematisk forhold mellom Haiti og Den dominikanske republikk, men kanskje viktigst var det at diktator Trujillo hadde et ønske om å gjøre den dominikanske «rasen» hvitere, og at dette ønsket ikke var så kontroversielt som det burde ha vært.

Grensetvisten

Den dominikansk-haitiske grensen er omkring 360 kilometer lang, og representerer et relativt sjeldent fenomen: en øy – Hispaniola – som er delt av to ulike nasjoner. Nøyaktig hvor grensa skulle gå, og hvilke regler den skulle være underlagt, har vært gjenstand for betydelig disputt. Grensetvisten var en faktor, som bidro til at det ulmet mellom de to landene, på regjeringsnivå. Den første formelle samarbeidsavtalen mellom de to landene, som inkluderte grensespørsmålet, kom i stand i 1867 gjennom Tratado de Paz, Amistad y Comercio («Avtale om fred, vennskap og handel»). Senere ble grenseområdet og skillelinjen mellom de to landene presisert i en serie med avtaler gjort i løpet av 1929, og deretter på nytt endret i 1936.

Til tross for at grensa dermed formelt sett var etablert, så var ikke den dominikanske diktatoren, Rafael Leónidas Trujillo, fornøyd med rapportene han mottok fra grenseområdene. Folketellingen fra 1935 viste at en stadig økende del av befolkningen nær Haiti var haitisk eller av haitisk opprinnelse.

Rasismen som muliggjorde og rettferdiggjorde massakren

Det problematiske forholdet mellom de to landene var i aller høyeste grad noe Trujillo selv dyrket, i form av en uttalt ideologi som fremhevet den dominikanske nasjonen som hvit, katolsk og europeisk, mens motstykket var den afrikanske svarte republikken Haiti, som ble fremstilt som et negativt speilbilde av Den dominikanske republikk. Trujillos krav om å gjøre grenseområdene mer dominikanske, og dermed også mindre haitiske, hang sammen med denne Europa-orienterte ideologien hos Trujillo og hans samtidige.

Grenseområdene var ikke «rene», verken rent haitiske eller rent dominikanske, men snarere en stor grad av blanding. De dominikanske grenseinnbyggerne var dominikanske av nasjonalitet, men de var like fullt ikke tilstrekkelig dominikanske, sett fra hovedstaden og Trujillos ideologiske preferanser. Trujillo skrev i 1939, til landets president Jacinto Peynado, at det var «åpenbart at byene i grenselandet trengte en injeksjon av friskt blod, særlig fra den hvite rase» (Bernardo Vega, 1986). Både dominikanske og haitiske intellektuelle på den tiden så på grenseområdene som et farlig område, et underutviklet område og et sted der sivilisasjonen ikke hadde funnet fotfeste. Brutaliteten som dominikanske soldater fremviste under massakren tolkes gjerne i lys av dehumaniseringen av haitiere og svarte dominikanere og den afrikanske arven, som Trujillo altså da anså som en trussel mot nasjonen.

Den dominikanske økonomen og politikeren Miguel Ceara Hatton (2013) definerte 1937-massakren som startskuddet for at den offisielle dominikanske identiteten ble konstruert som et motstykke til Haiti, med demoniseringen av Haiti, av voudou og den afrikanske arven som både konsekvens og virkemiddel på samme tid. Forskeren Edward Paulino (2016) peker på noe liknende, nemlig at et uvanlig trekk ved 1937-massakren var at den ideologiske og tungt rasistisk motiverte rettferdiggjøringen av den først startet i etterkant av hendelsen og ikke i forkant.

Massakren

2. oktober 1937 ble det holdt en fest til ære for Trujillo i grensebyen Dajabón på dominikansk side. Det var meldt om at haitiske kvegtyver skulle ha raidet dominikanske bønder, og diktatoren forsikret de tilstedeværende om at han skulle ta hånd om dette problemet. Ifølge korrespondanse fra USAs utenrikstjeneste i Den dominikanske republikk fra oktober 1937, skal Trujillo på festen ha erklært at haitierne skulle «dø for sin frekkhet».

Det festdeltakerne ikke visste, var at massakren allerede var i gang. I telegrammer fra haitiske grensebyer og i senere erklæringer fra de overlevende, samt fra de få som tok del i drapene og som senere har snakket, vet vi litt om hvordan det foregikk.

Haitierne ble drept med macheter, halshugget, skutt eller druknet i grenseelva, som besynderlig nok bærer navnet Masacre (navngitt av et blodig oppgjør mellom franskmenn og spaniere under kolonitiden). Blant ofrene var både voksne og barn, kvinner og menn.

For å være sikre på at de drepte haitiere, og ikke dominikanere, skal soldatene ha benyttet seg av et særdeles utspekulert triks, som senere skulle navngi massakren på folkemunne, dog hovedsakelig i utlandet. De skal ha benyttet seg av at haitiernes kreol hadde utgangspunkt i fransk uttale, og dermed uttalte bokstaven «r» omtrent på samme måte som en norsk skarre-r. På spansk, derimot, så uttales «r» rullende. Om de var i tvil, skal de ha krevd at haitierne uttalte det spanske ordet for persilleperejil – og dersom r-en ikke var korrekt dominikansk, ble de drept. Det er usikkert i hvor stor grad dette faktisk var tilfelle, men dette er forklaringen bak at massakren ofte refereres til som «persillemassakren».

Overslagene over hvor mange som mistet livet varierer fra noen få tusen til over tretti tusen. Haitiske myndigheters tall fra 1937 oppgir mellom 8000 til i overkant av 12 000 drepte. En gjennomgang av 54 ulike forsøk på å beregne antall døde, publisert av den dominikanske historikeren Bernardo Vega i 1988, viser at den vanligste beregningen ligger mellom 10 000 og 20 000 drepte.

Minnet om massakren i nåtiden

Edwidge Danticat, anerkjent amerikansk-haitisk forfatter som blant annet har skrevet romanen Farming of the bones, om massakren i 1937.

Grenseområdene, som var der massakren i sin tid fant sted, er i liten grad synlig preget av 1937-masasakren. Forskere peker imidlertid gjerne på andre typer levninger etter massakren, i form av et kollektivt minne om det som skjedde, og da særlig på den haitiske siden av grensa. Dette skrives uvegerlig inn i nåtidens hendelser og samtidens binasjonale forhold på øya, og det kan være vanskelig å si med sikkerhet hva som skriver seg til massakren og hva som har nyere dato, samt hva som er en blanding. Kjernen av massakren, nemlig en dyp rasisme og et enormt overgrep fra dominikanske myndigheter, er imidlertid noe som ikke har blitt glemt, heller ikke på dominikansk side, naturlig nok.

Silvio Torres-Saillant (2004), Edward Paulino (2016), Maria Cristina Fumagalli (2015), Lorgia García-Peña (2016) og April J. Mayes & Kiran Jayaram (2018) er eksempler på forskere som har skrevet om grenselandene og de binasjonale forholdene i nyere tid, og som inkluderer fortolkninger av massakren inn i forståelsen av samtiden. De peker alle på at historiefortellingen som lå til grunn for massakren, med vilje utelot viktige deler av dominikansk og haitisk historie, nemlig at grenseområdene gjennom lang tid hadde vært og fortsatt er møtesteder, og ikke bare konfliktområder. De er sammensmeltning like mye som de er skillelinjer. Det er felles interesser på tvers av grensa, og det er livserfaringer som ikke skilles av hvorvidt man tilhører Haiti eller Den dominikanske republikk. I skjønnlitteraturen har kjente navn som Juan Bosch (1942), Freddy Prestol Castillo (1973) og Edwidge Danticat (1998) alle tatt for seg massakren.

Kjente kulturpersonligheter fra hele øya har siden 2012 jobbet sammen under paraplyen Border of lights. Målet deres har vært todelt: å spre kunnskap om massakren slik den skjedde den gang, men også for å rette lyset mot solidaritet, samhold og felles historie på øya, som et motstykke til historiefortellingen som holder de to landene som uforenlige evige motstykker til hverandre.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg