Belzec, tysk tilintetgjøringsleir i tettstedet ved samme navn, ca. 113 km sørøst for Lublin ikke langt fra grenzen til Ukraina. Belzec var den første leiren hvor nazistene innstallerte stasjonære gasskamre. Leiren var i drift fra mars til desember 1942, og var den første av de tre tilintetgjøringsleirene som ble etablert innenfor "Aktion Erntefest" ("Aksjon høsttakkefest"), nazistenes kodeord for tilintetgjøringen av jødene i Generalgouvernementet (det okkuperte Polen) (se også Majdanek, Sobibor og Treblinka).

Ideen om å etablere en tilintetgjøringsleir i Belzec ble presentert første gang sensommeren 1941. En knapp måned etter at Nazi-Tyskland gikk til krig mot Sovjetunionen beordret Heinrich Himmler den 20. juli 1941 at Lublin-regionen og deretter hele Generalgouvernementet skulle germaniseres. I praksis innebar det at jødisk og polsk befolkning skulle fjernes. Odilo Globocnik, lederen for SS og det tyske politiet i regionen, ledet først etableringen av konsentrasjons- og tilintetgjøringsleiren Majdanek, men vurderte samtidig andre virkemidler, som etableringen av flere leirer. Sommeren 1941 begynte de første eksperimentene i konsentrasjonsleiren Auschwitz med å drepe mennesker med gass i mobile gasskamre (innrettet i ombygde varebiler). Også disse forsøkene fikk betydning for etableringen av Belzec, men historikerne strides om Belzec ble etablert for å drive videre testing av gass som redskap for massedrap eller om det allerede fra starten av var planlagt at Belzec skulle være Generalgouvernementets sentrale tilintetgjøringsleir.

Byggingen av tilintetgjøringsleiren i Belzec startet høsten 1941. Valget av nettopp tettstedet Belzec som åsted for de første stasjonære gasskamrene hadde først og fremst logistiske årsaker. Belzec lå rett ved den sentrale jernbanelinjen Warszawa-Lublin-Lwiw (i dagens Ukraina) og ikke langt fra jernbaneknutepunktet som knyttet den sørpolske byen Krakow (dengang hovedstedet i nazistenes Generalgouvernement) til de nordpolske områdene, Brest i dagens Hvite-Russland og Vilnius i dagens Litauen. Dermed lå Belzec gunstig til for en tilintetgjøringsleir med det formål å utrydde flest mulig mennesker.

Leirområdet strakte seg over syv hektar og var ikke innrettet på samme måte som de typiske konsentrasjonsleirene. Dette var fordi leirens formål var tilintetgjørelse, ikke tvangsarbeid. Den første kommandanten var Christian Wirth som tidligere hadde ledet nazistenes såkalte eutanasi-program, dvs. massedrap på psykisk og fysisk utviklingshemmede. Dette programmet ble lagt ned i august 1941 og Wirth fikk deretter ansvaret for Belzec. Vaktmannskapet besto fortrinnsvis av Trawniki-mannskaper, dvs. østeuropeiske kollaboratører (mange av dem ukrainske krigsfanger) som hadde fått opplæring som vakmannskaper i treningsleir etablert i tilknytning til fangeleiren Trawniki i den polske landsbyen med samme navn. For krigsfangene var overgangen til Trawniki-opplæring en mulighet til å unngå å bli drept selv. Tyske SS-mannskaper ledet vaktarbeidet.

De første tre gasskamrene ble bygget i november 1941 og ble bygget i tre. Motoren som skulle produsere gassen stammet sannsynligvis fra en sovjetisk panservogn. Kommandant Wirth var kjent for sine eksperimenter med ulike drapsmetoder fra tiden som leder av det såkalte eutanasi-programmet. I den første tiden ble det i Belzec brukt både kullos og blåsyre. De første jødiske ofrene som ble drept i Belzecs gasskamre, i månedskriftet februar-mars 1942, var jødiske arbeidsfolk fra regionen som hadde blitt utnyttet som tvangsarbeidere i byggingen av leiren. Systematisk massedrap på jøder i Belzec begynte i midten av mars 1942 da transporter fra Lublin og Lwiw ankom leiren.

Ankomstprosedyren skulle gjøre massemord så effektivt som mulig og ble personlig utformet av Wirth. Den ble senere innført også i andre tilintetgjøringsleirer. De nyankomne fangene ble fortalt at de var kommet til en gjennomgangsleir, skulle desinfiseres og deretter overføres til en arbeidsleir. Fangene måtte legge fra seg klær og verdisaker før de entret desinfeksjons- og dusjrommene, kvinnenes hår ble i tillegg barbert først. Gasskamrene var kamuflert som dusjrom. Likene ble fjernet av jødiske fanger i "Sonderkommando" ("spesialkommando"). De fleste fangene i Belzec ble drept umiddelbart etter ankomst, men et visst antall fanger ble satt til ulike arbeidskommandoer, som  nettopp "spesialkommando", for å opprettholde driften av leiren. Spesielt fangene i "spesialkommando" ble selv drept etter en viss tid, dette som ledd i hemmeligholdelsen av leirens aktivitet. Verdisaker og penger fra ofrene skal ha blitt sendt med tog til Lublin to ganger i uken.

Deportasjonene til Belzec kan inndeles i to faser:

Den første fasen varte fra midten av mars 1942 til midten av april samme år. I denne perioden ble jøder fra distriktene Lublin og Lwiw, inkludert ghettoene i Lublin og Lwiw, deportert og myrdet i leiren. Anslagsvis ble rundt 63 000 mennesker drept i denne fasen. Til tross for nazistenes forsøk på å hemmeligholde leirens aktivitet, spredte rykter om massedrap seg til både den jødiske og polske befolkningen i området. Deportasjonstogene stoppet på offentlige jernbanestasjoner, og dessuten lyktes det noen fanger å rømme fra leiren eller fra togene underveis. I midten av april 1942 dro Wirth til Berlin for å diskutere videre tiltak med Adolf Hitler. Lærdommen fra Belzec ble nå, sammen med enkelte SS-menn, overført til tilintetgjøringsleiren Sobibor som var under etablering. Frem til midten av mai 1942 lå all aktivitet i Belzec brakk, men området ble fortsatt bevoktet av Trawniki-vakter.

I slutten av mai 1942 begynte Belzecs andre fase. Store transporter ankom først og fremst fra Krakow-distriktet, noe som førte til at leiren igjen ble stengt for et par uker i månedskiftet juni-juli. Årsaken var at gasskamrenes kapasitet var for liten, og nye massive gasskamre med seks rom ble etablert. Også disse gasskamrene ble kamuflert som dusjrom. I denne andre fasen ble seks jødiske musikere organisert som fangekommando og satt til å spille ved ankomst av nye fangedeportasjoner. For øvrig forble ankomstprosedyren den samme. Den største forskjellen mellom den første og andre fasen av tilintetgjøringen i Belzec består i størrelsen på deportasjonene som mer enn fordoblet seg fra sommeren 1942. Mange av deportasjonene kom fra dagens Ukraina. Fordi det kun ble registrert hvor mange fanger som var i hver transport som ankom leiren, men ikke navn på hvem de var, vet vi lite om hvem som ble drept i leiren.

Sommeren 1942 gikk Wirth av som kommandant for Belzec for å overta en mer overordnet stilling som koordinator for "Aksjon høsttakkefest". Hans etterfølger var imidlertid ikke mindre brutal.

I starten ble likene begravet i massegraver. De omfattende massedrapene i sommervarmen 1942 førte til at eimen fra overfylte massegraver ikke lot seg skjule. Leirledelsen forsøkte derfor å skjule gravene med betong, noe som ikke lyktes. Løsningen ble å brenne likene.

Etter all sannsynlighet ankom den siste transporten Belzec i midten av desember 1942. Hvorfor leirens virksomhet ble avsluttet er ikke kjent, for på dette tidspunktet levde fremdeles et stort antall jøder i ghettoer og tvangsarbeidsleirer i områdene rundt Lublin, Krakow og Lwiw. Fra nå av overtok først og fremst Sobibor, Treblinka og Auschwitz rollen som tilintetgjøringsleirer. En mulig årsak til nedleggelsen av Belzec var de overfylte massegravene og mangel på plass til nye graver inne på det eksisterende leirområdet. En annen mulig årsak var at leirens kapasitet ble reservert for rumenske jøder, da deportasjonen av disse til nettopp Belzec ble fastholdt i en tysk-rumensk avtale sommeren 1942. Den rumenske regjeringen overholdt imidlertid ikke avtalen.

Brenningen av lik fortsatte til slutten av mars 1943, da startet demonteringen av leiren. Gasskamrene ble ødelagt, brakker og andre brukbare deler ble demontert og sendt til Lublin. I juni 1943 ble området planert og beplantet med bartrær. Alle sporene etter tilintetgjøringen i Belzec skulle slettes.

Nazistene lyktes i stor grad med å skjule og slette mange av sporene etter tilintetgjøringen i Belzec. Fordi det ikke ble ført navnelister og kun mangelfulle liste over fangeantallet i en del av transportene, vet man ikke hvor mange som ble drept i leiren eller hvem de fleste var. Sannsynligvis var de allerfleste ofrene østeuropeiske jøder, men også rom-folk skal ha blitt drept i Belzec. I dag antar forskere at minst 500 000 mennesker ble drept i løpet av de månedene leiren var i drift. Kun tre personer vitnet om sine opplevelser i Belzec etter andre verdenskrigs slutt. Årsaken til mangelen på tidsvitner er at nesten alle som ble sendt til Belzec, ble drept.

Da det knapt fantes overlevende, ble Belzec fort glemt. Området ble flere ganger plyndret av lokalbefolkningen. Først i 1963 ble det satt opp et mindre minnesmerke over leirens ofre. Et museum og minnested ble ikke åpnet før i 2004 og er en del av Det statlige museet Majdanek.

Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 8. München, 2008.

Museum og minnested Belzecs nettside: http://www.belzec.eu/en

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.