Brucebyen

I årene 1907 til 1920 foretok Bruce flere ekspedisjoner til Svalbard. I 1909 tok han initiativ til dannelsen av et prospekteringsselskap, The Scottish Spitsbergen Syndicate Ltd. (SSS). På ekspedisjonene til Svalbard med prins Albert 1 av Monaco hadde Bruce oppdaget forekomster av oljeholdig skifer, kull og gips, og på prinsens tredje ekspedisjon i 1906 begynte Bruce å okkupere områder med tanke på mineralutvinning. I 1907 fulgte han igjen prinsen til Svalbard, og denne gangen engasjerte han Hjalmar Johansen som feltassistent. Kvaliteten på kullprøver Bruce hadde tatt oppmuntret ham til dannelsen av SSS, hvor prins Albert gikk inn med en pen sum.

På en egen ekspedisjon Bruce foretok for SSS i 1909 ble blant annet gipsforekomster funnet mellom Bjonahamna og Gipsvika og i Gipsdalen. Hele Bünsow Land ble derved okkupert av SSS. Etter et avbrekk i virksomhet under første verdenskrig dro SSS tilbake til Billefjorden i 1919 og etter utstrakte undersøkelser i området satte de i land noe av det medbrakte utstyret, samt materialer til bolighus på Kapp Napier vest for utløpet til Gerritelva. Området rundt virket lovende for kullutvinning og to større to-roms tømmerhus ble satt opp og boring etter kull ble begynt. Stedet fikk senere navnet Brucebyen. Anlegget var bare i bruk om sommeren.

Hvert hus, eller brakke, var prefabrikkert og ferdig innredet med faste køyer, bord og to ovner. På ett av husene ble det malt en beskjed om at husene med innbo tilhørte SSS. Beskjeden endte med «Please close the door. Luk døren». I 1920 ble 12 tonn materiell fraktet til Brucebyen og det ble boret etter kullag flere steder ved Billefjorden. Ekspedisjonen i 1922 satte en ett-tonn tung traktor på land sammen med mer boreutstyr. Anlegget besto nå av tre brakker og et uthus, samt en skinnegang fra stranden opp til hyttene, traktor og vogner, boretårn, og annet rundt om i området. Dette var imidlertid den siste sommeren med prospekteringsarbeid ut fra Brucebyen, men anlegget ble inspisert i 1923 og 1924. Vinteren 1922–1923 ble noen av de nå fire husene brukt av tre russiske fangstmenn som holdt bygningene i god orden selv om mye proviant ble borte.

I årene frem til og etter andre verdenskrig forhandlet SSS stadig med norske selskap og myndigheter om salg av selskapets eiendommer og materiell på Svalbard. Det var først i 1952 at det ble enighet om en salg til Den norske stat for kr 550 000 (som tilsvarer nærmere 10 millioner kr i 2020). Den norske stat ble derved eieren av de fire bygningene i Brucebyen. Samtidig ble SSS' undersøkelsesarbeider av topografisk og geologisk art som ble gjennomført de første årene betegnet som «beundringsverdig» av geolog Adolf Hoel, som var rådgiver i saken for staten, samt at «Intet annet av de selskaper som har tatt land på Spitsbergen, har utført så grundige forskningsarbeider som det skotske selskap.»

Brucebyen med bygninger og annet fra SSS-tiden ble fredet i 1992, da alle kulturminner fra før 1946 ble automatisk fredet. Den er også vurdert å være høyt prioritert som kulturminne på Svalbard. En av hyttene brukes av Sysselmesteren (tidligere Sysselmannen) som tjenestehytte og var imidlertid blitt mye endret før fredningen inntrådte i 1992. Sysselmannen har i mange år lånt ut en av hyttene til Longyearbyen Røde Kors for beredskap og øving og lånte ut en annen til russiske Trust Artikugol, som drev Pyramiden tvers over Billefjorden. Denne hytta, «Russehytta», brant ned i 2010 etter at en britisk skolegruppe som hadde lånt den ryddet seg ut og lot varm aske fra ovnen stå utenfor, men for nær det tørre trevirket. Dessverre var denne hytta den mest autentiske (det vil si minst endret). En rekonstruksjon av hytta ble satt opp av Sysselmannen i 2012–2013 for å holde kulturmiljøet Brucebyen så intakt som mulig og for at den nye hytta ville kunne brukes, mens den andre noenlunde autentiske hytta, kalt «Forskerhytta», blir skånet for mye bruk og slitasje.

• Svalbard
• Svalbards historie
• William Speirs Bruce

• Undiscovered Scotland.co.uk – William Spiers Bruce

• Hoel, Adolf, Svalbards historie 1596-1965 Bd III, Sverre Kildahls Boktrykkeri, Oslo 1967