retning i etterkrigstidens kunstmusikk der ulike musikalske elementer er ordnet systematisk i rekker eller serier. Slike elementer kan være tonehøyde, tidsvarighet (rytmiske verdier), styrkegrad, klangfarge m.m. Seriene danner utgangspunkt for komposisjonsarbeidet. I noen komposisjoner følges seriene strengt, i andre med en viss grad av frihet, og man kan derfor tale om henholdsvis streng og fri serialisme. Flere komponister på 1900-tallet har arbeidet med organisering av musikk etter serielle prinsipper, men begrepet serialisme er først og fremst knyttet til den såkalte Darmstadt-skolen, med K. Stockhausen, P. Boulez og L. Nono som sentrale navn. Denne skolen var særlig inspirert av A. Schönberg, hans elev A. Webern og av O. Messiaen. Schönbergs tolvtonemusikk, der skalaens tolv kromatiske toner er ordnet i rekker, var retningens egentlige utgangspunkt, og gjennom verker av Webern og Messiaen oppstod impulser til å innordne også andre elementer enn tonehøyde i serier.