Fotturisme, samlebetegnelse for turer til fots i utmark, skog og fjell (herunder brevandring) for rekreasjons- og ferieformål. Undersøkelser har vist at en stor del av Norges befolkning tar mer eller mindre regelmessig del i denne form for friluftsliv (ski- og fotturer). Også utlendinger kommer i stigende antall til Norge for å «gå i fjellet».
Organisering og tilrettelegging av fotturismen begynte med stiftelsen av Den Norske Turistforening (DNT) i 1868. Senere ble det stiftet en rekke lokale turistforeninger og turlag som senere har gått inn som medlemsforeninger i DNT. Turistforeningene har bygd egne hytter for fotturistene, har vardet, merket og til dels opparbeidet stier og vandreruter i fjellet, ansatt fjell- og breførere, utarbeidet kart og rutebeskrivelser, med mer.
De første virkelige fotturister i Norge var britiske «oppdagelsesreisende» og fjellklatrere på 1800-tallet. Flere av disse (for eksempel William Cecil Slingsby) har skrevet interessante beretninger fra sine turer i Norge, hvor de skildrer sine opplevelser og oppfatninger av miljøet i datidens bygde-Norge.
Av nordmenn var det først vitenskapsmenn, diktere og malere som begynte å søke til fjells i første halvdel av 1800-tallet. Vitenskapsmennene var i mange tilfeller studenter, som med sine grundige undersøkelser av fjellets topografi, geologi, flora og fauna gav viktige bidrag til utforskningen av de store fjellområdene i Sør-Norge. Deres møte med lokalbefolkningen kunne ofte, i likhet med de utenlandske besøkendes opplevelser, ta form av «kulturkollisjoner», og er dikterisk behandlet av flere norske forfattere, som Henrik Anker Bjerregaards «Fjeldeventyret», Claus Pavels Riis' «Til Sæters», Hans Ørn Bloms «Sanct-Hans-Aften» med flere, men deres begeistrede reisebeskrivelser fikk etter hvert stadig flere til å dra på fotturer.
Dikterne og malerne søkte til fjells for å få inspirasjon, og mange av de naturinntrykk de festet til papir og lerret, står i ettertid som sentrale verker i den nasjonalromantiske tradisjonen, for eksempel J. C. Dahls maleri «Fra Stalheim».
Forholdene for fotturistene var i begynnelsen svært kummerlige. Primitive setrer, steinbuer og hellere utgjorde overnattingsmulighetene utenfor bebodde strøk; i fjellbygdene og langs de gamle ferdselsårene over fjellet kunne man ta inn på fjellgårder og skysstasjoner, men også her var standarden ganske lav. Forfattere som Eilert Sundt og Yngvar Nielsen har gitt malende skildringer av kostholdet og de hygieniske forhold som ble de reisende til del.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.