filmmusikk, musikk som benyttes i film. Betegnelsen brukes helst om musikk som er originalskrevet for film.
Filmmusikk kan være en «bakgrunn» som understreker og forsterker det dramatiske eller emosjonelle innholdet. Den kan også utgjøre et hovedelement i form av sanger som kommenterer handlingen eller akkompagnement til handlingssekvenser som ikke har tale, f.eks. fortekstsekvensen, hvor musikken (eng. main title) gir signaler om hva slags historie som skal fortelles.
Filmmusikk kan ha egenverdi og oppnå stor popularitet, som Friedrich Holländers sanger fra Der blaue Engel (1930), David Raksins tittelmelodi til Laura (1944), Anton Karas' zither-melodi fra The Third Man (1949), Georges Delerues Le Tourbillon fra Jules et Jim (1961), Mikis Theodorakis' musikk til Zorba (1964) og Alan Prices sanger fra O Lucky Man! (1973).
Også klassisk musikk har gjort bemerket tjeneste i film, som Rachmaninovs klaverkonsert nr. 2 i Brief Encounter (1945), Mozarts klaverkonsert nr. 21 i Elvira Madigan (1967), Mahler-symfonier i Death in Venice (1970), Wagners valkyrieritt i Apocalypse Now (1979) og Verdis rekviem i Den enfaldiga mördaren (1982).
Seriøse filmregissører er gjerne forsiktige med bruken av musikk. Av nøkternhet eller ønske om realisme kan de la musikken komme fra kilder som inngår naturlig i handlingen, f.eks. fra en radio eller fra en musiker som er naturlig til stede i miljøet.
Historikk
Musikk har vært et virkemiddel i film siden filmens barndom. Musikkopptak ledsaget filmer som ble vist i Thomas Edisons Kinetoscope i 1890-årene. Brødrene Lumières første visninger i Paris 1895 ble akkompagnert av en pianist. Da kinobransjen vokste frem etter århundreskiftet, var det en selvfølge at forestillingene ble ledsaget av musikk, og de største kinoene fikk etter hvert orkestre eller et kino-orgel fra Wurlitzer. Det var de lokale musikerne som bestemte hva slags musikk som skulle benyttes. De satte sammen et potpurri av all slags musikk, seriøs så vel som populær, alt etter de enkelte filmsekvensenes behov. En ballscene ble ledsaget av passende dansemusikk, en begravelse av Chopins sørgemarsj, en romantisk scene av en smektende operettemelodi, storm til sjøs av Wagners Den flygende hollender-ouverture osv.
Camille Saint-Saëns skrev originalmusikk allerede i 1908, til filmen L'Assassinat du duc de Guise (1908). Da de lange påkostede «storfilmene» kom i 1910-årene, ble de ledsaget av originalmusikk for å gi dem en ekstra dimensjon og øke attraksjonsverdien. Et pionerarbeid var Joseph Carl Breils skreddersydde musikk til The Birth of a Nation (1915), som både bestod av originalkomponert materiale og kjente amerikanske melodier. Originalmusikk ble skrevet av Gottfried Huppertz til Die Nibelungen (1924) og Metropolis (1926), av Edmund Meisel til Panserkrysseren Potemkin (1925) og Oktober (1928) og av Hugo Riesenfeld til The Covered Wagon (1925) og Sunrise (1927). Notene ble distribuert sammen med filmene.
Etter overgangen til lydfilm brukte Hollywood-selskapene resurser på musikken, og flere holdt seg med egne orkestre. Ledende komponister var Alfred Newman, med bl.a. You Only Live Once (1937), Wuthering Heights (1938), All About Eve (1950) og flere av John Fords filmer, Erich Wolfgang Korngold med bl.a. A Midsummer's Night Dream (1935), The Adventures of Robin Hood (1938) og flere andre filmer for Warner Brothers, og ikke minst Max Steiner, som skal ha komponert musikken til over 200 spillefilmer, blant dem så forskjellige filmer som The Informer (1935), Gone With the Wind (1939) og The Treasure of Sierra Madre (1948). Miklos Rózsa skrev musikk til bl.a. Spellbound (1945) og Ben-Hur (1959). Andre viktige navn var Franz Waxman, Victor Young og Friedrich Holländer.
I Sovjetunionen skrev Sergej Prokofjev betydelig musikk for Eisensteins Aleksandr Nevskij (1938) og Ivan den grusomme (1942–46). Begge filmer har sekvenser som er skapt i nøye samarbeid mellom regissør og komponist og hvor musikken har en svært sentral rolle. Også Dmitrij Sjostakovitsj har skrevet for film.
I Frankrike skrev bl.a. Arthur Honegger og Darius Milhaud for film. Blant filmkomponistene bør nevnes Maurice Jaubert med sin musikk til Jean Vigos filmer, og spesielt Joseph Kosma, som arbeidet for bl.a. Marcel Carné og Georges Franju, men særlig huskes for sitt samarbeid med Jean Renoir på dennes beste filmer. Den produktive Maurice Jarre har arbeidet på et stort antall internasjonale filmer, som Lawrence of Arabia (1962), Dr. Zhivago (1965), Die Blechtrommel (1979) og Dead Poets Society (1989). Georges Delerue har skrevet musikken til filmer som Hiroshima mon amour (1959), Jules et Jim (1961) og Le Mépris (1963), og Michel Legrand til Les Parapluies de Cherbourg (1963) og Les Demoiselles de Rochefort (1967). Francis Lai fikk stor suksess med musikken til Un homme et une femme (1966).
I Storbritannia har både Ralph Vaughan Williams, William Walton, Malcolm Arnold og Benjamin Britten skrevet filmmusikk. John Barry gjorde seg bemerket med musikken til James Bond-filmene og bl.a. Midnight Cowboy (1969). Richard Rodney Bennett skrev musikken til bl.a. Billy Liar (1963) og Murder on the Orient Express (1974). Andre viktige navn i etterkrigstiden er Richard Addinsell og John Addison.
I Italia er Nino Rota kjent for musikken til de fleste av Fellinis filmer. Særlig populær ble musikken til La strada (1954) og Amarcord (1973), og han fikk også stor suksess med musikken til The Godfather (1972). Andre sentrale navn er Giovanni Fusco med musikken til Michelangelo Antonionis filmer. Betydelig – og svært produktiv med sine over 300 titler – er Ennio Morricone, kjent for sine karakteristiske melodier og arrangementer til Sergio Leones spaghetti-westerns og til så forskjellige filmer som 1900 (1976), Days of Heaven (1978) og The Untouchables (1987).
I japansk film bør nevnes Fumio Hayasaka, som leverte svært betydelige bidrag til filmer som Kurosawas Rashomon (1950) og De syv samuraier (1954), Mizoguchis Fortellinger om en blek og mystisk måne etter regnet (1953) og Fogden Sanshu (1954), og mange andre.
I etterkrigstidens amerikanske film gjorde flere betydelige komponister seg sterkt gjeldende, bl.a. Dimitri Tiomkin med Red River (1948) og High Noon (1952), Bernard Herrmann, hvis karriere strekker seg fra Citizen Kane (1941) til Taxi Driver (1976) og innbefatter en rekke kjente Hitchcock-filmer, Elmer Bernstein med The Magnificent Seven (1960), og Henry Mancini med Breakfast at Tiffany's (1961).
I 1950-årene begynte det å komme alternativer til den «symfoniske» filmmusikken. Pop, rock og jazz gjorde sitt inntog i filmene, gav dem et preg av aktualitet, og økte appellen hos et publikum som i fjernsynsalderen begynte å domineres sterkt av barn og ungdom. Blant dem som stod for slike nye stilarter, var Miles Davis, Burt Bacharach, Mikis Theodorakis, Quincy Jones, Herbie Hancock og Ry Cooder.
I 1960-årene ble det vanlig å legge inn «tittelmelodier» sunget av populære plateartister eller å understreke handlingen med melodier fremført av kjente grupper, for å appellere mest mulig til tenåringspublikummet. I dag er det, særlig i amerikansk film, et nært samarbeid mellom musikkindustrien og filmindustrien for å få utnyttet den gjensidige reklameverdien.
Blant de ledende navn i 1970-, 1980- og 1990-årene er den svært produktive Jerry Goldsmith, med bl.a. Chinatown (1974), Alien (1979) og The Russia House (1990). Med sin musikk for George Lucas' og Steven Spielbergs eventyrfilmer gjeninnførte John Williams den store «symfoniske» stilen. Blant senere nykommere kan nevnes Danny Elfman med musikken til bl.a. Batman (1989), og Angelo Badalamenti, som er kjent for sitt samarbeid med David Lynch. Musikken til Peter Greenaways filmer skrives av Michael Nyman.
Norge
De første betydelige norske filmkomponister er Kristian Hauger, med bl.a. Syndere i sommersol (1934), Bør Børson Jr. (1938) og En herre med bart (1942), og Jolly Kramer-Johansen med bl.a. Eli Sjursdotter (1938), Tørres Snørtevold (1940) og Tante Pose (1940). Pauline Hall skrev musikk til filmer som To mistenkelige personer (1950) og Kranes konditori (1951).
Etterkrigstidens sentrale navn er ekteparet Maj og Gunnar Sønstevold; han skrev musikken til Arne Skouens filmer og dessuten bl.a. De dødes tjern (1958), hun til Trost i taklampa (1955), Toya (1956) og Venner (1960). De samarbeidet også på flere filmer. Egil Monn-Iversen har vist stor allsidighet med musikk til bl.a. Operasjon Løvsprett (1962), Brent jord (1969) og Norske byggeklosser (1972). Blant andre komponister kan nevnes Arne Nordheim med bl.a. En dag i Ivan Denisovitsj' liv (1971) og Dagny (1977), Eyvind Solaas med Brannen (1973), Den sommeren jeg fylte 15 (1976) og Liten Ida (1981), og Svein Gundersen med musikken til Wam og Vennerøds filmer.
Fra 1980-årene har Geir Bøhren og Bent Åserud vært sentrale navn med titler som Orions belte (1985), Høyere enn himmelen (1994) og Pakten (1995). Også verdt å nevne er Henning Sommerro med Landstrykere (1989), Jan Garbarek med Smykketyven (1990), Randall Meyers med Herman (1990), Secondløitnanten (1993) og Telegrafisten (1993), og Terje Rypdal med Kjærlighetens kjøtere (1995). Kjetil Hvoslef skrev musikk til Kristin Lavransdatter (1995).
NB! påkrevde rettelser under arbeid. –Fagansvarlig