Vaudeville, dramatisk verk hvor sangen ofte trer i dialogens sted. Vaudeville betegnet på 1700- og 1800-tallet lette, små syngespill, særlig på Paris' teatre. Derfra fikk J. L. Heiberg impulser til sine berømte vaudeviller. De mest kjente norske vaudeviller er Fjeldeventyret (1825) av Henrik Anker Bjerregaard og Til sæters (1850) av Claus Pavels Riis, men også Henrik Wergeland skrev vaudeviller (Campbellerne og Søkadetterne iland).
Faktaboks
- Uttale
-
vådevˈille, vådev'il
- Etymologi
- fra fransk vaudeville, omdannet under påvirkning av ville ‘by’, av eldre vaudevire, muligens etter stedsnavnet Vau de Vire ‘dalen ved Vire’ (i Normandie), som var opprinnelsessted for en type satiriske sanger på 1400- og 1500-tallet; eller til vaudevirer (verb), sammensatt av normannisk vauder ‘snu, snurre, svinge’ og fransk virer ‘refreng, omkved; den samme gamle visa’
- Også kjent som
-
vådeville
I USA betegnelse på varieté-teater av samme type som britisk music-hall. Her står vaudeville for den mer sosialt aksepterte, familievennlige underholdningen, i motsetning til den mer groteske burlesken. Formen hadde sine glansdager fra midten av 1800-tallet til 1920-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.