Årene etter den første verdenskrig oppviste en rikdom på tendenser og retninger innenfor stumfilmen. Robert Wienes Dr. Caligaris kabinett (1919) ble stildannende med sin ekspresjonisme i iscenesettelse, scenografi og spill. I hovedrollene Werner Krauss (t.h.) som Caligari og Conrad Veidt (i kisten). Buster Keaton er ved siden av Charles Chaplin blitt stående som det største navnet innenfor filmkomikken, her i Generalen (1926). I Sovjetunionen ble historiske hendelser gjengitt med stor uttrykkskraft, bl. a. av Sergej Eisenstein i Panserkrysseren Potemkin (1925) med den berømte sekvensen som skildrer massakren i trappene ved havnen i Odessa 1905. Carl Th. Dreyers La Passion de Jeanne d’Arc (1928), med Maria Falconetti i tittelrollen, hadde en nærhet i skildringen av Jeanne d’Arc som gav skikkelsen ny mening i det 20. århundre.
Stumfilm er film uten innspilt lyd, og dermed også uten hørbar dialog. Stumfilmens storhetsperiode varte fra filmmediets gjennombrudd i 1895 til slutten av 1920-tallet, da lydfilmen kom.
Stumfilmen kjennetegnes ved at deler av fortellingen, blant annet replikkene, blir formidlet gjennom tekstplakater på lerretet, såkalte "mellomtekster".
Stumfilmvisninger var sjeldent stumme, for det var vanlig å tonesette filmene med live-musikk i kinosalen. Pianister, organister og orkestre spilte musikk som akkompagnerte handlingen på lerretet.
Stumfilmen var på denne tiden en viktig kilde til arbeid for mange orkestermusikere i USA. Komposisjonene varierte fra noteark til ren improvisasjon. Det ble i mange tilfeller skrevet originalmusikk til filmene, men få slike noteark har overlevd. Stumfilm-musikken kunne være original, arrangementer av allerede eksisterende musikkstykker, eller en kombinasjon.
Årene mellom 1910 og 1930, da stumfilmperioden gikk mot slutten, regnes som en svært fruktbar og innovativ periode for filmmediet. Den klassiske Hollywood-filmen hadde sin opprinnelse i disse årene, mens fransk impresjonisme, tysk ekspresjonisme og sovjetmontasjen etablerte seg i Europa.
Den filmhistoriske innflytelsen fra mange av filmskaperne i denne perioden, slik som Sergej Eisenstein og Friedrich Wilhelm «F.W.» Murnau, kan ikke undervurderes. De var tidlige eksponenter for fortellende film, etter begynnende år der tekniske og kunstneriske innovatører hadde eksperimentert med filmmediets muligheter.
Stumfilm-æraen bragte med seg de første filmstjernene, for eksempel Charlie Chaplin, Laurel and Hardy, Harold Lloyd og Buster Keaton. Enkelte skuespillere fortsatte sine karrierer etter at lydfilmen fortrengte stumfilmen i slutten av 1920-årene, andre ikke.
Musikalkomedien Singin' in the Rain (1952) handler blant annet om denne vanskelige overgangen for mange Hollywood-skuespillere.
Årlig arrangeres det stumfilmfestivaler rundt om i verden, som i Pordenone og San Francisco, og flere større filmfestivaler har et stort repertoar av stumfilm i programmet. I Bologna vises det hvert år nyrestaurert stumfilm under festivalen Il Cinema Ritrovato og her hjemme arrangerer Tromsø Internasjonale Filmfestival stumfilmdager hvert år.
Det har blitt laget enkelte pastisjer i nyere tid som per definisjon er å regne som «stumfilm». Eksempler på dette er The Artist (2011), som vant Oscar for Beste film.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.