Arne Skouen

Skouen var journalist i Dagbladet i 1935–1941 og i 1946–1947, kulturmedarbeider i Verdens Gang i 1947–1957 og i Dagbladet i 1971–1995. Fra 1941 var Skouen tilknyttet motstandsarbeidet under okkupasjonen. Fra 1942 skrev han skildringer av hverdagen i det okkuperte Norge, utgitt i 1943 (ny utgave 1994) som 66 skinnbrev fra Oslo under pseudonymet Bjørn Stallare. I 1943–1945 virket Skouen ved pressekontoret i Stockholm, London og New York.

Som journalist var Skouen en pioner innenfor norsk sportsjournalistikk. Hans virksomhet som journalist er blant annet beskrevet i memoarboken En journalists erindringer (1996).

Han debuterte med ungdomsromanen Gymnasiast (1932) fulgt av romanen Nå skulle Ruth sett meg (1937). Deretter utgav han blant annet lystspillet Barn av solen (1941, filmatisert i 1955) og Tre små enaktere (1943). I 1947 kom romanen Fest i Port des Galets, som skildrer en sjøgutts modning til mann. Romanen Gategutter (1948) handler om en guttebandes kamp mot streikebrytere under 1920-årenes arbeidskonflikter.

I 1962 kom romanen Pappa tar gull (1962, dramatisert i 1963, filmatisert i 1964), en munter satire som ble fulgt av Pappas dans (1964) og Pappa blir voksen (1966), med kritikk mot behandlingen av hjerneskadde barn. Skouen var en varm talsmann for de funksjonshemmedes sak, en tematikk han også behandler i skuespillet Ballerina (spilt ved Nationaltheatret i 1976). Under pseudonymet Axel Barre utgav Skouen flere gode kriminalromaner.

Skouen hadde fast spalte i Dagbladet i 1970-årene, og tre samlinger Ytringer (1973, 1976 og 1980) er gitt ut. Sir Williams Bohémer utkom i 1972, Sigrid Undset skriver hjem i 1982 og skuespillet Bess i 1983 (spilt ved Nationaltheatrets amfiscene samme år).

I de følgende årene konsentrerte Skouen seg om filmarbeid, og fremstod som vår fremste filmregissør i etterkrigstiden. Den modne filmdebuten med Gategutter (1949; etter egen roman) viste ham som en realist med levende interesse for enkeltmenneskets søken etter en plass i samfunnet. Flere av filmene som fulgte henter sin handling fra okkupasjonen, med intense skildringer av motstandskampens farefylte situasjoner og menneskelige dilemmaer. Mest kjent av disse er Ni liv (1957; Oscar-nominert) hvor det nordnorske fjellandskapet og vinteren gir kampen mot overmakten en slående visuell, symbolsk ramme.

Filmskaperen Skouen trer ellers profilert frem i pyromanportrettet Det brenner i natt! (1955) og i kirkedramaet Herren og hans tjenere (1959), begge med Claes Gill i hovedrollen. Trilogien om barn med atferdsproblemer, Om Tilla (1963), Vaktpostene (1965) og Reisen til havet (1966), viser Skouens innsikt i dette spørsmålet og en fin evne til å visualisere et psykologisk grenseland. Skouens evner som forteller om solidaritet med slitets mennesker kommer til uttrykk i hans siste film, An-Magritt (1969), etter Johan Falkbergets romankvartett Nattens brød (bind 1) og med Liv Ullmann i tittelrollen.

Skouen ble tildelt Narvesenprisen i 1980, Amanda-ærespris i 1986 og Fritt Ords pris i 1996.

• Arne Skouen i Norsk biografisk leksikon

• Heimbeck, Lingen: Arne Skouens filmer, 1979
• Larsen, Petter: Arne Skouen, 1980, isbn 82-05-12447-7
• Skjønsberg, Simen, red.: Hverdag og visjon : en antologi om Arne Skouen, 1983, isbn 82-03-11224-2
• Ullmann, Linn: Yrke: regissør : om Arne Skouen og hans filmer, 1998, isbn 82-90463-84-7