musikal

Forløperen til scenemusikalene var teateroppsetninger som ble kalt «musical comedies». Disse var forvekslingskomedier og lystspill med sanger av komponister som Jerome Kern, Cole Porter, Irving Berlin, Richard Rodgers og Lorenz Hart. Disse har kun sjeldent blitt oppført, men filmversjoner og de mange berømte sangene har holdt minnet om dem i live. Musikken herfra utgjør basis i det som ofte kalles The Great American Songbook, en kanon kjente jazzlåter, populære sanger og musikalsanger fra tidlig 1900-tall.

Jerome Kerns og Oscar Hammersteins Showboat (1927) var den første oppsetningen som ble kalt «musical play». Her ble en jazz- og ragtime-inspirerte musikkform satt inn i en dramatisk og samfunnskritisk sammenheng. Dette ble fulgt opp av George og Ira Gershwins stadig mer eksperimentelle forestillinger, som med Porgy and Bess (1935) endte opp i en amerikansk jazzpreget operaform. I sitt samarbeid med Richard Rodgers fra Oklahoma! (1943) utarbeidet Hammerstein en helstøpt musikkteaterform inspirert av problemorientert realistisk drama og tradisjonell opera, der dramatisk handling, sang og dans utgjør et dramaturgisk hele. Denne i ettertid dominerende musikalformen inneholder ved siden av Rodgers' og Hammersteins øvrige arbeider hovedverkene til blant annet Leonard Bernstein, Irving Berlin, Frederick Loewe og Alan Jay Lerner, og Jerry Herman. Fra Rodgers & Hammersteins gjennombrudd har det vært vanlig å omtale teaterformen bare som musikal.

I løpet av 1940-årene utviklet det seg en annen hovedretning med utgangspunkt i Kurt Weills «teatrale» forestillinger, som var sterkt påvirket av Bertolt Brechts teateridéer, med bruk av sidekommentarer til handlingen, tablåer og andre fremmedgjørende grep. Særlig viktige verker innen denne tradisjonen er Fred Ebb og John Kanders musikaler.

I en særstilling i moderne amerikansk musikal står Stephen Sondheim, som siden 1960-årene fritt har benyttet seg av elementer fra alle musikkteaterformer. Hans stil er stadig sterkere preget av operatisk dramaturgi og eksperimentell samtidsmusikk, og så fjern fra samtidens pop og rock at han ofte betegnes som ukommersiell og vanskelig tilgjengelig (A Little Night Music, 1973; Sweeney Todd, 1979; Sunday in the Park with George, 1984; Into the Woods, 1987; Passion, 1994). Sondheims verker har som regel ikke vært store publikumssuksesser i første omgang, men har etter hvert inntatt en plass på verdens ledende opera- og teaterscener.

Siden 1970-årene har briten Andrew Lloyd Webber vært en dominerende kraft med sine gjennomkomponerte musikaler, blant annet Evita (1976) og The Phantom of the Opera (1986). Han bidro sterkt til at London utkonkurrerte New York som den ledende musikalbyen i en periode på 1980- og 1990-tallet. Stor suksess har også franskmannen Claude-Michel Schönberg hatt med Les Misérables (1980) og Miss Saigon (1989).

Rundt tusenårsskiftet var den økonomiske risikoen ved musikalproduksjon stor. Dette førte til at mange produsenter satset på velkjent stoff man antok ville selge godt. De nye musikalene var i hovedsak enten sceneversjoner av allerede kjente filmer, eller såkalte «jukeboksmusikaler», som er mer eller mindre løst konstruerte show rundt allerede eksisterende, kommersielt «sikker» musikk av kjente pop- og rockartister eller band. Eksempler på dette er Mamma Mia! med musikk av ABBA og We Will Rock You med musikk av Queen.

Filmer som The Producers (2001), Thoroughly Modern Millie (2002), Mary Poppins (2005) og Billy Elliot (2005) er eksempler på filmer som fikk sceneversjoner i denne perioden.

Unntak fra denne utviklingen finnes hos komponister som blander virkemidler fra musikaltradisjonen med rock og pop eller hiphop, som Jonathan Larson (Rent, Tick, Tick... Boom), Tom Kitt og Brian Yorkey (Next to Normal, Tenk om) og Lin-Manuel Miranda (In the Heights, Hamilton).

Innholdsmessig ble sjangeren «voksen» midt på 1950-tallet med sterkt dramatiske, realistiske filmer som George Cukors A Star is Born (1954) og Charles Vidors Love Me Or Leave Me (1955), bygget rundt periodens mest formidable kvinnelige talenter, Judy Garland og Doris Day.

1940- og 1950-årenes filmmusikaler er som regel originalskapte for lerretet eller sterkt omarbeidede versjoner av scenemusikaler. Fra 1950-årene ble det vanligere å overføre Broadway-suksessene til film relativt direkte, og originalkomponerte filmmusikaler ble sjeldne. Blant sene unntak er Mary Poppins (1964) og Thoroughly Modern Millie (1967).

Etter en rekke suksesser i 1960-årene med filmatiseringer av Broadway-musikaler som West Side Story (1961), My Fair Lady (1964), The Sound of Music (1965), Funny Girl (1968), Fiddler On The Roof (1971) og Cabaret (1972) opplevde filmmusikalen et sammenbrudd, både på grunn av de høye omkostningene, som gjorde det vanskelig å få dem til å lønne seg, og fordi den nye rockbaserte musikken bare unntaksvis viste seg anvendbar innen sjangeren.

Sporadiske filmmusikal-suksesser er Hair (1979), Grease (1978), Annie (1982), Victor/Victoria (1983), Moulin Rouge (2001) og Chicago (2002), mens periodens store musikalstjerner, Julie Andrews, Barbra Streisand og Liza Minnelli, for en stor del har gått over til taleroller. Walt Disneys helaftens tegnefilmer har i regelen vært musikaler, med suksess også i sjangerens trangere perioder. Den eneste regissøren som har hatt et vist hell med rockbaserte filmmusikaler, er Alan Parker med blant annet Fame (1980), Pink Floyd The Wall (1982) og Evita (1996).

Fra musikalens nyere tid kan det nevnes så ulike eksempler som animasjonsfilmen The Nightmare Before Christmas (Henry Selick, 1993), Björk-dramaet Dancer in the Dark (Lars von Trier, 2000), zombiegrøsserkomedien Anna and the Apocalypse (John McPhail, 2017), og Steven Spielbergs nyinnspilling av klassikeren West Side Story (2021).

Musikalen skal ikke forveksles med musikkfilmen, en mer realistisk type filmfortelling der musikk og sang kan spille en sentral rolle uten at rollefigurene bryter ut i sang for å kommunisere sine tanker og opplevelser på en urealistisk måte. Eksempler på musikkfilmen er Walk the Line (James Mangold, 2005), Bohemian Rhapsody (Bryan Singer, 2018) og Elvis (Baz Luhrmann, 2022).

Innføringen av lydfilm gav støtet til produksjon av filmmusikaler i mange land. Mange land, blant annet Argentina, Egypt, India, Sovjetunionen, Tyskland og Danmark, etablerte produksjon av filmmusikaler i denne perioden. Innslagene av sang og dans hadde røtter i de respektive nasjonenes egen kultur. For et vestlig publikum var det først og fremst den amerikanske filmindustrien i Hollywood som kunne oppvise en blomstrende filmmusikaltradisjon.

I den vestlige verden har musikalen, både på film og på scene, i hovedsak vært en anglo-amerikansk form, og musikalskapere i andre vestlige land har med spredte unntak hatt store vansker med å nå et internasjonalt publikum. Musikalskapere i for eksempel India og den arabiske verden har gjennom sang- og dansefilmer vunnet stor utbredelse, men nådde ikke et stort vestlig publikum før suksessene med de prisbelønte indiske Lagaan (2001) og Devdas (2002). Disse resulterte raskt i Londonsuksessen Bombay Dreams (2002) og den første britisk-indiske filmmusikalen, Bride and Prejudice (2004), en modernisert versjon av Jane Austens roman Pride and Prejudice.

Bollywood er den hindispråklige indiske filmindustrien med hovedsete i Mumbai (tidligere Bombay). Den produserer hovedsakelig sang- og dansefilmer.

• Les mer om Bollywood