europium

I naturen eksisterer europium i to isotoper: ¹⁵¹Eu (47,8 prosent) og ¹⁵³Eu (52,2 prosent). Den siste isotopen er funnet å være radioaktiv med en halveringstid på 10¹⁸ år.

Europium fremstilles fra mineralene monazitt, bastnäsitt og xenotim-(Y). Etter oppslutning blir europium skilt fra de andre lantanoidene ved ionebytting. Metallet fremstilles ved reduksjon av europium(III)oksid med lantan i en digel laget av tantal. Da metallet har relativt høyt damptrykk, vil det fordampe og avsettes i kaldere deler av digelen.

I sine kjemiske forbindelser er europium for det meste treverdig (oksidasjonstall III), men det kan også opptre som toverdig. I vann er treverdige ioner stabile og de svakt rosa farget. Toverdige ioner virker reduserende, og er fargeløse eller strågule. Den viktigste europiumforbindelsen er europium(III)oksid.

Metallet er sølvglinsende, pyrofort og like mykt som bly. I fuktig luft danner det europiumhydroksid på overflaten. Metallet reagerer med vann ved romtemperatur og løser seg i fortynnede syrer.

Europium har viktige industrielle anvendelser. Fordi det har høyt innfangningstverrsnitt for nøytroner, blir det brukt i kontrollstaver i kjernereaktorer. Fra 1964 ble det brukt som tilsetning til de fosforene som gir den røde fargen i billedrør. Disse fosforene består av yttriumvanadat, YVO₄, eller yttriumoksid, Y₂O₃, som er tilsatt små mengder europiumoksid.

Europium ble oppdaget spektroskopisk i 1901 av den franske kjemikeren E.-A. Demarcay (1852–1904), som ga det navnet europium. Det er det mest sjeldne av lantanoidene, men finnes allikevel i større mengder i jordskorpen enn metaller som sølv, gull og platina. Stoffet er oppkalt etter Europa.

• grunnstoff
• lantanoider
• kjernekraft
• periodesystemet